fredag 19. november 2010

om bøker og broderi


Kristin sa intet,men hun lo da hun gikk til kisten sin og drog i sin gullgule silkeserk. Hun hadde aldri båret den før, og  den kjentes så bløt og sval da den fløt nedover hennes kropp. Den var vakkert utsydd med sølv og blå og brun silke om halsen og nedover brystet, så meget som skulle sees over kjolens utskjæring. Det hørte ermer til av samme slaget
Fra Kransen av Sigrid Undset

Det skal de ha ros for, foreldrene i Barndommens dal,  de ikke var redde for å la barn lese bøker. Jaja, bortsett fra Knut Faldbakken da. Mor satte foten ned og inndro E18 da hun fant den på en meget ung Frues nattbord. Da man leste den om igjen for noen år tilbake skjønte man jo forsåvidt det...
Men, Kristin Lavransdatter, hun har alltid vært med, siden det første møtet da Fruen var åtte år. Et og annet gikk jo hus forbi, det var for eksempel lettere diffust hva Erlends hånd gjorde ovenfor Kristins kne, og problemet med kåpedeling var heller ikke lett å forstå.
Men til tross for et noe vagt kjennskap til hva voksne mennesker bedriver tiden med etter mørkets frembrudd gjorde triologien om Kristin Lavransdatter enormt inntrykk, og er en stadig kilde til inspirasjon og fordypelse.
En bok kan leses om igjen og om igjen, særlig når den omhandler et helt liv. Når et barn leser vil det oppfatte alt fra sitt ståsted, mens en voksen forstår mer av helheten. Å lese om Kristin som småbarnsmor er noe annet enn å lese om henne som nyforelsket, og når man en gang i tiden opplever at de søte små begynner å etablere egne liv vil opplevelsen atter en gang endre seg og gi en annen innsikt.

Men beskrivelsen av klærne gjør like stort inntrykk hver gang, og for Fruen er det tankevekkende å se tilbake og skjønne at avsnitt som det over har gitt et så varig inntrykk at man fremdeles, mer enn tredve år etter førstegangs lesning, tenker på unge Kristin når man trer silketråd i nåla og broderer.

10 kommentarer:

  1. Deler yndlingsbok med deg og blir like fascinert over nye aspekter hver gang den leses. Fikk litt lyst til å lese den igjen nå....hvilke nye sider kan man oppdage som aldrende kvinne....
    Netty

    SvarSlett
  2. Unnskyld meg, vi er da ikke aldrende ennå? Lettere aldrende kanskje, huff.

    SvarSlett
  3. Nå skal jeg snart hjem til Ål, og da skal jeg ta med meg Kristin hjem igjen til Svelvik. Takk for påminnelsen. 16 år siden jeg leste den... Vil gjerne prøve å lese den som småbarnsmamma, og ikke konfirmant. :)

    SvarSlett
  4. Nei da, vi er ikke aldrende.
    Uansett- har i hvertfall innsett at Erlend er en drittsekk, det innså jeg ikke da jeg leste den første gang. Man lærer da ;-)
    Netty

    SvarSlett
  5. GunnBeate: Gled deg! jeg er godt i gang med Kransen igjen, nå gleder jeg meg til Husfrue.
    Emaljepike: Erlend er da slettes ikke en drittsekk...Du skulle sett uteoppsetningen av Kristin på Jørundgard, med Paul Ottar Haga. Jeg var salig...Men han er vel, Erlend altså, selveste prototypen på en happy,horny guy?

    SvarSlett
  6. Å - jeg leste også Kristin Lavransdatter mens jeg fortsatt var "ung" - og "for ung" for en del av det. Inspirert til nylesing jeg også!! Takk for inspirasjon.

    SvarSlett
  7. Ja, jeg er også en av dem som leste disse bøkene da jeg var ung, på gymnaset. Det er en god ide å lese dem på ny som småbarnsmor. Jeg er sikker på at jeg ville hatt stor glede av det.

    God helg, Fru Storlien:-)

    SvarSlett
  8. Underveis: Dette er fordelen ved ikke-krim, de kan leses omatt og omatt. Og hver gang opplever man noe nytt.
    Mammadamen: Det er både fint og trist å lese de nå, mye er veldig annerledes når man har barn selv.

    SvarSlett
  9. Jeg har aldri lest Kristin Lavransdatter. Da jeg begynte på dem på søttitallet oppsto det en aversjon som sitter ennå. Kjedelig, syntes jeg. Drepende kjedelig. Det er jo ikke lov å si sånt, men...
    Det sitatet der kan jo få en til å komme på bedre tanker, og jeg bare elsker disse tankesprangene dine :-)

    SvarSlett
  10. BrittÅse: Til Høvdingens store sorg er jeg dronningen av uforklarlige tankesprang...Prøv deg på Kristin igjen du, kanskje er det som med mitt første møte med Vesaas og Fuglane. Det var ingen suksess, for å si det mildt. Men på tredje forsøk klarte jeg det.

    SvarSlett