Aller først - en takk til dere som har kommentert forrige innlegg. Både dere som har lest intervjuet og dere som ikke har lest det men som har tillit nok til Fruen til å tro at hun ikke fremstiller seg selv eller sine foreldre i et altfor dårlig lys. Videre bør det nevnes at mange også har kommentert via epost, tekstmeldinger og ansikt til ansikt. Det varmer!
Det å snakke om sorg og død er vanskelig, personlig og privat. Man slipper andre tett innpå livet, og må finne seg i at kanskje ikke alle er enige. Hittil har man blitt spart for surmagete kommentarer, men selvsagt de kan komme.
Selvsagt burde det her vært et feiende flott bilde av blomster, isteden vil Fruen glede dere med følgende ord fra Woody som hadde fått skyss av naboen fra butikken og hjem; Han er ikke bare god som fotballspiller, han er god som menneske også.
Slik er dere også, gode mennesker!
Nå sit eg med tårervått tastatur, fru Storlien. Eg har lese Savnet og gleden. Eg skal innom kyrkjegarden i Barndommens dal i vår og leggje ei lita helsing på Storesyster si grav. Eg kjende ikkje ho særleg godt, men eg kjende den fine Veslesystera hennar som burde berike oss med bøker av det skjønnare litterære slaget også! Når eg sit der med ei lita blomsterhelsing i nevane, skal eg tenkje gode tankar om Veslesyster og ynskje ho og den vesle familien hennar alt godt.
SvarSlettR
PS: Tonje Glimmerdal er herleg!
Snille deg, takk for utrolig hyggelige ord. Jeg blir nok aldri noen skjønnlitterær skriver, kan jo ikke usette arme ungdommer for jobben med å fintolke tekstene mine ( stygge minner fra Drengestugu)
SvarSlettJeg har ikke lest Budstikka, men jeg synes du skriver veldig godt om dette her på bloggen. Jeg blir veldig berørt, på en veldig god måte.
SvarSlettKlem!
Og jeg leste intervjuet, for vi har Budstikka på jobben. Det var et flott og ærlig intervju. Klem.
SvarSlettBrittÅse: Takk for pene ord!
SvarSlettHH:Moren min syntes det var i overkant ærlig...