Sol i nakken og en påminnelse om å huske solfaktor på baksiden av ørene
Lukten av tørr asfalt, vår jord og innimellom svake drag av fersk tobakksrøyk
Jeg tror jeg liker våren best av årstidene. Den inneholder så mye håp, så mange fremtidsløfter.
Håp om at staudene har overlevd
Håp om at det blir en slags russetid
Og ikke minst -
Håp om åpne skobutikker. Jeg har såååå lyst på nye sko.
Nei, nei, slapp av...det kommer ikke en oppfølger med ukas nedtur altså. Men i går hadde jeg gleden av å være med på webinaret Inspirasjonskveld for lokallag i regi av Norges Husflidslag og det var så fantastisk flott. Jeg vet jo at mange lokallag har vært veldig flinke til å finne løsninger det siste året, men du så fint det var å sitte her i tussmørket og lære mer om mye av arbeidet som legges ned i noen av de 365 lokallagene. Og om det har kommet noe godt ut av det siste årets nedstengning er det vel akkurat dette at vi kan ha gode nettmøter og treffes på kryss og tvers av dalfører, fjorder og kommunegrenser en helt vanlig torsdagskveld.
Mange av lokallagene har hatt svært redusert aktivitet det siste året, kurs, strikkekvelder, temamøter og læringsverksted er utsatt og avlyst, årsmøter har vært digitale og vi mister mye av det sosiale som utgjør en stor og viktig del av det å være i et husflidsmiljø. Det kan være vanskelig å planlegge for neste sesong når vi ikke vet om det blir noen neste sesong eller om vi bare blir sittende i hvert vårt hjem enda lenger. Nettopp derfor var denne kvelden så fin. Siden det er lett å fokusere på alt det negative nå så var det utrolig oppmuntrende å få halvannen time med inspirasjon og positivitet.
Og hva vi hørte om? Julebasartrekning på facebook hos Gransherad Husflidslag, vottestafett i Møre og Romsdal husflidslag på instagram og facebook, Ung Husflid for både barn og unge hos Suldal husflidslag, digitale kurs hos Levanger Husflidsforening, innslag fra Norsk Flid Husfliden Tromsø som bruker sosiale medier flittig og mye mer. Jeg blir så imponert over viljen og evnen til å snu seg rundt med gode løsninger og godt humør. Som noen av dere vet er jeg jo tidvis pinlig lettrørt, så ja, jeg satt med en liten klump i halsen et par ganger...Av ren og skjær glede fordi det skjer så mye fint. Stor takk til dere alle for en flott kveld!
Og så gleder jeg meg til bedre tider og til å treffe folk, drikke kaffe, beundre hekletøy og være sosial uten å bekymre meg for ulike zoom-lisenser ( jeg kommer sikkert til å måtte svelge hardt både to og tre ganger da også)
Men enn så lenge - god helg. Vi skal grave i hagen...et par av trærne gav helt opp under et snøfall i vinter så da kan vi like godt gjøre om litt på baksiden av huset ( det er ikke direkte et høydepunkt, men det blir nok fint til slutt. Høvdingen har en plan!)
Bildet er fra happy days og sommeruke for barn i mitt eget husflidslag.
En del av dere vet nok at det jobbes med å utarbeide en søkna dom å få den norske bunadbruken innskrevet på Unescos representative liste over immateriell kulturarv. Altså ikke broderiene, eller en bestemt bunad eller draktområde, ingen sortering på potensiell verdi på bunadens historiske opphav. Rett og slett det at bunaden er en så stor og viktig del av vår identitet. Mange av oss bruker bunaden mye, vi tar den på i familiesammenhenger som dåp, konfirmasjon, bryllup og også noen ganger i begravelser. Bunaden kan brukes ved utdeling av svennebrev og vitnemål, offentlig representasjon og et utall andre anledninger. Bunad er rett og slett kjempestas. Problemet er at mange av oss også har blitt så vant til bunadene at vi glemmer verdien de innehar. Ikke bare den økonomiske, men også den kulturelle.
I dag skal jeg ikke skrive om selve søknadsprosessen, men om noen av de spørsmålene som dukker opp underveis. For selv om dette er en viktig bevisstgjøring er det jo ikke sånn at absolutt alle hoier og heier av hjertens lyst, noen stiller også spørsmål ved om dette har noe for seg. Og siden jeg synes det er en fornuftig sak og vel verdt å bruke tid på tenkte jeg å utdype det her:
Hvorfor skal den norske bunadbruken innskrives på Unescos representative liste over immateriell kulturarv?
Hvorfor ikke? Jeg tror vi lett glemmer hvor enestående bunadbruken vår er. Ikke bare bruker vi de originale folkedraktene med stor glede, men vi utvikler også nye. I Norge er ikke bruken av bunad knyttet til noe politisk parti, fritidsaktiviteter eller særinteresser. Alle som vil kan gå med bunad og her vil jeg tilføye at jeg synes det er en uting når innvandrere og andre som ikke er etnisk norske blir hetset fordi de går med bunad. Hvis du bor i Norge kan du bruke bunad.
Et annet aspekt er nettopp dette med den norske bunadbruken, altså det at den er norsk. I skrivende stund er det en måned til 17.mai og vi er inne i årets høysesong for bunad. Mest sannsynlig vil det i løpet av et par uker kommer tabloide oppslag om hvorfor betale mer og bunader sydd i utlandet er like bra som de norske. Diskusjoner vi faktisk aldri ser om akevitt eller spekemat. Det er en allment akseptert sannhet at det koster å anskaffe bunad, men vi må også være bevisst hvorfor det koster. Vi har forhandlere som har utarbeidet mønster, fått vevd opp riktige stoff, laget broderiprøver, jobber for å finne nye leverandører når gamle legger ned, oppdatert sømforklaringer og utdannet tilvirkere. Vi har systuer som betaler husleie, strøm og sosiale utgifter, ivaretar hms og andre retningslinjer, bruker tid på utdannelse og etterutdannelse, stiller på fagdager og seminar for å opparbeide et faglig fellesskap. Det å tilvirke en bunad er mer enn arbeidstimene det tar å sy sammen plaggdelene, det er også å formidle kunnskapen om bunaden på en god måte, motivere til riktig bruk av tilbehør, tilpasse plagg, forklare om vask og stell og vedlikehold. Ikke fordi vi vil klaske kunden i hodet med kunnskapen vår, men fordi vi vil gjøre kunden til en god bunadbruker som tar vare på bunaden slik at den kan vær ei tiår etter tiår.
Hvorfor bruke tid på dette istedenfor å jobbe for bedre arbeidsvilkår og høyere lønn for dagens bunadtilvirkere?
Det er ikke lett å overleve som tradisjonshåndverker i Norge i dag og mange må i perioder ha annen inntekt ved siden av. Mitt håp med denne søknaden er at vi på sikt kan få bedre arbeidsvilkår og høyere lønn. Det er fremdeles mange hobbysyere i Norge, og ære være dem for de har vært med på å holde kunnskapen ved like, men de må blir flinkere til å sette pris på eget arbeid! Denne delen av bunadsbransjen skal vi ta vare på, men vi må være oppmerksomme på at de som har dette som næring ikke kan gi bort timene sine og at vi har investert tid og penger i utdanningen vår på lik linje med de aller fleste yrkesaktive i Norge i dag.
Jeg kan blir utrolig provosert når jeg gir en pris på en jobb og får tilbakemelding om at "hun borti svingen" bare skal ha halvparten. Jeg har ikke råd, eller interesse, av å gi bort arbeidstiden min til fremmede mennesker og satser på at jeg heller får et bedre betalt oppdrag. Slik var det ikke da jeg var i oppstartsfasen når jeg sa ja til det mest av oppdrag og underpriset meg selv.
En innskrivning på en liste vil ikke føre til en automatisk lønnsøkning eller et stempel i bunaden, men den kan bidra til at både tilvirker og kunde er bevisst at dette ikke bare handle rom klesplagg vi ifører oss med ujevne mellomrom. Bunader er kulturarv og bør behandles deretter, det vil si med respekt og kjærlighet.
Hva får jeg igjen for en slik innskrivning?
Kanskje ikke så mye akkurat i dag. Men noen ganger må vi jobbe langsiktig. Det tar mye lengre tid å gjenopprette tapt kunnskap enn å ivareta eksisterende kunnskap. Hvis vi vil ha en levende bunadtradisjon også i fremtiden må vi jobbe for det nå.
Selv har jeg maksimalt tyve år ( hvis jeg er skikkelig iherdig ) igjen i arbeidslivet, men jeg vil at mine barnebarn skal kunne få tilvirket bunadene sine etter de retningslinjene som er utarbeidet. Eller selvsagt - at mine barnebarn hvis de skulle ønske det kan utdanne seg til bunadtilvirkere og vite at de både ivaretar en del av kulturarven og velger et yrke de kan leve av. Det er også en motivasjon.
Søknaden er et samarbeid mellom disse fem partene: Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Norsk folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon.
Du kan lese mer om prosessen på denne nettsiden.
Dette har jeg tenkt på en stund, og nå er det på tide å komme med et tips. Jeg er jo, som mange andre, jevnlig innom sosiale medier og får med meg en del innlegg og kommentarfelt. Og selv om mye er bra og informativt er det helt klart også en del som er - skal vi kalle det- mindre bra.
I dag går jeg gjennom tre lett modererte eksempler, og opplagt nok tar jeg utgangspunkt i bunadspørsmål.
1. Du har kjøpt materialpakke, du begynner å brodere og påtegningen forsvinner. Du skriver et innlegg på facebook og ber om hjelp. Du får hjelp og også en del kommentarer fra andre som har opplevd det samme, fra samme forhandler.
Vær så snill, ta kontakt med forhandler og forklar saken. Be om råd, fortell hvor vanskelig det er å brodere når motivet forsvinner foran øynene dine. Jeg vet det er ubehagelig å klage. Men vær grei mot din neste likevel. Hvis ingen klager vet ikke forhandleren at påtegningen er dårlig.
Det samme gjelder om du ikke skjønner bæret av sømforklaringen.
2. Du tilbringer tid på nettet, finner bilde av en bunad og synes det er noe som ikke stemmer. Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte.
Vær så snill, ta kontakt med forhandler og still konkrete spørsmål. Si at du stusser på sko, sølje, navn, hva nå enn det er du lurer på. Kanskje er det en helt logisk forklaring? Eller, kanskje har forhandleren bomma på noe som kan rettes opp?
3. Du skal investere i ny bunad og sjekker priser. En dame i nabolaget vil gjøre jobben for halve prisen av hva den lokale forhandleren vil ha. Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte. Etter hvert er alle enige om at lokal forhandler er en pengesugende slask som ikke fortjener kunder.
Vær så snill, ta kontakt med forhandlerne, både butikk og nabo, og still konkrete spørsmål. Det er forskjell på å drive firma med faste ansatte, faste utgifter, varelager og krav til inntjening og kalkyler og å ha en systue hvor kunde kommer med materialpakke under armen.
Det jeg egentlig vil fram til er hvor viktig det er at vi som forbrukere stiller spørsmål. Og ikke minst, at vi stiller spørsmål til rette vedkommende. Hvis ingen klager vet heller ikke bedriften at noe er galt og da er det tross alt mye vanskeligere å rette opp eller forandre.
Selvsagt er det ikke alltid slik at du kan ringe eller sende e-post og få svar i løpet av noen minutter. Noen ganger må du til og med purre, sende e-posten på nytt eller ringe enda en gang. Noen butikker har telefontid som det opplyses om når du ringer. Da er det lurt å ringe i løpet av den tiden. Og som tidligere butikkansatt kan jeg tilføye at det sjelden er noen vits i å ringe før butikken åpner. Sjansen for at noen tar telefonen tre minutt på åpningstid, blir stående og snakke og ikke får åpnet butikkdøra til tiden er minimal. Da er det lettere å la telefonen ule i det fjerne og satse på at vedkommende ringer opp igjen.
Vips var påskeferien over og jeg er tilbake på systua. Arbeidsuka startet med en omvei til jobben og nå er jeg relativt klar for å demontere en bunad.
Påsken var fin. Sol, ski, appelsin, hytteskam. Neida, vi skammer oss ikke. Både vi som ferierte på hytta og hun som ferierte hjemme er skjønt enige om at det var en god løsning. Men det er søren meg ikke lett å vite hva som er riktig eller galt, hvilke anbefalinger vi skal følge og når vi strengt tatt bør være enda strengere enn anbefalt. Det som er sikkert er at noen dager på hytta med utsikt og stillhet får skuldrene ned fra øreflippene. Ikke fordi jeg er superstresset, men det går jo i en jevn tralt her hjemme og pauser er fint.
Apropos pause så fikk jeg en høyst uvelkommen pause disse dagene. Og i den anledning vil jeg komme med et tips: hvis du er aldri så lite usikker på om du egentlig pakket toalettmappa ned i fjellsekken eller ikke kan det være lurt å ta en ekstra sjekk før avreise. Ikke tenk at det er jo helt latterlig hysterisk, du har jo alltid med toalettmappe... For min egen del viste det seg at vi har både det ene og det andre av nødvendigheter på hytta ( tannkrem, tannbørste, solfaktor 50) men for å bruke et adjektiv fra mer gjennomsponsede bloggere var det rett og slett magisk å komme hjem til hårbørste / kam.
Planen framover er enkel og oversiktlig: sy om et par bunader, brodere videre på en bunad, bli ferdig med å planlegge høstens kurs og delta på et og annet digitalt møte.
PS. Fint bilde ikke sant? Blir jo nesten morgenfugl av å se noe sånn utenfor vinduet. Neida, jeg gikk og la meg igjen. Det får da være måte på friskhet.
Ullbroderi og enkel applikasjon, Hjerleid
Ukeskurs, 28.juni - 3.juli. På dette kurset jobber vi med de tradisjonelle teknikkene fra bunadene våre og setter stingene inn i nye sammenhenger. Vi begynner med løpende sting som kontursting, knuter og leggsøm før vi går videre til teknikker som dekker større felt. Du får prøve deg på ulike grunnsømmer, kjent fra blant annet Gudbrandsdalen og Nord-Trøndelag, sjattersøm og plattsøm som vi finner over store deler av Norge. I løpet av kurset blir det også gitt en innføring i ulike metoder for mønsteroverføring til ullstoff
Vi jobber også med applikasjon og beveger oss over i et friere broderi. Underveis snakker vi om kulturhistorie, folkekunst og den rike bunadtradisjonen i Norge.
Ukeskurs 5. - 11.juli. Mange drøymer om å brodere bunad anten til seg sjølv eller til eit familiemedlem, men manglar kunnskap for setje i gang. Eller har du kanskje starta og lagt bort arbeidet, fordi det ikkje blei slik du hadde tenkt? Nå kan du gå på kurs og få god hjelp med å koma i gang. Kurslærer har lang erfaring med bunadsaum og har hatt ei rekke kurs innan brodering og montering. Ho kan og ta med prøvelapper dersom du treng ekstra trening før du set i gang med sjølve bunaden. Det tek tid å brodere ein bunad, så du blir ikke ferdig på dette kurset. Men du kjem godt i gang og i samarbeid med kurslærar set du opp ein plan slik at du kjem i mål. Du kan og brodere plattsaumskjorter, men ikke skjorter med tellesøm.
Og dere - det er ledige plasser begge stedene.
Jeg kan love fine dager med mange sting
og en særdeles opplagt kurslærer som har ligget til lading siden november.
Jeg klarer meg greit, jeg merker fordelen av å ha en relativt allsidig jobb og når det ene prosjektet går ned i sluket har jeg kunnet fokusere mer på andre. Men jeg har vært lei og jeg har virkelig revurdert om jeg skal fortsette med kurs.
Etter å ha sytt og klagd i opptil flere minutter her en dag fikk jeg imidlertid klar beskjed om å ta meg sammen. Og det hjalp. Denne uka har jeg vært i kontakt med flere husflidslag og begynt å planlegge høsten. I tillegg kommer det et nytt kurs til høsten ( og det var nok det som fikk gleden tilbake). Ikke fordi det på noen som helst måte er banebrytende, men jeg trengte noe nytt. Omtrent som en ny genser eller en ny lebestift. I tillegg har jeg vært gjest på instagramkontoen til Raulandsakademiet og framsnakket egne kurs.
Og så har jeg brodert. Det er alltid hyggelig. To timer med nål og tråd, to timer med annet prosjekt, to timer med nål og tråd og så annet prosjekt resten av dagen. Hvis jeg er flittig kommer jeg i gang med gul nummer en før påske. Hvis jeg ikke er flittig blir det gul nummer en etter påske. Jeg kommer i mål uansett.
Og du, det kommer et innlegg i morgen med fremsnakking av de få kursene som fremdeles er i kalenderen.
Her en kveld innså jeg at lintråd og vintage syskrin ikke lenger ligger øverst på søkelista på finn.no. Stille og rolig og nesten umerkelig har søket sklidd over mot - hund.
Jeg hadde ikke trodd, da vi sa farvel til lystige Laika, at jeg noensinne skulle klare tanken på å ha en hund igjen. Jeg var helt sikker på at det ville oppleves som den groveste utroskap å anskaffe ny hund. Erstatte Laika liksom, det går jo ikke.
Nå begynner jeg å bli klar. Må bare finne riktig rase, og en med det rette glimtet i øyet.
PS.
Dette er ikke et sololøp. Ord som har falt tyder på at flere i husstanden synes det er helt greit med ny periode som hundeeiere.
Altså, nå var det så fint her. Veiene er bare og snøfonnene har begynt å krype bittelitt innover på plenen.
Naboungene sykler i veien og i det fjerne høres brølet fra motorsykler. Det lukter vår og håp og jeg har ryddet bort piggskoene. Værmeldinger som truer med snø i slutten av uka har jeg friskt avfeid med at værmeldinger endrer seg uansett så de hører jeg helst ikke på.
Jada. Den forandret seg, så nå snør det selv om det bare er midt i uka.
Sånne tynne fjon som bare legger seg overlat slik at du ikke ser om det er is under og som blir borte uten å smelte med seg noe som helst av den andre snøen. Det er jo selvsagt ingen vits i å irritere seg over at det snør, for snø gjør det helt uavhengig av hva jeg mener om den saken. Men det hadde faktisk vært mye hyggeligere om det var sol og snøsmelting.
Nå broderer jeg en Grafferbunad og der fant jeg ikke helt ut hvordan jeg skulle gå fram. Derfor bestemte jeg meg for å ta stilker og små blader på begge stakkedelene først. Og tro du meg - det er enorme mengder av begge deler. Jeg har sydd kontursting til den store gullmedalje, fra lys til mørk og fra mørk til lys.
Men nå, nå er stilker og små blader et avsluttet kapittel og jeg skal brodere blomst etter blomst etter blomst. Det gleder jeg meg til. Kanskje blir det litt morsommere å blogge også. Det er tross alt begrenset hvor givende følgende rapport er, for både forfatter og leser:
I dag broderte jeg kontursting i to timer og hørte på lydbok. Så gikk jeg en tur før jeg broderte kontursting i to timer og hørte på lydbok. Deretter middag, tv og litt strikking . I tillegg leste jeg ut Shuggie Bain som var fin på en depressiv måte. Det var en ganske fin dag.
Men altså. snart begynner det å blomstre og da stiger nok stemningen noen hakk. Bilder kommer også.
Som nevnt for noen uker siden så er det en viss mulighet for å koronasurne. Ikke fordi det er noe galt med kohorten eller jobben, men rett og slett fordi det skjer litt lite. Det er svært kort vei til jobben, og både kjøkken og bad innebærer en omvei. Forrige uke bestemte jeg meg for å ta en litt lenger omvei til ( eller fra ) jobben hver dag.
I tillegg investerte jeg i lebepomade med farge. Den virker av en eller annen snodig årsak mindre jålete enn en lebestift og fungerer derfor fint også på dager uten særlig mye mer sminke.
Og sist, ikke minst men definitivt morsomst er det siste punktet. Jeg skal ha på minst et smykke hver dag og giftering teller ikke. Under er litt av det jeg har fjonget meg med. Og det virker kanskje teit å sitte her på systua, bøyd over et bunadbroderi med øredobber fra det glade åttitall dinglende fra ørene. Men faktisk hjelper det på humøret. Ikke bare pynten i seg selv, men minnene om fine tider hvor vi med den største selvfølge tok på oss sminke, smykker og fine sko og gikk ut av huset for jobb og sosialt samvær.
