Vel er vi ikke norgesmestre i de gode samtalene, men vi får jo ut av oss en del ord i løpet av dagen her i huset. Det kan være en tålmodighetstest av dimensjoner å få Woody på gli, og det kan være like krevende å få Queenie til å begrense seg slik at andre slipper til.
I slike situasjoner tenker fruen på en dansk avisartikkel københavntante sendte oppover for en del år siden som handlet om kommunikasjon med barn. Det må sies at K-tante er pedagog, og selv om hun kan glimte til med enkelte ekstremløsninger, er hun en flink pedagog.
Men altså, artikkelen. Den var, såvidt man husker, skrevet av en dansk psykolog og handlet om å kommunisere med barn. jenter er enkle - de oppfatter flere beskjeder på en gang og klarer å sette dem i system. Men guttehjernene kunne man sammenligne med et togsett, med adskilte kupeer. Det innebærer at det fort kan bli fullt i en kupe og da oppstår et rene skjære kaos. Man må altså la en og en tanke, omtrent som togpassasjerer i rushtrafikken, komme seg inn en og en. Da kan noen sette seg, noen stå og andre går videre til andre kupeer.
Et annet tips var å unngå å se gutter i øynene når man snakker til dem - det oppfattes som truende.
Fruen har brukt disse tipsene mye, og har ofte lange samtaler med Woody i bilen. Da ser han ut av sitt vindu, fruen ser, ideelt sett, ut av sitt vindu og samtalen går lekende lett. Samtale under legobygging kan også fungere, hvis da ikke fruen blir lett oppskjørtet over all fiklingen og må gå en runde eller to i huset...
Og da vi vel og vakkert hadde avfunnet oss med å ikke se barnet i øynene, og gi beskjeder enkeltvis, fikk vi Queenie som oppsøker øyekontakt ved enhver anledning, gestikulerer fritt og sydlig og har noen avhandlinger som tidvis mangler mål og mening, men aldri engasjement.
Barn er herlige!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar