Fordi de andre har

Det hender, og faktisk ikke rent sjelden, at Fruen ser vesker, sko og andre lekkerier hun godt kunne tenkt seg. For selv om Fruen er sånn noenlunde forstandig så skal det ikke stikkes under en stol at hun er glad i både pyntesaker og andre ting. Det hender også, men heldigvis mer sjelden, at man får en altoppslukende barnslig lyst til å prøve å grine seg til en ekstragave...

Vi har med glede konstatert at også de søte små er i ferd med å vokse fra den verste grinefasen. Dessverre er den erstattet av en mer tennergnissende argumentasjon, og det er tydelig at de aller, aller fleste i bekjentskapkretsen har absolutt alle livsnødvendigheter tilgjengelig. Og her snakker vi ikke om såpe og varme sokker. Her snakker vi om tv på rommet, kule mobiler, dyre klær, sportsutstyr av ypperste klasse og utenlandsturer i hytt og pine.

Heldigvis har man, etter noen år som mor, blitt kynisk nok til å foreslå ringerunder for å sjekke sannhetsgehalten i disse påstandene. Eller, man går for den slappere versjonen; navngi tre stykker i klassen som har akkurat dette produktet. Mest sannsynlig er ikke det mulig, og de søte små avsløres lett som utøvere av det eldgamle knepet gi-foreldre-så-dårlig-samvittighet-fordi-de-aldri-gir-meg-noen-ting-at-de-blar-opp-helt-hemningsløst.

Interessant var det derfor å overhøre samtaler om julekalendere under gårsdagens juleverksted. For der man selv har levd i den villfarelse at majoriteten av dagens unge rullet seg i ukjent antall gavekalendere, viste det seg at dette ikke stemmer og at vår faktisk var ganske ok ( spesielt etter at de fikk forklart at fiolette hjerter erstattes med annen moro og ikke bare henger som straffepynt).

Men det er så lett å bli revet med. De søte små tror at alle andre har, og noen ganger er det omvendt. Og vi voksne, vi vil jo ha fornøyde harmoniske unger som er med i gjengen. Da er det lett å gi dem en bamse, en t-skjorte, et tv-spill eller hva nå enn det er de trenger akkurat denne gangen for å være som de andre. Men når skal det slutte? Hvilket nivå skal man legge forbruket på før det er ugreit, og hvilke aktiviteter skal vi si ja til bare fordi ungene skal ha det moro? 

For om de får alt de ønsker seg nå? Hva blir det igjen å ønske seg da? Og ikke minst; hvis de venner seg til å få alt de peker på nå hvordan skal de takle overgangen til voksenlivet?

Og om Høvdingen skulle slengt på et spørsmål helt på tampen ville han nok lurt på om ikke enkelte i Huset nå burde vise seg som en ansvarlig voksen og et strålende forbilde og fluksens slutte å vansmekte etter denne Puccivesken...men nei, det gjør han visst ikke.