nett(s)vett?

Alt du skriver i sosiale medier skal du kunne si til meg, på norsk, mens du ser meg inn i øynene.

Dette har vært mantraet etterhvert som de søte små beveger seg ut i internettets vidunderlige nye verden. For, det finnes ikke noe slikt som en fullstendig anonym kommentar, eller en ikke-sporbar melding. Bilder kan lagres, spydigheter likeså. Ord som skrives på engelsk får en annen betydning, en annen styrke på norsk. Det er lett å glemme, men viktig å huske.

Det ene barnet er på facebook, det andre på instagram. Facebooksønnen har motvillig godtatt mors febrilske venneforespørsler men man mistenker at et og annet blir filtrert bort. I tillegg er det lukkede grupper for klasse, fotballag og diverse annet. Den kjappeste veien å miste et i utgangspunktet skjørt vennskap ( i sosiale medier altså) ville være å kommentere eller på andre måter legge igjen spor på sønnens side, for den slags gjør man tydeligvis ikke.
Instagramdatteren er opptatt av å ha følgere og likes. Der får mor lov å følge og like i vilden sky, enn så lenge. Selvsagt er det mindre populært når mor går gjennom intens bruk av # og andre metoder for å sanke inn følgere og ikke alle kommentarer er like populære.

Det er ikke alltid så lett å følge med eller følge opp. For selv om facebook og instagram er store og relativt etablerte, finnes det et hav av andre små og store samfunn som vi knapt nok har hørt om før minst et barn er lykkelig etablert med konto og passord. Og vi, dinosaurene i huset, er avhengige av tillit, nettvett og gode dialoger.
Siden far er lykkelig fraværende fra alle sosiale medier, og dermed totalt avhengig av sin kone for oppdateringer på sladder, slarv og nye blomsterbuketter i de tusen hjem, faller mye av snakket om nettvett på mor. Og mor stuper ut i det, med blogg, twitter, facebook både for seg selv og bloggen og instagram.
Og ærlig talt, det er da morsomt? Det er stor stas å smelle sammen en liten tekst, klikke inn et bilde og vente på responsen. For det er ikke bare ungdommen som synes det er moro med litt bekreftelse på at man henger med i svingene og kan ordlegge seg med snert eller la seg avbilde i ikke-fullt-så-ukledelig positur som den man vanligvis opptrer i på butikken eller når man lufter bikkja. Det er hyggelig å fortelle at man for en gangs skyld har vært ute og hoiet, vært på fest, gått på bar ( gått i baret)

Men så snakker vi med de søte små om hvor viktig det er at disse søte små ikke legger ut bilder de kommer til å angre på, eller skriver noe ufordelaktig om dagens fiende. Og de søte små ruller med øynene og akker og oier og synes vi er fryyyyyktelig gamle for det der sluttet de jo med for lenge siden.
I motsetning til et par av venninnene dine , mamma...
Og hey, ja. Det stemmer kanskje det ja. Og da tenker man at joda, det kan være fristende å legge ut et bilde av de tre-fire vinflaskene vi skal hygge oss med på hytta i sommer, eller blogge litt om den gangen vi tok med litt for mye vin fra søta bror og svettet oss forbi tollen. Det er skremmende lett å legge igjen en ugrei kommentar på en artikkel på nett, eller uttale seg med fryd om den nye lover-boyen ( dette gjelder absolutt ikke meg altså, bare så det er sagt. Her har det ikke vært utskiftninger siden 1991).

Men så kan man spørre seg selv;
Hvis vi gjør det, hvorfor kan ikke ungene gjøre det samme?
Og tenk deg følgende; om noen år drar en av de søte ( ikke små lenger) på hyttetur med gjengen og fem timer senere ser du på facebook et bilde av en stabel ølkasser, og en helflaske blankt brennevin ved siden av. Synes du det er riktig? Vil du at sønnen, eller datter, skal legge ut noe slikt? Eller sette til livs noe slikt? Og kan du egentlig si noe, hvis du har gjort det samme selv?


Er våre voksne spor automatisk bedre og  mer gjennomtenkte enn de sporene våre barn legger igjen?
Og er det alt vi legger ut som de trenger vite, eller vennene deres?

Og til slutt; se på det øverste bildet. Det instagrammet jeg for et par dager siden, uten tanke på at det lå et sykt barn innrullet i dyner, tepper, puter og pledd på sofaen. Like før hadde vi hatt en diskusjon om dette med å skrive #yummi på bilder, noe hun hadde gjort uten helt å vite hva det betyr.
Da mor kom opp igjen på systua var det imidlertid klart og tydelig at frøkna hadde skjønt hva yummi betyr, og når det kan passe å bruke dette ordet.