tirsdag 30. september 2014

Når barn ikke lenger er barn

Når slutter de å fortelle oss alt? Når får de dette lukkede blikket, det som ser noe vi ikke ser? Hvor godt kjenner vi egentlig barna våre og hva skjer når vi blir tvunget til å avdekke hemmelighetene deres?


I boka Daughter må et foreldrepar gjøre akkurat det når datteren Naomi forsvinner sporløst. De må kartlegge tenåringskjærlighet og minstebarnets første famlende skritt inn i de voksnes rekker. Gradvis demrer det for dem at det perfekte hjemmet med hardtarbeidende foreldre som ikke kan svare på telefoner på dagtid kanskje ikke er like perfekt for alle. Og kanskje er ikke deres ønsker for barna sammenfallende med barnas egne ønsker. 

Boka går fram og tilbake i tid. Vi vet derfor at datteren ihvertfall ikke kom hjem det første året. Etter hvert skjønner vi også at belastningen har tæret både på ekteskapet og forholdet til de to eldre sønnene. 
Hvordan det ender? Ikke altfor lykkelig. Jeg liker at ikke alt faller på plass og blir rosenrødt perfekt på siste side. I bøker som i livet skal det være plass til både sorg og glede. 


I den grad man kan elske å gå i butikker så elsker jeg virkelig å ha god tid i bokhandler. God tid til å bla litt her og der, la meg friste av forsider og salgsbord. Lese litt, tenke, vurdere. Legge en bok tilbake og ta fram en annen. Denne boka er resultatet av en slik lykkestund og etter en tung Tudorfase sterkt preget av Henrik og konene er det godt å lese noe annet. 
Og spør du meg så er bøker best på papir! 

mandag 29. september 2014

håndsøm eller maskinsøm?

Jeg har ikke fantasi nok til å forstå hvordan livet var i det vi gjerne kaller de gode, gamle dager...en tid der mange kvinners hverdag bestod i å føde, fø og kle en økende ungeflokk. Det var langt til og lang mellom butikkene, og store deler av samfunnet var basert på byttetjenester og naturalhusholdning.
Alt av klær og sko måtte tilvirkes fra bunnen av; lin dyrkes og høstes, saueull klippes og behandles før fiber ble omgjort til tråd og tråd til tekstiler. Papirmønster fantes ikke så klipping av liv og vester ble gjort av de som behersket dette og alle sømmer ble sydd for hånd.

Det må ha vært ei signa stund i de hjem som først fikk symaskin og i de hjem der mannen kom hjem med penger slik at stoff kunne kjøpes over disk. Jeg tror ikke helt vi forstår hvor mye tid de sparte og hvor mye enklere hverdagen ble av dette som er selvfølgeligheter i dag.

I bunader og folkedrakter er det noe som syes med maskin og noe som syes for hånd. Noen steder er det klare skiller, mens det andre steder er mulighet for å velge. Symaskinene kom til Norge rundt 1860. Det vil si at rekonstruksjoner fra før den tid syes for hånd, mens det er mer flytende grenser for hvilken praksis man forholder seg til for nyere plagg. En brodert bunad fra 1920-tallet vil mest sannsynlig være basert på maskinsøm og ha så få synlige sømmer som mulig, mens man i senere tid har beveget seg mot det håndsydde uttrykket igjen. Noen ganger er stingtypen styrt av opphavsperiode, andre ganger av smak og behag hos de som har utviklet bunaden til dagens bilde.
Noen synes sting sydd med lin på rød silke er fantastisk flott mens andre vil legge seg ned og gråte over en slik "vandalisme"...det handler om kunnskap om og forståelse for gamle sømteknikker som spilesøm og prikkesting.
Det handler også ofte om å vise kunden forskjellen på håndsydd og maskinsydd.



 

På forrige ukes kurs sydde vi derfor et lite liv der den ene halvdelen er sydd på maskin, komplett med stikninger både foran og bak og den andre delen er sydd for hånd. Den førstnevnte blir glattere og flatere. Noen synes det er fint, andre synes det er dødt og livløst. 
Det trenger heller ikke alltid handle om hva man oppfatter som sømteknisk korrekt. Det finnes mange sømfag og dermed mange veier til målet.

Det jeg vet, 100 % sikkert, er at om jeg hadde kledd en ungeflokk for hånd i noen tiår så ville jeg sydd hemningsløst på maskin hvis jeg først fikk sjansen. Ville ikke du også?


søndag 28. september 2014

Kickstart bunaden din, del to

Da jeg kjørte hjemover fredag ettermiddag kjente jeg litt på at det etter fem dager med relativt tett program hadde vært helt greit med frihelg. Jeg fablet litt om å ligge lenge på lørdag, lese avis på kafé,   ha den gode samtalen med bikkja og i det hele tatt ha fri. 
( Hvis dere synes det er lite familiehygge i fabuleringene så skyldes det at resten av gjengen var på annet hold...)

Men det er rart med det, litt utpå kvelden, når jeg hadde funnet frem bøker og ekstra nåler , begynte jeg å glede meg til å prøve ut et nytt kurs - kickstart bunaden din.

     






Det er alltid spennende å prøve nye vinklinger på kurs. I starten holdt jeg meg til kveldskurs, så tok jeg et par helgekurs for å få unna ventelister til kveldskurs, så ble det dagkurs. Nå prøver jeg å ha noen kortere kurs, som dette. For meg er det selvsagt viktig å ha kurs som passer meg - jeg kan ikke ha fire kveldskurs i uka. Men det er også viktig å ha kurs som passer de som vil gå på kurs.

Og hvordan det gikk? Kan man komme skikkelig i gang med en bunad i løpet av en helg? Er det nok tid? Eller for lang tid pr. dag?

- Jeg synes i det store og hele det gikk bra, men her som på andre kurs ser man viktigheten av å få en komplett materialpakke med mønster og sømforklaring. En bunad er en stor investering og det bør være en selvfølge at om det skal være grønne kantbånd på jakka så skal de kantbåndene være med.
- Og om de kom i gang? Ja, to stykker var alt i gang og trengte mer en vennlig dytt for å komme videre. Men både de og de som begynte på begynnelsen kom et godt stykke videre, vi gikk gjennom stinglengder, -bredder og -vinkler. Vi broderte mot topper og fra topper. Vi tråklet og telte, sydde fald og rynket ermer.
- Kurset varte tolv timer, to dager á seks timer. Dagene kunne ikke vært lenger, det tar på både kropp og sinn å sitte bøyd og konsentrert i seks timer. Samtidig er det godt å ha såpass god tid, på kveldskurs føles det noen ganger som om vi pakker sammen med en gang vi har kommet inn i den jevne arbeidsrytmen.

Og så et siste spørsmål: er dette noe jeg kunne tenke meg å gjøre igjen?
Ja. Faktisk skal jeg ha et lignende kurs neste helg! Og så ser jeg ikke helt bort fra at det blir et slikt kurs til våren også, her eller der eller begge deler.

Og om du kunne tenke deg et slikt kurs men synes Osloområdet er litt langt unna - send meg en epost da vel! Jeg er mobil!


lørdag 27. september 2014

Gypsy Boy


 

Hvis en bok er aldeles ubeskrivelig kjedelig hender det jeg smugkikker på siste side for å se om det er håp om at handlingen tar seg opp. Bortsett fra det prøver jeg å holde meg på matta og lese fra første til siste side.
Men i går måtte jeg se på siste side i denne boka. Ikke fordi den er kjedelig, men fordi jeg rett og slett måtte vite om livet noen sinne vil bli bedre for Mikey Walsh.
Jeg kjøpte selvbiografien hans i London, sjarmert av det lure blikket til gutten på bildet. Vagt hadde jeg forestilt meg en trist men fin historie fra første halvdel av forrige århundre, en fortelling der det lå en grunnleggende godhet og vaket i kulissene, et glimt av håp. Jeg hadde definitivt ikke sett for meg handling fra åttitallet, med tv-serier og artister jeg selv har et forhold til. 
Det er en forferdelig oppvekst med vold og misbruk, rotløshet og fortvilelse. Det er en oppvekst ingen skal ha, og som det gjør vondt å lese om.

Men samme hvor vondt det er, samme hvor ubehagelig og ubeskrivelig skittent, nedverdigende og ekkelt det er så tvinger jeg meg til å lese videre. Og jeg tenker at når vi ser disse mistilpassede ungene, de som skiller seg ut på en lite hyggelig måte så skal vi ta oss tid. Vi skal ta oss tid til et smil, et ekstra spørsmål, en klapp på skulderen. Det er ikke barnets egen skyld at livet ikke alltid spiller på lag og stiller med nyvaskede klær, klare øyne og hvite melketenner.


torsdag 25. september 2014

Ny dag


Ny dag, nye muligheter. Og i dag, nye elever. Ny pulje skal sy liv fra Gudbrandsdalen og snakke om hva som er mest typisk for dette dalføret. Drakthistorisk altså...

Det er fine, lange dager og turskoene står trygt i skapet. 

søndag 21. september 2014

Visit the world of Harry Potter

Skal du til London i høstferien? Eller vinterferien? Eller en annen gang?
Hva med å ta en dagstur ut av byen, inn i mørke ganger, forheksede smug, sovesaler og verksteder?
Har du lyst til å drikke smørterøl, gå gjennom Storsalen, se  den elektroniske innmaten til diverse skapninger og la deg fascinere av detaljrikdommen i Harry Potters verden?


I vinterferien, da vi var tre generasjoner på tur besøkte vi studioet hvor deler av filmene har blitt spilt inn. 




Se! De hadde helt ordentlige hatteformer! Kostymer ble vist helt fra bunnen av, med skisser, arbeidstegninger, papirmønster, detaljprøver og notater.
Og så lenge det finnes kostymedramaer på teater og film vil det være behov for ordentlige håndverkere.


  

Cheer Owls:-)
Hogg i filmene ble spilt av tre forskjellige hunder etter som årene gikk.
Og selv om han var en hannhund i bøkene ble han spilt av tisper. Den siste var faktisk på besøk den dagen vi var der, men av alle dårlige bilder så kom de ganske høyt opp på lista.

  

Detaljer, detaljer. Ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Litt vanskelig å få fine oversiktbilder siden det var relativt mange besøkende og alle var ute etter de sammen motivene.

  

Alle kulissene var bygd i liten målestokk, komplett med bilder, tenketanker og andre finesser. 
Og så Noldus....Vi er gruelig glade i Noldus.

  

Ja. Ja. Jeg vet det unger, jeg trenger ikke nevne det hver gang vi ser en Harry Potterfilm, men vi har faktisk sett skapet under trappa. Helt på ordentlig!


Diagonallmenningen og Olivander.


Selvsagt var det en opplevelse å se kulissene, men minst like fantastisk var det å se arbeidet bak. Masker, sminke, kostymer, elektronikk. Mye jobb, mye ekspertise.

    

Og naturligvis, en riktig så god butikk ved utgangen...

Du kan kjøre selv, eller ta tog og taxi. Vi valgte en organisert tur med buss tur-retur LOndon og et tilmålt antall timer i Harry Potters verden. Jeg trodde vi skulle få dårlig tid, men det virker som om de som legger opp disse utfluktene har ganske god greie på hvor lang tid det tar å gå gjennom utstilling og butikk og få seg litt mat før retur.

PS.
Hvis vi skulle tatt turen igjen ville jeg brukt mer tid på starten, hvor vi så kulissene og verkstedene. Den siste delen, som blant annet betsod av kunst inspirert av Harry Potter var ikke like spennende.


fredag 19. september 2014

I´m a material(pakke) girl






Jeg klipper og klipper, flytter på mønsterdeler for å klippe rasjonelt, teller om igjen og om igjen for å ha nok deler av alt.
Det skal være rektangler til prøvelapp på stakkekant, med stakk, slitekant og for.
Det skal være for- og bakstykke og spong i liv- og forstoff.
I tillegg bør det være en ferdig prøvelapp eller to for visning og selvsagt skader det ikke med noen sider tekst her og der heller. 
Når alt er klart skal det settes ryddig sammen, puttes i plastposer og stables i koffert.
Joho du. Det tar sin tid.

Jeg skal på tur igjen. Men denne gangen skal jeg ikke kurses, jeg skal kurse. Siste del av dette tilbudet, i denne omgang. Heldigvis startet ny kursrekke akkurat opp igjen med nye, engasjerte elever. Hurra! Vi trenger jevnt tilsig av håndverkere.


PS.
Vet du hva en spong er?


torsdag 18. september 2014

kickstart bunaden din!


For syv år siden holdt jeg mitt første bunadkurs. Det ble akkurat nok påmeldte til at en meget nervøs kurslærer kunne innta lokalene og undervise i Øst- og Vest-Telemark, beltestakkskjorte, Ringeriksbunad og et eller annet jeg ikke husker. Siden har det gått slag i slag.
I starten var det bare kveldskurs, i perioder to kvelder i uka. Så prøvde vi med kurs på dagtid, noe som viste seg å være en stor suksess.
Helgen om en uke skal jeg prøve noe nytt i Oslo, nemlig dette:

Lærer: Barbro T. Storlien
Har du en materialpakke liggende, eller trenger du hjelp til å komme videre med
bunadsbroderiene?
På dette kurset tar vi utgangspunkt iden enkelte deltakers materialpakke. Vi øver på broderisting og lager en arbeidsplan slik at du kan jobbe godt hjemme.
Lørdag og søndag 10-16

Det er ikke alle som har behov for å gå et helt kurs, og det er heller ikke alle som har anledning til å bruke et visst antall kvelder på å f.eks. brodere bunad.
I tillegg er kurset lett basert på erfaringer fra en del første kurskvelder hvor deltakerne kommer med hver sin pappeske inneholdende en bunad i sine bestanddeler. Da går vi gjennom hva de ulike biter, bånd, border og broderier er til, og så bestemmer vi hva som skal ha første prioritet og pakker bort resten.
Jeg synes det er spennende å prøve nye vinklinger og kanskje få noen flere i gang med håndarbeid.  Det er ikke lett å hverken brodere eller montere en bubnad første gang, men det blir nesten alltid litt lettere hvis du får litt hjelp når du trenger det!

Hvis du synes dette virker interessant, kan du klikke deg inn her og bla deg litt nedover på siden for mer informasjon. Og du, det er et par ledige plasser altså.


onsdag 17. september 2014

Er du kul?

Det var så viktig før, det å være kul, være med...
Det var strenge, personlige regler for hvor og hvordan man skulle innta sin bykaffe.

Nå derimot...Nå er det mer enn nok å prøve å være seg selv.


I dag har jeg vært bunadtilvirker i byen. Jeg har drukket svart kaffe med en venninnekollega og snakket om faglige og daglige utfordringer. Og dagens råd til dere der ute som vurderer å starte for dere selv - finn dere sporenstreks en fjernkollega dere kan snakke med.
Og dagens tips til alle dere der ute - ikke stress med den der kulheten. Det er faktisk mye morsommere å være seg selv. 

lørdag 13. september 2014

Rein lykke




Du vet du nærmer deg Barndommens dal når dette skiltet dukker opp i veikanten. 

  

Og selvsagt, de lett pinlige turist-i-egen-hjembygd-bildene hvor man vrenger bilen inn i en busslomme, stivbeint etter fire timer i bil vakler ut i ukurant fottøy og tar et bilde oppover og fire bilder nedover før man kjører videre...
Men altså, høstfarger i fjellet. Det er verdt en stopp, høyhælte sandaler eller ei.


Selve målet med minitur til Barndommens dal:


Turistene parkerer i hytt og pine i veikanten og tar bilder av reinsdyr som har sluppet unna. Jeg som har vært der før kjører friskt opp til tråa, spør etter far, sniker meg innover mot silen og tar bilder mellom plankene i gjerdet før jeg henter årets hodeløse kalv. Men akkurat det siste trenger dere vel ikke noen bilder av? 



     
PS.
Vi, eller jeg, har etter hvert fått en greie med å gi disse hodeløse navn. De har hett Rudolf, Kalven Klein, Reinhardt og i år - Rein Aleksandersen. Forslag for reinrelaterte navn mottas med takk - her begynner vi å gå tomme.


tirsdag 9. september 2014

hvordan kan vi bevare norsk bunadproduksjon?

Da jeg var ung og blivende konfirmant i en bygd med rike bunadtradisjoner visste alle hvem de skulle få sydd bunad hos. Min arvebunad ble sydd om hos en av fars tanter, mens de fleste som fikk ny råndastakk fikk  ( såvidt jeg husker) vevd og sydd hos en annen dame. Skjorter ble sydd lokalt, de få som hadde broderte bunader fikk også utført dette lokalt. Om noe i det hele tatt skulle kjøpes hos forhandler så var det materialene, resten ble sydd av slekt, venner og bekjente.
Jeg vil anta at dette ikke bare skjedde i min hjembygd, men at dette er et fenomen som har preget norsk bunadtilvirkning gjennom tidene.

Et tiår senere stod jeg bak en disk som blant annet solgte bunad, både ferdigsydd og som materialpakker. På den tiden kom postmannen innom jobben min med bunadskjorter sydd i diverse dalfører, det ble brodert skjorter i og rundt Oslo og barnebunadene ble sydd av tre søstre. Dette var mulig fordi skattesystemet var annerledes og husflid som biinntekt var regulert med en egen inntektsgrense før skatt og fordi det var flere hjemmeværende kvinner som kunne sy ( og som ikke var vant til å  forhandle lønn). Jeg kan huske at det på denne tiden ble vurdert som ikke lønnsomt å etablere systue i forbindelse med disken og det som ble sydd i forretningens bakrom var enkle tilpasninger og andre småjobber. Monteringer ble også utført hjemme hos ansatte eller eksterne syersker, og disken fungerte som en formidlingssentral. Angående dette så er det uklart for meg om kundene var klar over hvor plaggdelene deres ble produsert, men så lenge vi bedrev intens lufting av det som kom fra de mest kjederøykende produsentene var det ingen som spurte om noe som helst.

Som dere ser er begge eksemplene basert på at følgende er tilgjengelig:
materialer og sømkyndige mennesker.

Hvis vi hopper ti år lenger frem i tid finner dere meg atter bak en disk. Jeg er i  samme etablissement men i nye lokaler, ny ledelse og med en klar ideologi om norsk produksjon av norske bunader.
På denne tiden gikk ganske mange av syerskene av med pensjon og vi klarte ikke, til tross for iherdige vervekampanjer, å erstatte disse. Det viste seg at det å sitte hjemme og sy et visst antall bunadskjorter med og uten nupereller ikke var noen veldig mange drømmer om. Siden skattemyndighetene samtidig hadde et og annet på hjertet om husflid som biinntekt ble det enda vanskeligere å skaffe hjemmeprodusenter.
På denne tiden begynte også noen forhandlere å produsere deler av bunadene i utlandet og kunne dermed bidra til å holde prisene nede.
Salget av materialpakker var stabilt, men vi opplevde en stadig økende etterspørsel etter gode monteringsanvisninger. Vi merket av der vi før hadde noen lokale systuer vi sendte en del materialpakker til kom nå kundene i økende grad selv. Det var tydelig at de også sleit med å finne lokale produsenter og at antallet sømkyndige bestemødre og gammeltanter var synkende.

Og så hopper vi frem til idag. Jeg er fremdeles i bunadbransjen, men nå er det jeg som står klar med målbånd og knappenåler og syr til konfirmanter og andre som skal ha ny bunad eller få sydd om sin gamle.

Av de kundene jeg har hatt opp gjennom årene kan jeg ikke huske en eneste en som synes det er interessant å betale tre ganger så mye for en norskbrodert bunad som en bunad fra Bangladesh. Kundene ser primært på pris og hvis de ikke kan utføre jobben selv eller får noen de kjenner til å brodere så er de fleste ikke spesielt interessert i hvem som gjør hva hvor.
Det jeg derimot opplever er  kunder, og mennesker jeg møter i andre sammenhenger, som uttrykker et sterkt ønske om å sy bunad selv. Felles for disse er at de har opplevd å få bunad brodert av bestemor eller gammeltante, stoff vevd i nabobygda eller bunad montert hos en venninne av familien.  Gjennom disse opplevelsene har de selv fått en tilhørighet til bunaden som de ønsker å bringe videre til nye generasjoner.
Derfor holder jeg kurs og snakker høyt og gjerne om gleden og viktigheten i å oppleve gleden i et håndarbeid og tilfredsstillelsen i å se en egenprodusert bunad.

 For disse menneskene som syr til seg selv, ektefelle, barn og barnebarn - det er de som er med på å opprettholde tradisjonen med norskproduserte bunader. Vi trenger selvsagt systuer og profesjonelle som syr bunad, men jeg tror det lureste vi gjør i kampen mot Kinabunader er å legge til rette for kurs ved å satse på å utdanne gode kurslærere, lage gode materialpakker med utfyllende forklaringer og å generelt være hyggelige og behjelpelige når noen ønsker å sy selv. Ved å legge til rette for at de som synes bunader er kostbart heller kan gjøre hele eller deler av jobben selv demmer vi opp for  utenlandske aktører som tilbyr livstidgaranti uten å reflektere over at vitsen med en bunad er at den kan tilpasses en kropp i endring.

På høstens kurs har jeg deltakere som syr:
Mannsbunad fra Gudbrandsdalen, Grafferbunad, Malobunad, Raudtrøyebunad fra Telemark, beltestakk og bringeklutbunad fra Telemark, kvinnebunad fra Vest-Telemark, Sigdal, Nordland, Romerike, Senja, Oslo og Rogaland. Jeg har femten elever fordelt på to kurs. Tredve elever i året - det blir en god del norskproduserte bunader av det.
 I år har alle fått gode materialpakker med gode forklaringer. Det er ingen selvfølge. Et år sleit lærer og elev så med å få fatt i sømforklaring at eleven til slutt gav opp og bestilte ferdig bunad. Problemet er at når du over tid har følt deg dårlig behandlet og mistenkeliggjort av en forhandler så har du ikke alltid lyst til å støtte den bedriften med mer penger og denne eleven valgte derfor å kjøpe en bunad produsert i utlandet. Selv jeg, som er prinsipielt motstander av Kinabunader, hadde en viss forståelse for det valget i denne spesielle situasjonen.





søndag 7. september 2014

Harrystrikk


Det har blitt lite tid til strikking de siste årene... Et minus ved å ha systue hjemme er at det er altfor lett å gripe til et betalt håndarbeid når det er tid for rekreasjon i sofaen. 

Et mål for høsten er derfor å bli flinkere til å ha håndarbeid som hobby også! Første prosjekt er å strikke husskjerf til Queenie. 
Go Griffing! 






lørdag 6. september 2014

Alltid beredt


Jeg liker å ha litt orden og system i hverdagen og har gjerne noen nåler liggende i bunnen av veska ( sammen med litt av hvert annet som kan vise seg å være kjekt å ha). Men da jeg forrige lørdag fant dette armbåndet i museumsbutikken til V&A så jeg mitt snitt til å oppgradere! 

Tenk, må kan jeg friskt og effektivt vippe av meg armbåndet og ta noen kjappe mål. Hvor bra er ikke det? 


fredag 5. september 2014

Kardinalen, synderen og de seks konene



Husker dere den tiden da vi bare hadde en tv-kanal og det ble sendt et engelsk kostymedrama hver formiddag i romjula? Aller best husker jeg en serie som handlet enten om Henrik og konene eller om kone nummer to, Anne Boleyn. Helt siden det, og sikkert grunnet alle mytene, påstandene og den usannsynlig usympatiske kongen, har Tudortiden fascinert meg.
Jeg liker historie og om jeg ikke hadde insistert på å bli bunadtilvirker er det ikke utenkelig at jeg ville studert litteratur eller historie. Så nå, en uke midt i smørøyet...det har blitt kvitret og knipset, jeg har tenkt på de som har levd der, sporene de har etterlatt seg, stormannsgalskapen de har bidratt til eller vært vitner til. Livene som har blitt levd i og rundt Hampton Court.



 

Hotellet lå like ved en sideport til parken, og den eldste delen var fra 1709. Det var en ordentlig pub i første etasje, med mat, lokalt øl og to størrelser på vinglassene. I think you need a big one today, honey,  sa bartenderen som kunne vært barnet mitt, da jeg kom vaklenede inn den ene kvelden butikkene var langåpne og jeg hadde vært på shopping. Fyr på peisen, levende lys, null storskjerm - hva mer kan man be om? Jo, godt nok lys til å lese mens man spiser, ettersom det ikke alltid er like stas å sitte mutters alene og spise. Og lys var det, så jeg kom godt i gang med boka mi.
Det var et ganske lite hotell, med ni rom. Seks oppkalt etter konene, et etter Henrik selv, et etter kardinal Wolsey som bygde Hampton Court og det siste het The Tudor Rose. Jeg fikk Katherine Howard, kone nummer fem. Hun som var så opptatt av å gjøre alt ordentlig at hun kvelden før hun skulle halshugges fikk blokka brakt inn i cellen sin i Tower for å øve seg.



Deler av lørdagen ble brukt på Victoria&Albert Museum i London. Ikke bare fordi kafeen er hyggelig og museumsbutikken overveldende, men også fordi de har gode temautstillinger om sånn jeg liker å se og fordi de også har mye fint i de faste utstillingene. Klær, håndarbeid, smykker - ja takk.

Og i en sal - de fire englene som kardinal Wolsey hadde bestilt mens han ennå var en av favorittene ved hoffet og planla ettermælet sitt...Altså før han mistet huset, livet, det fancy gravstedet og sikkert en del annet også. Nå skal englene restaureres og penger mottas med takk. Jeg måtte jo kjøpe en button , men jeg tror faktisk ikke jeg kommer til å bruke den så veldig mye.