Som dere antagelig vet er jeg ikke så veldig glad i tellesøm. Altså, jeg synes det er fint og flott og dekorativt og i det hele tatt storveis, men jeg er veldig glad hvis jeg slipper å utføre dette håndverket selv.
Men noen ganger, som når jeg skal vise en ferdig brodert bunad til kunden eller legger ut bilder i sosiale medier ( ok, det siste må jeg strengt tatt ikke, det velger jeg selv) har jeg høye skuldre. Jeg stresser med tanken på at noen skal kommentere at det er for mange franske knuter, for få franske knuter, at de rødrosa er for mye sjattert og de blå for lite. Jeg tenker på at konturstingene kanskje er litt lange eller at det bladet der har et sting på midten som ser pittelitt løsere ut enn de åtte stingene til venstre og de seks til høyre. Og til syvende og sist tenker jeg at dette er viktig. Ikke at det er fem knuter et sted og syv et annet, men det at vi ved å bruke hendene og lage noe selv oppnår et mer personlig uttrykk.
Og så tenker kanskje du som leser at hun Fru Storlien kan jo bare slutte å vise disse bildene hvis det er så nervepirrende og tennerklaprende. Og det tenker jeg også, men samtidig håper jeg at jeg ved å fortsette å vise broderiene mine kan motivere andre til også å ville brodere og at summen av alle stingene er viktigere enn det ene vindskeive,
Jaja, kjenner følelsen. Men har funnet ut at de som ser dette er folk som driver med det sjøl og da forstår de hvorfor det er sånn. De andre ser det ikke :)
SvarSlettHelt enig:) Og så er det vel en kvinnegreie, aldri være helt fornøyd med noe som helst av frykt for å virke eplekjekk og breial.
SlettNydelige blomster! Og enig i det du skriver, for det er jo med små individuelle variasjoner at de virker levende. Helt sikkert derfor vi oppfatter håndsøm som vakrere enn maskin :)
SvarSlettTusen takk:) Jeg tneker at jeg legger igjen litt avmeg selv i broderiene, ikke løshår men humør, personlighet eller noe sånn, og at mine broderier aldri vil bli helt like noen andre sine nettopp fordi vi alle er ulike.
Slett