torsdag 30. januar 2014

Hovmod står for fall


Det har muligens blitt nevnt ved tidligere anledninger at Fruen ikke synes korssting er mer enn måtelig attraktivt? 
Nå er det jo slik da, at man bør bli flinkere til å utfordre seg selv, se frykten i hvitøyet og alt det der. 
Og dessuten - kan du telle til to så kan du sy korssting? Eller?

Ja. Så derfor sitter man her og teller to opp og to ned. Eller til siden hopp. Alt ettersom hvilken innfallsvinkel som frister mest.


Kanskje blir det morsommere når det begynner å ligne et motiv...det er ihvertfall det man hardnakket hevder til lett frustrerte kursdeltakere; snart ser du en stjerne vetdu, da blir det stas! Da får du opp dampen! 

Nåja, det gjenstår å se…Og på en måte er det litt lurt det hele - som en test for å se hvor motiverende motivasjonen egentlig er. 

Og du, ikke bli forundret om dette broderiet dukker opp med ujevne mellomrom utover våren. Det er nemlig utropt til sesongens vente-på-barn-prosjekt. Altså det du putter i veska hvis du skal hente eller levere eller gjerne både&og og synes du bør nytte tiden til noe annet enn å klå på mobilen.



onsdag 29. januar 2014

Godt nok



De små trådhoppene kunne sikkert vært unngått. Men de er der. Det er godt nok. 
Og det er ferdig. 

Neste gang kan man kanskje begynne med gullbroderiene...de er det verste på denne bunaden. Stiv tråd som knekker og gnisser mot vintertørre fingertupper. Jaja…noe vil det vel alltid være…

PS. Hver gang jeg broderer med gulltråd tenker jeg på Kristin Lavransdatter som sydde sko til lillesøster Ulvhild og så blir jeg litt blank i øynene og tenker at det kanskje er på tide å lese Kransen på nytt? 


mandag 27. januar 2014

Hva er den travle tiden?

Helgen er over og en ny uke står for tur. En ungdomsskolelev skal komme enda litt nærmere beslutningen om linje- og skolevalg neste år og barneskolebarnet skal henge med i svingene som TL-representant og stand-in i skoleavis.
I tillegg er det to fotballtreninger for den eldste, mens den yngste går inn i en uke der det er både individuell spilletime, orkesterøvelse, konsert, fotballtrening og skitrening. Vi voksne skal også jobbe, mest på dagtid men også en kveld og vi kunne godt tenke oss å trene litt og planlegge helgens bursdagsfeiring.
Og det jeg tenker, her jeg sitter mellom sekker, gymbager og huskelister, er at jeg noen ganger savner den tiden som stort sett defineres som den travleste av alle, nemlig småbarnsperioden.

Jeg husker, ti år tilbake, når den ene løp hit og den andre dit og ingen var det minste interessert i å være på mammalaget når vi var i butikken, på vei til barnehagen eller på vei mot kveldsmat. Jeg husker matnekting, ilske hyl og en lillesøster som lappet til storebror med en tresko. Jeg husker tidlige morgener med svart kaffe mens man ventet på avisbudet, en dobbeltseng fullere enn en grisebinge i mai og fortapte kosedyr som kunne få en verden til å falle i grus.
Men jeg husker også små never i min, varm sovepust på kinnet, kosestunder foran barne-tv, eventyrlesing på stuegulvet og de eviglange voksenkveldene etter at ungene hadde sovnet.

Og jeg husker fem år tilbake, med en femteklassing og en førsteklassing. Kampen om leksene, motviljen mot å skrive pent og sitte rolig, nisten som kom halvspist hjem, ren trass fordi man ikke vil hentes på SFO helt ennå  og parlamentering om hva de andre har men ikke vi.
Det har blitt mindre sovepust på kinnet, vi er stort sett bare voksne i dobbeltsenga og det er lenger mellom kosestundene foran barne-tv. Men de er der, det er fremdeles godt med et mammafang og eventyrene har fått vike til fordel for litteraturens stadig nye verdener. Og ikke fullt så lange voksenkvelder, men likvel noen timer sammen før morgenskiftet skal aktiviseres.

På mange måter er det roligere nå. De kler på seg selv, de smører mat selv, de vasker seg selv og det går an å prøve nye middagsretter opptil flere ganger i uka.

Men dette mistet vi på veien:

- muligheten til å velge aktiviteter for dem
Eller altså, de får jo ikke være med på alt som er moro og har de først meldt seg på noe så skal semesteret fullføres. Men om vi synes det er fint å gå på dans fordi vi kjenner mange andre som går og mamma kan drikke kaffe med hyggelige mammaer eller samarbeide om kjøring så har det null og niks å si hvis den håpefulle vil gå på kampsport sammen med bare ukjente.

- de gode kveldene
odelsgutten har vist en imponerende vilje til å holde seg våken. Et ikke ukjent scenario er at mor kollapser fredag og far lørdag, mens den andre holder den håpefulle med selskap eller aktiviserer seg selv til alle er enige om at NÅ er det leggetid. Selvsagt slipper vi å bli vekket i grålysningen hver helg, men det er likevel forskjell på voksen kveldstid og voksen morgenstund. Det er mye man snakker lettere om i 11-tiden på kvelden enn kvart over åtte om morgenen.

- kontroll over venner
Det er lettere å henge med i svingene mens ungene går i barnehage og småskole og være-med-hjem-etter-skolen avtales foreldre imellom. Når store deler av ringelista består av navn som mamma Jonas, mamma Frans, mamma Siss og pappa Mia er det også lett å snarte opprullingen hvis barnet mot formodning ikke kommer hjem nøyaktig som avtalt. Denne muligheten mister du når den håpefulle skifter miljø, får nye venner og synes det er et evig bry å legge igjen kontaktinformajson hver gang man forlater tomta.

- muligheten til umotivert kos
Her er det selvsagt ulike variabler ute og går, noen dager får man en klem, andre dager ingen. Noen dager er piggene langt ute, andre dager kan man til nød la seg klappe litt på skulderen. Klemmer sitter genrelt noe løsere i meidten av desember og rett før en bursdag enn i slutten av august.
Det er for alltid slutt på klamme never i din, og om det finnes femtenåringer som sitter på mammas fang så kjenner ihvertfall ikke jeg noen av den sorten.

Så kan vi i tillegg legge til bekymringene for hva de skal bli når de blir store og i det ligger mange diskusjoner om skolevalg og linjevalg. Det igjen medfører å motivere til å gjøre lekser og å gjøre dem ordentlig, holde orden og oversikt i bøker og permer og mapper, ha med gymtøy, linjal, forkle og alt som i følge ukeplanen trengs til en hver tid. Vi kan engste oss over den som er for mye hjemme og henger over pc-en støtt og stadig. Og like mye engster vi oss hvis de kommer hjem etter avtalt tid og ikke svarer på telefonen som alltid får flatt batteri på de mest ugunstige tidspunkt. Vi engster oss for om de smugdrikker, om de har prøvd snus, om de vet om noen som har prøvd hasj eller annen type dop.
Vi ensgter oss for at de ikke skal ha venner, at de føler seg utenfor, at de går på akkord med egne verdier og at de synes vi foreldre er så urteite at de aldri vil ha med venner hjem.
Vi engster oss for om de kler på seg for mye, eller om de kler av seg for mye og legger ut bilder på nettet.
Vi minner på nistepakker og snakker om sunt og variert kosthold, samtidig som vi mistenker mer enn ukentlige turer innom nærbutikken og ukepenger omsatt i kjipe kalorier.
Vi må leve med at den håpefulle prinsipielt ikke viser seg sammen med foreldre innenfor kommunegrensene, og at om så skulle skje at lidelsen ikke er til å unngå så skal man hverken le, snakke, nyse eller klappe.
Kort sagt. Vi engster oss for det meste. Hele tiden.

Alt som skjer som er trist, leit eller ikke helt etter planen vil du føle et snev av dårlig samvittighet for. Du vil undres om hva du har gjort galt, når du gjorde det og hvorfor.
Du vil ligge våken, som om det ikke ble sent nok i utgangspunktet, og lure på hva som skar seg.
Du vil, som mor, konstant lure på hva som kunne vært gjort annerledes. Du vil tenke på om det vinglasset du tok før du fant ut at du var gravid har gitt utslag. Du vil undres om den gangen du sa din hjertens og særdeles lite pedagogiske mening på skolens parkeringsplass sitter like klistret i avkommets hode som i ditt eget. Du vil undres og undres og undres.
Og ingen ting av dette kan du spørre barnet om. Du kan rett og slett ikke spørre en tverr og trassig tenåring om han eller hun hater deg fordi du en gang kylte et kosedyr ut av bilvinduet i fart. Du tør ikke.

For hva om det dukker opp, som av en nattsvart brønn; alle gangene du sviktet som mor?

Så dere tidsklemte småbarnsmødre; slutt å engste dere for om ungen ligger marginalt etter i finmotoriske ferdigheter eller om du går glipp av en sommeravslutning på knøtte-turningen. Slutt å engste deg for om du gjør nok, er nok til stede, gir de riktige verdiene videre og inspirerer, motiverer og heier akkurat passe masse. Ro dere ned og spar på kruttet til barna har blitt litt eldre. Det er da du trenger det.
Og ja, det er godt å ha god tid og jobbe redusert når barna er små. Men de trenger deg kanskje minst like mye ti år senere, selv om de mest sannsynlig vil bruke en enorm mengde energi på å motbevise akkurat det.




lørdag 25. januar 2014

de søte små


Det er ikke alltid like lett å være mamma og lettere utsultet på ros og bekreftelse fra de søte små. For let´s face it ; de setter ikke alltid like høylydt pris på alt mor gjør for å lette hverdagen, oppveksten og fremtiden. Derfor har vi i dag valgt å resirkulere dette innlegget fra bloggens barndom; 
Vi gikk til skolen i dag, og forserte imponerende mengder hestebæsj langs veien. Det minte fruen på et av Woodys strålende utsagn fra tidlig barndom.
Vi snakket om en nabo, venninne av fruen og mamma til en av Ws bestevenner.
Samtalen gikk slik:
W: Anne er snill.
F: Ja, Anne er kjempesnill.
W: Hun er egentlig en blomst.
F: Det var pent sagt. Er mamma også en blomst?
W med lurt smil: Nei mamma. Du er en hestepære.

Vi leste ikke Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans den kvelden. Ikke kvelden etter heller.


Og det sier jeg dere, dere tidsklemte småbarnsmødre - det blir knapt nok bedre enn dette…De er små, de blir lagt hver kveld ( en eller to eller tre ganger, men de sovner i hvertfall), de tror på det meste dere sier uten å kryssjekke med google og wikipedia, de lar deg kjøpe klær alene, de lar seg klemme og klemmer tilbake og de får perfekt plass på et fang, de er med på aktiviteter valgt av foreldre og de har oversiktlige lekeavtaler.
Og kanskje tror du det ikke, men det kan komme en søndag formiddag hvor du ligger i senga og savner lyden av trippende små føtter som vil dele dyne og fortelle om usammenhengende drømmer.


torsdag 23. januar 2014

her og nå


Det er viktig å leve i nuet, være takknemlig for sin plass på jorden og være et godt menneske.

Men det går også an å glede seg til en perifer fremtid der man kan leke med sting og farger, dra på spontane småturer for å se kule utstillinger om Perler eller Brudekjoler, spise lang lunsj en onsdag uten at logistikken ryker og sove lenge en lørdag uten å skulle rekke hverken skirenn, fotball-cup eller loppemarked.

Det er viktig å leve her og nå og å ta seg tid til å kjenne på lykken i at man faktisk er noe for noen andre. Men man blir ikke nødvendigvis noe dårligere menneske av å noen ganger ha blodig lyst til å smelle med en dør eller to. 

Og bortsett fra det så er livet aldeles strålende. kandidaten bestod svenneprøven, vinterferien er planlagt og rekka med bunader som er klare for utlevering vokser. Og snart er det helg.  Og det er snø. Masse snø ute ( og noen ganger er det jammenav meg litt snø i gangen også). 

tirsdag 21. januar 2014

moskusdag


I anledning den internasjonale klemmedagen er det en ting å si:

Respekter de av oss som med stiv rygg og bratt nakke prøver å komme seg unna med æren i behold.  Ha respekt for at det finnes moskuser blant oss. Moskuser som tause forvandles til uskjønne klumpedumper når  man skjønner at en velmenende klem nærmer seg…
Du trenger ikke være statsminister for å foretrekke stive skulderklapp. Den tause moskusen kan være hun som syr om bunaden din, barnet ditt, tanta di eller kurslæreren din. De kan være smilende. blide og på alle måter omgjengelige, men de sklir gjerne, og helst umerkelig, unna utstrakt fysisk kontakt.
Det er ikke noe dermed galt med moskusene, ingen ting tilsier at  de har vært utsatt for leie og fæle og unevnelige hendelser. Men som enhver moskus-guide bør  fortelle; en moskus har en intimsone på seksti meter og vil selv velge hvem som skal slippes innen for den magiske grensa. Familie ja, enkelte venner, ja. På en god dag slippes noen inn som definitivt bør holde seg åtti meter unna på andre dager.

Utfordringen nå er å vite hvem som klemmer og hvem som ikke klemmer. Fordelene med  de ekte moskusene er at de er lett gjenkjennelige, små, kompakte og hårete står de og skuler olmt mot deg. Slik er det ikke med de tobente moskusene…De er hverken spesielt små, kompakte eller hårete. Det eneste de har felles er en tendens til stiv nakke i visse situasjoner...

Men fra spøk til alvor. Det finnes klemmere og ikke-klemmere. Du er ikke et bedre eller dårligere menneske om du er i den ene eller den andre kategorien. Evnen til å vise omtanke er ikke sammenfallende med viljen til å dele ut klemmer, like lite som komplimenter likestilles med kjærlighet.
En ikke-klemmer har mest sannsynlig nøyaktig like stort følelsesregister som en klemmer, og vil trolig føle seg både tung, treg og teit fordi han eller hun stivner som en hjort foran frontlyktene til en bil hvis det legges opp til utstrakt klemming.
Og en klemmer som befinner seg i en forsamling med ikke-klemmere trenger ikke nødvendigvis sniffe seg diskret under armene eller fundere på om det fremdeles er svake spor av makrell-i-tomat-ånden fra i går kveld. Det er ikke noe galt med deg.

Så i dag på den internasjonale klemmedagen; klem i vei, men ikke nødvendigvis på meg!





mandag 20. januar 2014

Oh, mister Rochester

Kombinasjonen av lydbok og broderi bør det snakkes varmt om. 
Her nyter man luksusen i å ha Jane Eyre på øret og en sunnmøring ( vi snakker bunad altså) på fanget.


Det er alltid interessant å gjenoppleve bøker, og da særlig de vi leste i serien Barnas klassikere(?), lett reviderte utgaver av de store klassikerne. Ung som jeg var forrige gang jeg stiftet bekjentskap med Jane,  den famøse Rochester og resten av persongalleriet gikk jeg muligens glipp av noen nyanser i historien. 
Derfor har jeg nå, den siste uken, mens jeg veksler mellom grønn nr 9, rød 1 og rød 2, samt rosa 4,5 og 11, innsett at en av barndommens helter er en real drittsekk.


For ærlig talt, vi snakker om viktoriatidens England…En ting er å gjemme den sprøyte gale kona på loftet. men å i tillegg synes det er en god idé å innkvartere den særdeles prektige miss Eyre som elskerinne i en villa på kontinentet? Hmmm. Ikke imponert. 


Det jeg derimot er imponert over er forfatterskapet til søstrene Brönte. Det er lett å tro at man må ut, ut ut og oppleve verden før man har noe å fortelle, men på en prestegård i England satt tre søstre og skrev fantastiske bøker fylt av kjærlighet, ondskap, ensomhet og  naturopplevelser. Ok, de var vel guvernanter og bodde litt andre steder også, men sett utenfra var vel ikke livene deres direkte innholdsrike...

Så jeg tipper neste lydbok blir Wuthering Heights. Heathcliff likte jeg ikke da jeg var ung, så der føler jeg at jeg har mitt på det tørre. 

Og om noen uker skal jeg hilse på søstrene Brönte i The English Portrait Gallery og takke for gode 
leseopplevelser!  


PS. Jeg glemmer alltid å sjekke lydbøkene på biblioteket. Derfor har YouTube blitt min venn - der er det mengder av lydbøker og tv-dokumentarer man kan høre på når det har blitt nok av søte babyer som gulper og musikkvideoer fra åttitallet.




søndag 19. januar 2014

ny header?





Det begynte som en god idé; en liten ansiktsløftning, et nytt og freshere uttrykk.
vel, nå vet jeg hvordan de har det de som flikker litt her, løfter litt der og sakte men sikkert driver inn i et hysterisk men fåfengt jag etter den tapte ungdom.

Det blir ikke bedre. Det blir egentlig bare verre og verre.
Æsj.

Kanskje det hadde vært like lurt å finne på noe helt annet.

lørdag 18. januar 2014

fredag 17. januar 2014

Ukas antrekk

Det er stressende å avlegge svenneprøve. Kunnskapen du har tilegnet deg i løpet av læretiden skal vurderes, en nemnd du ikke kjenner skal evaluere deg og avsi sin dom.
I bunadtilvirkerfaget varer svenneprøven åtte arbeidsdager og består av en hoveddel og flere mindre deler basert på opplæring gitt i løpet av fullført læretid.

Siden vi i den lokale nemnda har vært gjennom denne ildprøven selv vet vi at dette ikke nødvendigvis er en lystseilas. Det vil, nesten uansett hvor faglig dyktig og erfaren du er, være stunder med vill panikk, dypeste svartsinn og høy puls. Det er åtte dager hvor man kan veksle mellom tro og håp, optimisme og destruktive tanker.
Vår jobb skal være, i tillegg til evalueringen, å få lærlingen til å føle seg trygg. Vi spiller ikke bad cop, good cop. Vi er ganske greie.

Men selvsagt…Hvis vi først har muligheten til å låne en heidundrendes synlig refleksvest, mer egnet for store arbeidsplasser og mange ansatte, så gjør vi jo det.


Og apropos dette med å være greie; for det første så er det vårt eget syn på saken. Vi er helt og fullt klar over at lærlingen ikke alltid er like begeistret når vi sitter der tause som to østers og ikke bidrar til flyt i samtalen under måltaking og prøvinger.
Og vi er ikke übergreie altså. Vi vet ganske godt hva vi skal se etter, hva vi skal dobbeltsjekke og hva vi ikke godtar. Men det er null problem å gjøre dette på en real måte.

PS. Jeg har skrevet lærlingen. Det kunne like gjerne stått kandidaten, som også dekker  praksiskandidater som går opp etter godkjent praksisperiode. 

torsdag 16. januar 2014

Såååå enkelt?

Så gjør du bare sånn med høyre og venstre hånd

Sangsnutten ramlet ned i hodet en dag man skulle oppildne en av de søte små til innsats med nål og tråd.
For det er lett å glemme, både hjemme og på kurs, at mye av det som er faglige selvfølgeligheter for den ene ikke nødvendigvis er like innlysende for alle andre. Det er lett å komme med oppmuntrende tilrop av typen legg opp med lette sting og tilpass nåla til tråd og stoff.
For hva er et lett sting? Og hvordan legger men egentlig opp et skjørt? Skal det være enkel eller dobbel brett og skal bretten gå helt ned eller bare halvveis? Sikksakke først eller la være?
Og hva er greia med disse nålene? Er det ikke bedre å spare tid og frustrasjon og gå for en nål med stort øye slik at man i det minste får nåla gjennom øyet før timen er over?


Det aktuelle barnet stønnet ut sin frustrasjon og nektet å sy videre. Det hadde jeg inderlig godt av!
Selv er jeg ikke spesielt flink til å si ifra. Jeg kan bli svett av frustrasjon hvis noen ber meg gjøre jobber jeg ikke kan, eller har forventninger til meg som jeg ikke kan leve opp til. Det trenger ikke være enorme utfordringer, å bli spurt om å bake en lekker kringle er mer enn nok. ( hvem ville vel bake en ulekker kringle forresten?).

Om halvannen uke starter vårens kurssesong. Utfordringen er da, enda en gang, å se de som ikke spør, de som ikke roper høyest når læreren har kommet med en av sine kryptiske beskjeder av typen bruk loresting eller avslutt med attersting eller du legger bare løse legg i livet
Og det er akkurat dette som er det morsomme, det utfordrende i å undervise; det å få deltakerne til å skjønne hva de gjør, hva slags sting de skal velge og at en stoppenål setter stygge merker i tynn silke og at de merkene ikke forsvinner. Det å høre en av deltakerne si Å neimen, var det ikke verre? når h@n i en uke har gruet seg til å klippe delene til en lue, brodere grunnsømmen inni en blomst eller fordele 3,6 meter stoff i jevne folder tilpasset en livvidde på 67 cm.  Det er så stas!


For, det er ikke nødvendigvis så vanskelig, det tar bare litt tid å komme inn i det. Som med så mye annet... Vi bygger kunnskap, stein på stein. Erfaring basert på tidligere erfaring. Motivasjon basert på mestring og arbeidsglede.

Så enkelt er det!







onsdag 15. januar 2014

i snøen

Endelig. Et hvitt teppe, et gjemselens slør over alle visittkort i hagen.
Små spor på kryss og tvers, bilspor har sladdet seg rundt forbi og hist og her har tenåringer luntet avsted.
Finnes det noe bedre i januar enn å få snø i håret? Bli kald i halsen og på ørene, kjenne helt inn på øyeeplene at det er grøssekaldt og stjerneklart?

Og finnes det noe mer irriterende, når man skal ut og gå enn å oppdage at noen har lånt mammaens varme votter? Og samme hvor grundig man gjennomsøker votteskuffen så er det en og alene selskapssyke venstrevanter å oppdrive...

Heldigvis har man en hemmelig skuff fylt med sånn-som-nesten-er-for-fint-til-å-bruke.




Pulsvarmere i ull, med ull og stofftrykk. 
Kjøpt dem helt selv. Flink, ikke sant?






mandag 13. januar 2014

Bjjjjjjjefffff

Vi har hatt gode dager. Mildt og fint har det vært. Ikke snø som klabber seg fast i små poter eller is som stikker på unevnelige steder.  Beste vinteren på lenge spør du meg.
Ganske greit inne også, med saueskinn og greier. Bortsett fra i dag da…Grisekaldt, rett og slett.
En sånn dag der matmor burde vært hjemme og fyrt og fyrt slik at jeg bare kunne slappe av foran en egnet varmekilde.
Men nei da. Opp og av sted til svenneprøve i Tigerstaden. Etterlate lille meg i et tomt hus…Stengte dører og ingen myke senger tilgjengelig. 

Skrekk og gru, slikt blir det ikke kooooz av. Jammen bra det er andre mennesker her i huset, som ta ansvar! Som leser meg som en åpen kokebok og dekker mine behov.

Nå er alt perfekt. Den eneste utfordringen er å gå så i ett med saueskinnet at de glemmer å lempe meg inn i buret når det nærmer seg leggetid…Tror dere jeg klarer det eller?


Hot dog roasting by the open fire


fredag 10. januar 2014

Gjør det selv: forkorte skulderstropper

Tenkt eksempel;
Du prøver kjole. Kjolen sitter som et skudd hele veien og du ser ut som en gudinne. Bortsett fra at stroppene over skuldrene er bittelitt for lange. Ikke sånn at kjolen holder på å ramle av, men nok til at det ser ut som om frontpartiet ( ikke kjolen sitt ) har blitt noe løsere med årene.
Hva gjør du?
Er det nødvendig å
A:  sprette opp hele kjoletoppen, klippe av stropper, putte de nedimellom kjolestoff og forstoff og sy, vrenge og sy og til slutt sy stikning?
Eller, kan du stille og rolig
B:  legge stroppen dobbel på innsiden av kjolen og sy rundt den for hånd?






Du kan absolutt velge alternativ B.
Ihvertfall hvis kjolen er av tynt stoff. To ekstra lag med tykk ull vil bygge ut mer enn ønskelig, da bør du sprette opp og putte og romstere litt mer.
Og om du har en parteyyyykjole, med perler og paljetter og lignende glitter så bør du vurdere å gjøre som her - sprette av pynten på den biten som skal legges dobbel på innsiden av kjolelivet.

Fordelen med en håndsøm er at den er lett å ta opp og sjelden etterlater seg spor, så om frontpartiet skulle endre seg kan du lett justere stroppene tilsvarende. Isåfall er det lurt å spare på den pynten du eventuelt har plukket av…


torsdag 9. januar 2014

kunsten å si NEI

Det henger to svennebrev på veggen her. Eller for å være helt ærlig så ligger de pent lagret i en skuff.
På det ene står det buntmaker og på det andre bunadstilvirker.
Det hører med til sjeldenhetene at noen tar kontakt for pelsarbeid, og den slags har man heller ikke utstyr til lenger. 
Men det hender  og ikke så rent sjelden, at man blir kontaktet og bedt om hjelp til å sy inn, ut, opp eller ned andre plagg enn bunader. Ballkjoler for eksempel. Brudekjoler. Uvasket treningstøy ( kan være farlig å vaske når sømmen har raknet ifølge kunde). Dressbukser med diffuse flekker.
Fluffy dunjakker med glidelås. Vanlige bukser som er både rene og hele men for lange. 

Det er en evig kamp å klare å si pent nei til disse småjobbene som ofte tar uforholdsmessig lang tid. Å bare skifte en glidelås som er festet med tre ulike sømmer og gjerne forsterket med lim i tillegg- det tar tid å både plukke ut den gamle og sette i den nye. Og ideelt sett skal det jo se pent ut også…
Lønnsomheten er minimal. 
Derfor var det anerkjennende klapp på egen skulder i går da man på høflig måte klarte å stå imot en slik nesten ingen jobb-jobb. For tre spørsmål ut i samtalen var det relativt tydelig at nei, dette var ingen kjekk og grei en times jobb. Dette var mye jobb. 

Så ja, målet kan skimtes i det fjerne, men det er et stykke igjen; 
i dag kommer det to kunder hit…En som skal hente en ballkjole, og en som skal få sydd inn en ballkjole.
 for litt stas er det med disse perlene…
Men neste gang noen ringer. Da skal svaret bli nei. Samme hvor fint stoff det er , eller hvor liten jobben er. Helt sant! 




Og dessuten, jeg synes det er stas med sånne jobber innimellom. Det er helt annerldes å jobbe med tyll og chiffon enn stødig ull. Men det skal ikke bli for mye av det. 


tirsdag 7. januar 2014

so last year







Bursdagstur til Berlin. Ganske lurt egentlig, å ha en venninne med bursdag omtrent på samme tid av året. 


Smøygkurs…Litt vel nærme komfortsonene for hva man underviser i. Men, det blir ntt kurs i mars, så det gikk vel ikke så verst.


Og mer broderi. Alltid litt broderi. Denne gangen Grafferbunad fra Gudbrandsdalen. Eller Ottadalen. Eller Lom. Eller Garmo. Gården Graffer. Hvor grundig skal man plassere en bunad?


Drømmepåske, omtrent som da vi var barn. Bortsett fra at vi nå har litt høyere solfaktor ( og merkelig også flere pigmentflekker).



Og enda mer broderi. Fremdeles Graffer.


Montering av Rogalandsbunad.


Ohlala, Paris…


Bon Jour Mona Lisa!


Makroner. Reisefølget som satser på studier i Paris om noen år, Queenie, mener det er et av verdens underverker.


Og så fylte hun jammen elleve år. Og fikk kake inspirert av noe vi så i et vindu i Marais. 



Fine dager på hytta med kusine og hennes døtre


Og New York. Jeg håper dere ikke får oppleve hetebølge der sa venninna som har bodd på Manhatten. 
Det opplevde vi. Sjelden har det vært så lett å få de håpefulle med inn på museer...


Vi oppholdt oss lengst mulig i skyggene i Central Park...



Noen er mer skyteglade enn andre...


Noen liker merkelige kjøretøy langs veikantene



Og noen vokser aldri fra fascinasjonen over solnedganger & livvaktbuer!



Woody ble konfirmert.


Og vi spiste….Og holdt taler. Og gledet oss over livet og sønnen og alt som er bra.


Men helgen etter var det null bekymring for borddekning og logistikk. På jentetur til Roma er det viktig å ha stabilt inntak av drikke, gode samtaler og god tid.


Og så kan man jo alltids hilse på de her småtassene! 


Før det er tid for å reise hjem, kle på noen lag med ull og starte høstsesongen.



Perlearbeid med ungdom i husflidslaget


Mer broderi. Denne gangen en Ørskogbunad fra Sunnmøre.




helgekurs i dekor av håndplagg, hvor vi blant annet laget floss på ulike måter.


På systua ble det brodert enda mer, fremdeles Ørskogbunad. Også kjent som Märthabunaden.


Og heldigvis ble det jul i år også. 



Det synes vi godt om, alle sammen!


Og hvis du har hengt med helt hit ;

Sånn ser jeg ut!