lille ville

 Jeg sørget forferdelig over Laika og tanken på en ny hund var ikke i tankene mine.

Ofte når jeg stod på kjøkkenet og ordnet med noe ventet jeg på den velkjente reaksjonen: klask ut av senga oppe, spinne bortover gulvet, bumpetibump ned trappa, spinne gjennom gangen og inn på kjøkkenet og velte over på rygg med fire labber slapt ut til siden og et forventningsfullt glimt i øyet. Huset var tomt og jeg kunne ikke forestille meg at en ny hund ville hjelpe. Erstatte Laika liksom, det gikk jo ikke.

Så innså jeg at jeg brukte veldig mye tid på å se på hundeannonser på Finn. Både valp og omplassering, og lenge helte jeg mot en omplasseringshund. Tanken på valpetid og valpetenner fristet ikke. 

Men så begynte vi å snakke om dette med hund. Skal, skal ikke, valp eller omplassert. Og ja. kort oppsummert så er vi nå lykkelige, stedbundne eiere av verdens aller fineste lille Jack Russelltispe. Navnediskusjonen var lang og springende, og jeg så for meg at vi kom til å ende med å døpe henne Yoko Ono. Heldigvis unngikk vi det og selv om hun ikke helt har skjønt det selv så heter hun Ebba.

Laika hadde sin egen kategori her, lystige Laika. Jeg vet ikke om Ebba får samme plass her og om hun kommer til å blogge med påholden labb, men hun kommer nok til å svinse innom nå og da. Dere skal heller ikke se bort fra at det kommer et bilde eller flere av den lille vennen, men for tiden er det rett og slett utfordrende å fotografere henne der hun svinser rundt. Jeg har tatt ( og slettet) en skog av bilder av haletipper og snuter, men hel hund med blikkontakt får vente.

noe av det fineste

Hvitveis

Selv om vårpengeurt er min absolutte favoritt blant vårblomstene må jeg innrømme at hvitveisen rykker stadig fremover i køa.

Nå er blomstringen på hell, men jeg er glad så lenge hver tur i skogen gir noen glimt av hvite stjerner

( og halvdårlige bilder på mobilen)

vår

 Blåveis, hvitveis, hestehov og vårpengeurt

Sol i nakken og en påminnelse om å huske solfaktor på baksiden av ørene

Lukten av tørr asfalt, vår jord og innimellom svake drag av fersk tobakksrøyk

Jeg tror jeg liker våren best av årstidene. Den inneholder så mye håp, så mange fremtidsløfter. 

Håp om at staudene har overlevd

Håp om at det blir en slags russetid 

Og ikke minst - 

Håp om åpne skobutikker. Jeg har såååå lyst på nye sko.

julekveld

 

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i Barndommens dal. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storesøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueto år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små og den lille lystige.

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Jeg ønsker dere en velsignet julehelg

Barbro

Snart er det jul

 Hva skal jeg bake til jul spør jeg og har håp om detaljerte tilbakemeldinger og ønsker om både fem og åtte slag småkaker.  Men responsen kunne vært heftigere og kan tyde på at det går mot slutten på tradisjonen med tolv slag små og noen store. Kanskje burde jeg heller gå for biscotti, makroner og andre utenlandske julekaker? Kul konfekt og eksotisk frukt istedenfor trauste kombinasjoner av gjennomstekte variasjoner av  sukker, mel og smør?

Det blir færre og færre kakeslag og de fleste som baker opplever at avsetningen er større før jul enn i selve jula, for da har vi så mye annen god mat. Og kanskje er det der problemet ligger:  vi har for god tilgang på mat. Ikke bare i jula, men hele året. Det er slutt på tider der jul og julemat var ensbetydende med et kjærkomment avbrekk fra hverdagen.  I dag har vi kjøleskap og fryser som gjør utvalget av mat mindre sesongbetont , butikker som leverer på døra og kokebøker på internett. Vi kan finne inspirasjon overalt og tradisjon overstyres ofte av innovasjon.

Jeg vokste opp med velfylte kakefat i jula. Sjakkruter, sirupsnipper, berlinerkranser, kakevafler, goro, avletter, smultringer og andre lekkerier. Konditorfargene som plutselig forsvant fra butikkhyllene fordi de visstnok var tilsatt et eller annet mindre heldig. Og ja, det var de sikkert men ærlig talt - hvor mange dråpene brukte vi til melisglasur på pepperkakene? Og selvsagt gleden da fargene kom tilbake i ny og forbedret utgave. 

Kakefatene var et tegn på at det var jul og at gjester var velkomne. Men hvor fote ber vi folk på kaffe og småkaker i dag? Har kaffeslabberas måttet vike for julelunsj og nyttårsbrunch? 

Kaffebesøk har blitt mer uhøytidelige stikk-innom-besøk og da forventer man sannsynligvis ikke full oppdekning og åtte kakefat?  Så, hvor mye skal man bake for disse juledagene? Kan vi ikke like gjerne slappe av før jul og ikke svette over seige deiger eller i jakten på underlige ingredienser ( hvor får man forresten kjøpt sukat i dag?) Ferie før ferien på en måte? Lade opp til jul? Det der skjønner jeg ikke helt, hvorfor desember etterhvert har blitt en sammenhengende kosemåned med julefilmer på tv, et ukjent antall julemiddager før jul og julepynt før vi er i gang med advent. Hva med å spare litt på jula og feire jul når det er jul? 

Samtidig er jula tradisjoner og en høytid hvor vi gjentar det vi gjorde i fjor og årene før det. Adventskalenderen og de fiolette lysene må opp. Middagsmenyen er relativt stabil, klokkeslettene likeså. Julepyntingen frembringer minner om juleverksted med barn eller venner, objekter kjøpt på julemarked eller julemesser.  Jula er minner, lukter, lyder og stemninger. 

Og for meg er jula småkaker. Derfor tok jeg fram kalkulator for noen år siden og nedskalerte samtlige oppskrifter. Jeg trenger kakesortene, men jeg trenger ikke holde en hel armada gående. 

Og så trøster jeg meg med at selv om repsonsen er nokså avmålt fra husets ungdom så var vel ikke jeg heller så stormende engasjert i julebakst da jeg var rundt tyve år...Det var slikt som dukket opp, mer eller mindre av seg selv, men som jeg nok ville savnet hvis min manglende interesse hadde ført til manglende bakst. 

I år har jeg også bakt, men enda mindre porsjoner og med noen nye ingredienser. Det viser seg at mandelmelk er en helt fin erstatning for kumelk og at blantebasert fettstoff oppfører seg omtrent som smør og standard margarin. Altså, tradisjoner med litt andre ingredienser. 

Og så får vi håpe verden ikke stenger helt ned før jul slik at vi blir sittende med halvfulle kakebokser langt uti januar.

Ta en pause

 

Ute er det et par centimeter nysnø og det er rart med det - snøen er fin helt til man begynner å tenke på de praktiske (eller upraktiske) sidene ved snøfallet. Har andre bilister lagt om til vinterdekk, hvor tungt og råttent blir det siste løvet som skal rakes opp, hvor er de nye vottene og hvor gjørmete blir resten av høsten...

Jaja. Jeg har hatt noen gromme dager i Barndommens dal, først et møte på Handverksskulen Hjerleid og så noen dager hos mor og far. Og heldig er jeg som fremdeles har mor og far, det er ingen selvfølge når man har tippet femti år. 

Bildet er fra veien mellom Sel og Vågå, jeg tenker ofte at der er det så fint at jeg burde stoppe og ta et bilde eller fjorten. Og nå gjorde jeg det. Det burde jeg bli flinkere til, bare stoppe på et gunstig plassert avkjøring og ta noen fine bilder. Eller rett og slett bare se på utsikten, den er minst like fin på ordentlig som gjennom en kameralinse.

Hjerleid ja, det er en fin skole som fortjener et eget innlegg. Jeg kommer tilbake til det når jeg er hjemme igjen. Men til da- hurra for skoler som tar håndverk på alvor. Og ha en fortsatt fin søndag, med eller uten snø.

ny uke, nye muligheter

Uka starter og slutter med kurs, menn på onsdag skal jeg ta meg fri. Da skal jeg strikke på den evigvarende vrangborden, lese om Selbumønster og drikke kaffe. 

Ja, og så skal jeg sikkert vaske klær, støvsuge, rydde og gjøre andre  sånne oppgaver som er kjedelige mens de står på men som gjør livet litt hyggeligere etterpå. 

Jeg ønsker dere en fin uke:)

Og husk å holde avstand, holde deg hjemme hvis du har symptomer på det-du-vet og ellers holde motet oppe i denne tiden hvor det å få feberlignende hetetokter i ny og ne ikke passer noe særlig. Jeg føler alltid at jeg bør skrike overgangsalder, ikke feber når jeg blir i overkant varm i ansiktet. 

Gledelig jul

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i bygda. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storsøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueen år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små. 

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Med dette diktet ønsker jeg dere en velsignet julehelg

Nå skal jeg ha fri et par dager. Fri fra jobb og fri fra amerikanske julefilmer.

Julekrybba kjøpte jeg på håndverksmessa Expoartesanias i Bogota.

det du lærer hjemme

 Hjemme ble ting tatt vare på, stelt pent med og reparert. Og hvis far syntes jeg var i overkant hjelpeløs sa han rolig Du må kje vera så umkomme før vi fant en løsning.
Slik lærte jeg å bli det som i dag heter løsningsorientert ( selv om det uttrykket mest sannsynlig ikke gjelder knekte skistaver, trege glidelåser, tyggegummi i øyevipper og andre større og mindre livskriser )

Det er ikke alltid slik at det man vokser opp med er rangert som det kuleste i verden. Jeg måtte bli voksen før jeg fullt ut lærte å sette pris på alt foreldrene var i stand til å fikse når tenåringen syntes vi burde investert i noe nytt...  Vi snakker mye om hvor viktig det er å få godt håndverk inn i skolen igjen , men vi må heller ikke glemme at en stor del av grunnlaget legges i hjemmet. Jeg har vært heldig og hadde gode lærere både i grunnskolen og på videregående. Likevel vet jeg at jeg ikke hadde vært den håndverkeren jeg er i dag om jeg ikke hadde fått prøve meg med spikkekniv, hammer og spiker, nål og tråd og strikkepinner hjemme. Hvis jeg stod fast fikk jeg hjelp, men etterhvert ble jeg tryggere og mer selvhjulpen.

I dag har fine pappaen min bursdag. 

Jammen er jeg heldig som nærmer meg femti år ( gulp) og fremdeles har begge foreldrene mine.

sommertips

1. Vær uthvilt!

Husk at etter en travel tid på jobben tar det tid å komme i feriemodus. Legg inn en dag til å ikke gjøre noe som helst før du i det hele tatt kan begynne å slappe av.

2. Legg vage planer

Noen synes planlegging er halve moroa. Jeg kan for eksempel bruke mye tid på favoritt-appene trainline.eu og trainline.uk for å lage fiktive reiseruter. Men samme hvor morsomt dette er og hvor godt jeg liker å ha bestilt hotell og planlagt mye av hva vi skal gjøre i løpet av en ferie så legger vi også inn tid til å ombestemme oss, tid til å ta en ekstra dag et fint sted eller ta den fjellturen en annen dag. Ferie er å ha god tid. 

Dessuten er det lite som er mer irriterende enn å plutselig ikke rekke alt som var planlagt eller måtte si nei til en hyggelig invitasjon fordi hele sommeren er spikret.

Og selvsagt - de aller fineste dagene er gjerne de hvor det ikke skjer så veldig mye.

3. Ta med lesestoff

Hittil i sommer har jeg lest Eilert Sundts praktbok om Husfliden i Norge. 

Nå står Sigrid Undset på lista. Jeg våknet en morgen og kjente at jeg trengte å lese Gymnadenia og Den brændende busk om igjen. I tillegg skal jeg ta med et eller annet særdeles lettlest. 

4. Ta med minst to håndarbeid

I fjor satt jeg på hytta i verste sommervarmen og strikket jakke. I år er jeg forberedt og tar med et pent og lett håndterlig skjortebroderi og et strikkeprosjekt av enkleste sort. Jeg trenger noe så ensformig som fjorten strikkelapper i hvit ull, 10 x 10 cm, og de strikker seg ikke selv.

Hmmm, kanskje jeg trenger et til? Vanligvis plukker jeg bare med litt broderitråd , noen stoffbiter og et par påtegna prosjekter og tar tiden og lyset til hjelp.

 5. Husk sprayplaster!

Kan ikke sies for ofte. 

Dropp alle gnagsårplaster og alle andre stalltips og bruk sprayplaster. 

Vask og tørk føttene og gi dem en god og grundig dusj på hæler og der du ellers får gnagsår. 

Sprayen stivner til en usynlig film og beskytter veldig godt. 

Ikke en gang jeg som har en egen evne til å pådra meg blodblemmer og oppgnagde sår får så mye som en vannblemme på hælene når jeg bruker denne metoden.

God sommer!

Det snør?

Puh..den store konfirmasjonshelgen er over og dermed forsvant det verste trykket på systua ( og før du lykkelig tenker at det er tid for en henvendelse om omsøm så er jeg fremdeles fullbooket til godt over Jonsok).
Men i går tok jeg fri nesten hele dagen og gikk gjennom blomsterbedene. Som noen kanskje husker hadde vi en aldri så liten utbedring av hagen i fjor høst ( da vi lånte plenrulle) og siden jeg var på sluttsalg på et lokalt hagesenter og plantet litt sent på høsten var jeg spent på hva som har overlevd vinteren.
Og hurra - det ser ut som om alt har bestemt seg for å bli med videre!
Fylt av optimisme strøk jeg av sted og handlet flere planter som jeg plasserte her og der. Ideen er at det litt sånn utstudert tilfeldig skal poppe opp perleblomster, hvitveis og fioler inni hekken og rundt trærne, men det går sånn passe.

Litt nedtur å se på værmeldingen at det skulle komme snø i dag, så jeg var glad da jeg våknet og det var bart i hagen. Nå derimot laver det ned og jeg prøver å tenke positivt og se på dette som viktig fuktighet for bakken. Fint bunadsvær er det også, og en påminnelse om at jeg må finne fram snippsjalet jeg bruker over bunaden istedenfor trøye.

Bilde fra i fjor... I fjor høst vurderte jeg å fjerne en hvit pion fordi den har sett så stusslig ut i flere år og bare bidrar med en enkelt blomst. Nå har den tatt seg sammen og har hele fire knopper, så den er tatt til nåde igjen og skal få være med i det gode selskap.

skap en stressfri jul

Jeg er nesten litt julelei. Det er mas om jul overalt, evinnelige tips om perfekt svor og sju slag med og uten sukker. Nettaviser hamrer løs med artikler om perfekte julegaver til mannen, kona, barna, svigermor og bestefar. Artikler fulle av produktplassering og kjemisk renset for alt som kan minne om hjemmelaget ( så sant det ikke er selvskutt,  båret hjem fra en øde fjelltopp og/eller langtidsmarinert).
Vi får vennlige innspill om julekjoler, julenegler og fiffige og fancy måter å dekke festbordet på. Det er rett og slett ikke den ting vi ikke kan finne ut av, og da helst fornye med et aldri så lite innkjøp eller to. Jeg har mistet oversikten over alle e-postene jeg får med gode tilbud både om innkjøp og låneløsninger og klikker unsubscribe flere ganger om dagen.

Og jeg blir så lei. Jeg vil bare ha jul. jeg vil ikke ha alt dette maset om alt vi skal kjøpe, alt vi skal fylle huset med av pynt og plastikk. Jeg vil ha gode råd om hvordan man kan glede seg over julepynten fra i fjor og året før det, og hvordan den halvgamle pynten faktisk går helt fint sammen med den enda eldre pynten som fremdeles ikke er gammel nok til å være trendy arvegods eller hjemført fra loppemarked i Lisboa. Jeg vil bruke duken jeg kjøpte i 1996 og de litt dvaske nissene som har dukket opp fra diverse barneskolesekker og jeg vil bruke dette uten å være hverken sur eller supersparsommelig. jeg vil faktisk bare bruke disse gjenstandene fordi de er en del av juletradisjonene mine.

Og jeg lurer på hvorfor jeg blir så inderlig lei? For jeg vet jo at jeg, i år som i fjor, kan la være å lese alle disse velmenende rådene. Jeg kan fortsette i den gamle tralten, pynte lille julaften og rydde ut jula trettendedagen . Jeg kan la være å klikke , først inn og så i vinkel, av alle instagramhus som er pyntet 1.desember og alle råd om stressfri juletid.

For det handler ikke om stressfri juletid. Det handler om å innføre en måned med julemagi, kvelder foran peis eller pc, kosesokker og kakao, pepperkaker med blåmuggost og viktigheten av å kosemose i denne travle førjulstiden. Det handler om at vi lever i en verden hvor vi den ene dagen diskuterer søppelberg og klimaendringer og den enste dagen fniser vi henrykt over julegensere og fornybar julepynt i årets trendfarger. Det handler om at vi helt mister fokus på hva som egentlig er en stressfri jul.

 

Og nei, jeg har ikke fasiten. Min stressfrie jul er kanskje ikke din stressfrie jul.
Men jeg har et par forslag til hvordan du kan redusere julestresset:

1. Gjør det du alltid har gjort
Hvis du synes du må ha delfiakake, lag delfiakake og kos deg med den. Det er ikke nødvendig å finne en eksepsjonelt sunn erstatning med ingredisenser som må anskaffes fra spesialforretninger og som du aldri kommer til å bruke til noe som helst annet før neste års delfiakakekopi ( ogda har det sikkert gått ut på dato)

2. Bruk det du har
Hvis nissene fra 1982 fremdeles får hjertet ditt til å slå i hoppsatakt så kjør på. Hvis nettavisene skal få gjennomslag for at jula handler om tradisjoner og feelgood så gjør den vel det da. Og feeelgood kan ikke kjøpes, det må oppleves. Enten med nisser fra 1982 eller med annen nostalgisk pynt

3. Feir jul i jula
Nå er det advent. Vi feirer 17.mai 17.mai, vi har bursdag en dag og de fleste andre høytider er på faste tidspunkt. Jeg er sikker på at om vi kuttet kraftig ned på alt maset om å kose oss og nyte jula nå ville vi få mye bedre tid til å kose oss når det faktisk er jul.

4. Skap egne tradisjoner
Og med det mer jeg det - skap noe. Lag noe eget, med dine egne hender. Ingen ting er så avstressende som å sette seg ned med saks og papir, nål og tråd, et trestykke og en spikkekniv og la hender og tanker fly. Lag noe du kan glede deg over år etter år, rydd plass i skap og kalender og lag et lite juleverksted med barn, slekt eller venner. Det trenger ikke være avansert, dyrt eller trendy inspirasjon fra pinterest eller instagram. Flett julekurver, trykk nellikspiker inn i en appelsin og knytt et bånd rundt til oppheng, sy et filthjerte eller lag en krans av greiner fra nærmeste skog.
Unn barna gleden ved å gjenoppdage vindskeive nisser og flatklemte lenker når julepynten tas frem og la dem ser at du har glede av disse små minnene. Bruk jula til det den skal handle om - skape gode minner og opplevelser som ikke kan eller skal kjøpes.

5. Og hvis dette ikke hjelper?
Ta deg en pepperkake. De smaker mye bedre nå enn i januar.

Og du - ha en fin førjulstid!

Helgen , kort oppsummert

Sjakkruter, brød, tropisk aroma, sånne med pistasj og de med tranebær, marsipan ( som skal trilles og dyppes ), pepperkaker ( som skal pyntes ), to nøttebunner og brente mandler ( og en svidd tommel).

Og så satser vi på at begge de håpefulle blir supersentimentale og deltar i siste del; pyntingen, siden jeg begynner å bli bittelitt lei.

Julebakst

Vanligvis baker vi pepperkaker første helg i advent, noe jeg begynte med da de søte små var små og ivrig ventet på jul. Et par brett med med pepperkaker og påfølgende pynting roet alle og så fikk det heller bli en runde til litt nærmere høytiden. Kaker smaker tross alt bedre før jul enn etter jul.

I år ligger jeg etter skjema. Det var litt av hvert på programmet forrige helg og denne helgen var jeg i London ( mer om det i eget innlegg) . Men snart skal det bakes. Både pepperkaker, sjakkruter, ekeblader og litt av hvert annet. 

Jeg liker å ha litt forskjellige slag, men lager mindre porsjoner enn i de originale oppskriftene. Her ringer varsellampene hver gang det er antydet en samlet melmengde på rundt en kilo - kombinert med andre ingredienser blir det maaaange små kaker.

  

Og som tidligere år minner jeg om at det går helt fint å smelte smørbukk-karameller og sette sammen pepperkakehus med karamellmassen. Null svidde fingre, null stress og mye lettere å jobbe med.
I år kan vi faktisk ha hus stående synlig, ikke på øverste hylle i skapet i stua av redsel for at lille ville skulle komme til å klatre opp og forsyne seg.

Høyt opp på lista over saker og ting jeg vil lære står takkebakst. Det får bli et annet år.

Høstmørket senker seg

På en grå og trist oktoberdag er det fint å kunne ta frem et bilde fra begynnelsen av uka og glede seg over en fin tur med godt turfølge og god samtale.

Jeg ønsker dere en god helg, fylt av fine aktiviteter og fine folk.

Nygamle kjøkkenstoler

Vi, eller rettere sagt jeg,  kjøpte nye kjøkkenstoler for halvannet år siden. De lekre danske designstolene var og ble en drøm, de stolene vi hadde var og ble et mareritt og vi trengte nye stoler i en tilgjengelig prisklasse. Løsningen viste seg å være enkel - stablestoler fra sekstitallet kjøpt på nettauksjon hos Blomqvist. Beroligende merket med Saron og utrolig behagelige ettersom de sikkert er bygd for at man skal utholde stillesittende seanser.
Ekstra morsomt var det å finne klistremerker fra fabrikken som for lengst er nedlagt og som lå her i bygda et sted. Og så kan man jo undres hvor det har blitt av alle disse små fabrikkene med sine eiere og ansatte ( sånn bortsett fra at mange mest sannsynlig er pensjonister nå)?

  

Eneste problem er at jeg er på jakt etter nytt kjøkkenbord, og helst i tre. Og det finnes ikke en tresort som passer til disse stolene. Jada, i-landsproblemer...jeg vet det. Jeg får legge på en duk og glede meg over at det veldig snart er helg. Og høstferie for noen.

Og ja, det jeg egentlig skulle si er at det er ganske fint  å handle brukt. Ikke bare fordi vi fikk god kvalitet til en hyggelig pris men også fordi det søppelberget vi pådrar oss ikke bare består av mobiltelefoner og klær, det er også ganske mye annet som skiftes ut rundt om i de tusen hjem ( og bedehus).

En grønn bukse i babycord

I sommer gikk vi gjennom et par klesskap i Barndommens dal, og halvglemte skatter dukket opp. Nå har mor  hentet ned et par sekker  fra loftet og i går sendte hun meg  bilder av innholdet.
Jeg vil aller først takke foreldrene mine for at de har spart på så mye. Det er mye minner i gjenstander og klesplagg. Samtidig vil jeg takke dem, og tiden jeg vokste opp i, for at vi ikke hadde så mye klær.

Hvert plagg jeg så på bildene gav kontante små støt av gjenkjennelse. Her er den hvite og rosa genseren storesøster strikket, den hun fant mønster til i Strik med nordisk tradition. Her er den mønstrede genseren fra Benetton som hun hadde med hjem etter utvekslingsåret i Sveits. Jeg ser treningsjakkene fra Vågå IL som vi var så stolte av ( jeg husker eksakt hvordan det  stive og samtidig bøyelige stoffet) føltes. Her er t-skjorter fra kusina i København og buksa med knytting rundt anklene som jeg var så stolt over. Her er belter i pastell og halstørklær med innvevde gulltråder. Her er kjøpeklær og hjemmesydd, arvet og nytt.
Og - den strekkbuksa i babycord som jeg kjøpte på salg på Lillehammer en gang jeg var med en venninne og familien på lørdagstur.Svært grønn, med trykt diamantmønster i svart. Jeg husker den kombinert med den første genseren jeg strikket selv, i lilla mohair. Fire firkanter som ble sydd sammen ettersom jeg ikke var i nærheten av å mester hverken fem pinner eller rundpinner. Rosa øredobber i plast og Isba-støvletter med syltestrikk.
Jeg husker butikkene hvor kjøpeplaggene er kjøpt, og hvor stoffene i de hjemmesydde klærne ble kjøpt. Jeg husker følelsen av å langsomt dø mens ulike kvaliteter av cordfløyel ble vurdert og hvor langtekkelige seansene med prøving fortonet seg. Jeg husker gleden over å arve klær fra søskenbarn, og hvor stas det var med nye klær.Hvert plagg gir små glimt til en tid jeg både savner og ikke vil ha tilbake og dagbøkene er fulle av avhandlinger om hva jeg hadde på ved ulike anledninger.

Jeg har fremdeles klær som betyr mye for meg, klær jeg har hatt i år og tiår. Men samtidig har jeg alt som bare fyller klesskapet, det som ble kjøpt fordi jeg hadde glemt å pakke ned en ekstra t-skjorte, skjørtet som var så fint ( og billig) og slikt som jeg bare kjøper fordi det er fint der og da. Jeg kommer ikke til å ha en total kjøpestopp, men når jeg ser hvor sterke minner jeg har til klærne fra den tiden hvor klesskapet var mer oversiktlig blir jeg motivert til å bruke det jeg har.

Og så gleder jeg meg veldig til neste tur til Barndommens dal. Jeg tror buksene kan sendes rett til den oppvoksende slekt, men det er håp om at enkelte gensere og t-skjorter passer. Man kan si både det ene og det andre om moten på åttitallet, men det er ihvertfall et tilgivende snitt i en del av overdelene...

17.august 1995

  

 

Dagen som skulle vært en festdag og fylt med glede fra morgen til kveld ble stille og rolig. Datoen som ble satt tidlig på våren ble endret. Den hvite kjolen en venninne skulle sy, vielsen i kirken i barndommens dal, utdrikningslag og bryllupsreise. Mye forsvant da storesøster  døde. Men det viktigste stod igjen; vi giftet oss. 

I ettertid har jeg tenkt på hvordan det ville gått om vi ikke giftet oss denne varme torsdagen i august. Ville han vært like tålmodig det første året, året hvor jeg stort sett gråt, tok alt i verste mening og ikke hadde overskudd til stort mer enn å sørge? Vi startet ikke tiden som nygifte svevende av lykke, og det var  ikke bare jeg som hadde tunge dager. 

Ville det fremdeles vært oss om vi ikke hadde giftet oss, men valgt å vente et år "til ting var bedre"? Som om det ble lettere etter et år, som om den tomme plassen ville vært mindre tom om vi ventet?

Nå, etter tjuetre år,noen flere tomme plasser ved festbordet, to barn, en hund, noen hjem, noen biler og enda flere erfaringer rikere vet jeg dette:

Det handler ikke om festen, kjolen og talene.  Det handler om å være der for hverandre i gode og onde dager. Det handler om å samarbeide, dele gleder og bekymringer. Det handler om å være ett, men samtidig kunne være to. 

Det handler ikke om andres forventninger eller andres vei til lykke. Det handler om å finne sin egen vei. Det handler om å måtte jobbe litt mer i noen perioder, men å aldri miste målet av syne, at det alltid skal være oss to. 

 Men mest av alt handler det om kjærlighet. 

( Og så får vi avfinne oss med slike kommentarer når dette med å bli gamle sammen nevnes; hva mener du egentlig med å bli? Hva tror du dere er? )

Små minner og stor glede

Vi rydder...og de mest fantastiske skatter dukker opp...som mormors dukketøy fra slutten av førtitallet og begynnelsen av femtitallet. Dukka selv sitter på stas, i kjolen hun var iført  da hun kom fra Amerika, men klærne er sydd og strikket av tålmodige hender som har utnyttet stoffbiter og garnrester.
Det er undertøy, yttertøy, små kjoler og skjørt. Det er en historie om hvordan jenter ble kledd for seksti-sytti år siden og en historie om hvordan de minste stoffbiter kan utnyttes til stor glede for små mottagere.

 


  



Disse bittesmå og forseggjorte plaggene er en del av vår svært nære historie, den historien som ofte blir glemt i det store verdensbildet. Vi glemmer, eller lar være å snakke om, hvordan våre foreldre vokste opp. Vi som er foreldre glemmer å fortelle hvordan vi selv vokste opp. Og de som har foreldre som kan fortelle er ikke alltid like mottagelige for denne nære historien.

Et av målene mine for sommeren 2018 er å samle små minner. Ikke bare fra tidligere tider men også skape minner som er fine å ta fram en gang i fremtiden.
Jeg skal samle historier om små dukkeplagg, barnebøker, første møte med en ny skole, lukter som frembringer minner og andre fine saker.

Apropos lukt og minner; I helgen var vi i København og et av mine sterkeste minner derfra er lukten av varm asfalt og sigar. Muligens en nokså uggen kombinasjon, men likefullt København. Men nå er det jo nesten ingen som røyker noe som helst( og det er vi alle glade for), så nå lukter ikke København København lenger. 

Pinse

  

Hmmm, er det flere som merker at det er bittelitt trått å komme i gang i dag? Jeg tok fri på fredag, og har hatt en real langhelg i Barndommens dal og på hytta.  Vi har sett på gamle skatter ( seriøst,  jeg samlet på alt mulig da jeg var liten) og konstatert at suvenirene var hakket finere før i tiden. Og så har vi sett gjennom en del bokhyller og konstatert at en og annen barnebok var hakket mer realistisk før i tiden. Indeni og udenpå er ihvertfall mer enn klar nok. Her overlates lite til fantasien.

Lørdag oppdaget jeg at jeg ikke hadde sydd et sting siden onsdag. Det vil si at ingen i familien hadde en eneste løs hekte om morgenen 17.mai, noe som er fint og flott, men jeg fikk øyeblikkelig abstinenser. Heldigvis hadde jeg puttet et broderi i bagen så jeg var berget. Rart det der, hvordan man tror det skal være så deilig å ikke gjøre noe som helst som minner om jobb og så plutselig bare må du få sving på nåla likevel.



Og selvsagt, ut og fyre bål mens bikkja grøfter rundt og snuser og snøfter et sted utenfor bilderammen. At i alt - herlig helg. Og nå , jobb.

ha en fin dag:)