tirsdag 25. september 2018

En elvis i huset


Det som skulle være en helt vanlig hund endte raskt opp med å bli attpåklatten, kjæledeggen, den alle snakker med og den som alltid blir glad når noen kommer hjem. Hun er den som den utflyttede sønn får tilsendt bilder av, den som vi gleder oss til å se når vi har vært bortreist og den som alle alltid har tid til å klappe. At hun etterhvert la av seg uvanen med å gnage på sko, bøker og gulvlister har også hjulpet på populariteten sammen med det velkomne faktum at hun ikke lenger stikker av ved hver eneste anledning.
Hun er selskap på systua, klagemur i sofaen, turkamerat og entusiastisk restespiser. Å si at hun er limet i familien ville være hennes versjon, men hun er definitivt viktig.

Så selvsagt hadde jeg vidløftige planer for 11-årsdagen. Jeg så for meg Elvistema siden vi altså skulle få en elvis ( som i fjortis ) i hus og vurderte tematisk matservering som ville gledet både den egentlige Elvis og vårt lille matvrak.  Her snakker vi fristende bursdagskjøttkake, helt selvvalgt tur og uante muligheter for kos og klapp og oppmerksomhet. Ny hylekosegris skulle skaffes og kort sagt skulle det bli en verdig feiring.
Planene var gode og omfattende helt til det hjemmeboende barnet stilte spørsmålet i går tror du Laika merker at hun har fylt elleve år?
Jaja, så mye for gode ord om attpåklatt og kjæledegge...burde jo huske datoen i det minste.
Vi får håpe det ikke setter varige spor...


mandag 24. september 2018

Familien på Gilje



Ok, nå fremstår jeg muligens som en sånn blogger som matcher bøker og pynteputer og anbefaler bøker etter hvor lekkert omslaget er...men jeg tar sjansen og nevner sånn i forbifarten at det faktisk er litt stas når det fine plantefargede garnet mitt passer helt perfekt til utgaven av Familien på Gilje som jeg kjøpte på loppemarked i fjor.

Jeg er så glad i Familien på Gilje og Jonas Lie som er en av de mannlige forfatterne som best beskriver kvinners hverdag med matlaging og håndarbeid, mulige og umulige forelskelser og fornuftige og ufornuftige ekteskap. Når jeg leser om Thinka og Inger -Johanne på Gilje, eller Cecilie og Marthe i Kommandørens døtre tenker jeg at den gode Jonas må ha fått gode innspill av kona Thomasine. Selvsagt kan det hende at han visste alt det han beskriver så levende, men jeg tror det må ha vært en sterk kvinnelig innflytelse i livet hans. Menn flest nøyer seg med at hun sydde, eller strikkepinnene klirret arrig. Jonas er mer grundig og anbefales som et hyggelig bekjentskap.

   

I tillegg leser jeg Selma Lagerløf på nytt. Hun skriver også levende om håndarbeid og det slår meg hvor stor del av livet til kvinner som handlet om klær. Ikke om hva de skulle ha på, men om hvordan klærne ble til. Selma anbefales også. Litt gammelmodig hist og her, men absolutt lesverdig.

Hva med deg? har du noen forfattere som skriver levende om håndarbeidets gleder og tristesser?
Tips mottas med takk ettersom jeg er en litt umotivert leser for tiden.Her en kveld satte jeg meg faktisk ned og leste Judy Bolton og mysteriet med den halve katten så jeg trenger virkelig gode boktips.



fredag 21. september 2018

Fredagskveld



Jeg vant over sjefsfloka!
Nå ligger fire fine nøster med en totalvekt på 98 gram og venter på å omformes til sjal. Dessverre må de vente litt til for i går la jeg opp til vott og har strikket en omgang vrangbord...Og da tenker jeg at jeg skal være fornuftig og fullføre de vottene før jeg begynner på noe nytt.
Problemet er egentlgi at jeg skal ta tg tur-retur Oslo i morgen og søndag og da burde jeg ha et togvennlig strikketøy og hverken vrangbord med fem pinner eller kniplingsstrikk er ideelt da.
Så, nå tror jeg at jeg skal ønske dere en glitrende fin helg og så skal jeg finne meg et håndarbeid som er helt perfekt på reise til og fra kurs.

PS
Jeg skulle egentlig bla gjennom en helt annen strikkebok men den passet ikke så godt til eplet.
Og nå må jeg avslutte, for den lille lystige sirkler rundt meg og vil ut for å snøfte og grøfte.

tirsdag 18. september 2018

Om bunadkurs

Det tydeligste tegnet på at høsten er her er at kurssesongen starter for fullt.
Forrige uke gikk startskuddet for kveldskurset og i går startet dagkurset. Før har jeg ofte skrevet litt om hva de ulike deltagerne skal jobbe med, men i år går jeg litt bort fra den detaljerte delen og nøyer meg med at det er atten deltagere og totalt seksten ulike bunader. Vi snakker brodering og montering, omsøm og reparasjon. Fullt hus og stort sett stormende jubel.



Det snakkes mye om bunadbransjens utfordringer, hvordan vi skal demme opp for produksjon i utlandet, hvordan vi skal få godt nok betalt, hvordan, hvordan, hvordan. Jeg har ikke alle svarene og noen ganger føles det som om jeg ikke har noen svar i det hele tatt for dette er så sammensatt. 
Vi har noen leverandører som har delproduksjon med tett oppfølging utenlands, vi har noen leverandører som produserer med tilsynelatende liten oppfølging og med litt vage rettigheter ( for å sid et mildt) til det de forhandler. Noen leverandører jobber aktivt med å rekruttere nye delprodusenter i Norge og tro meg, det er ikke slik at hverken brodøser eller hosebåndknyttere står i kø for å levere til en bedrift som skal selge videre når man kan selge selv.
Men, i dag skal jeg ikke skrive om Kinabunader. Jeg vil skrive om hvor viktig det er å 
A. Holde kurs
og 
B. Gå på kurs
I løpet av høsten skal jeg, i skrivende stund, hjelpe nærmere førti kursdeltagere i arbeidet med å sy en hel eller deler av en bunad selv. Og det er det viktige; det å hjelpe de som gjerne vil sy men som mangler den faglige tryggheten til å sette i gang på egen hånd.Jeg pleier å si at  bunad som er sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina. Og dette er bare den kortsiktige effekten for ved å oppmuntre til å sy selv og la så mange som mulig forstå at dette er tradisjonshåndverk som krever kunnskap, fingerferdighet og tålmodighet får vi ikke bare en økt respekt for arbeidet som utføres og en enorm stolthet over å ha sydd selv. Vi får også en helt annen forståelse for at bunaden er et kostbart plagg og noe man investerer i. Derfor oppmuntrer jeg også ofte kursdeltagere som syr til andre om å danne seg et visst bilde av tidsbruken slik at man kan formidle det til mottaker på en hyggelig måte. Dette er fordi mange av oss damer har en lei tendens til å effektivt snakke ned egen innsats og feie bort utallige arbeidstimer med utsagn som det var så hyggelig og jeg er jo så glad i deg.
Og det er sant,  bunader til barn, barnebarn og andre familiemedlemmer blir sydd med kjærlighet og omtanke. Men gi likevel en pekepinn om tiden det tar, for når disse mottakerne en gang i tiden skal skaffe bunad til neste generasjon igjen vil de lettere forstå hvorfor en skjorte koster sjukt mye penger som en kunde sa eller for å sitere en annen - hvorfor har du så gammel bil når du selger så dyre bunader. 
Ting tar tid, håndverk tar tid og om du bruker tre eller fire arbeidsdager på å brodere livet til en Gudbrandsdal festbunad så er det ikke fordi du er treg, det er rett og slett fordi arbeidet består av mange små sting, mange farger og mange detaljer og det skal du være stolt av å ha fullført.

Så dagens oppfordring på en solfylt septemberdag er å enten gå på kurs og sy selv. Eller vel så viktig hvis du faktisk kan sy bunad, fingre hosebånd, slå nupereller eller har god kjennskap til en annen smal, sær og aldeles fantastisk teknikk ; meld deg som kurslærer. Delt kunnskap blir aldri borte.

PS.
Selv holder jeg kurs via Norges Husflidslag. Det gir en ekstra trygghet både for meg som lærer og deg som elev. Hvis du er misfornøyd kan du ta kontakt med lokallag eller fylkeslag og få støtte og hvis ( eller når) jeg lurer på noe kan jeg snakke med studieleder eller en annen i laget som arrangerer kurset. Jeg slipper å tenke på det formelle og kan stort sett stille nyvasket og blid ved kursstart mens lokallaget tar seg av inn- og utbetalinger, gode lokaler og andre formaliteter. 



onsdag 12. september 2018

Under opprulling, del to


Det går fremover...
Ikke akkurat rundt og rundt, men over, under, mellom og hit og dit. Alt som kan minne om oversiktlig garnhespe er nøstet opp og nå gjenstår selve tålmodighetstesten; sjefsfloka.
Med jevne mellomrom blir jeg fristet til å kaste resten av garnet men så tenker jeg at dette er straffen for å bare la hespa ligge ubrukt og så nøster jeg videre og håper å være ferdig i løpet av september.
Og da skal det strikkes sjal. Deilig, fnugglett blondestrikket sjal med telling på hver omgang.
Jeg må bare finne den ultimate oppskriften først..( det kan jo ta sin tid det også)


fredag 7. september 2018

En grønn bukse i babycord



I sommer gikk vi gjennom et par klesskap i Barndommens dal, og halvglemte skatter dukket opp. Nå har mor  hentet ned et par sekker  fra loftet og i går sendte hun meg  bilder av innholdet.
Jeg vil aller først takke foreldrene mine for at de har spart på så mye. Det er mye minner i gjenstander og klesplagg. Samtidig vil jeg takke dem, og tiden jeg vokste opp i, for at vi ikke hadde så mye klær.

Hvert plagg jeg så på bildene gav kontante små støt av gjenkjennelse. Her er den hvite og rosa genseren storesøster strikket, den hun fant mønster til i Strik med nordisk tradition. Her er den mønstrede genseren fra Benetton som hun hadde med hjem etter utvekslingsåret i Sveits. Jeg ser treningsjakkene fra Vågå IL som vi var så stolte av ( jeg husker eksakt hvordan det  stive og samtidig bøyelige stoffet) føltes. Her er t-skjorter fra kusina i København og buksa med knytting rundt anklene som jeg var så stolt over. Her er belter i pastell og halstørklær med innvevde gulltråder. Her er kjøpeklær og hjemmesydd, arvet og nytt.
Og - den strekkbuksa i babycord som jeg kjøpte på salg på Lillehammer en gang jeg var med en venninne og familien på lørdagstur.Svært grønn, med trykt diamantmønster i svart. Jeg husker den kombinert med den første genseren jeg strikket selv, i lilla mohair. Fire firkanter som ble sydd sammen ettersom jeg ikke var i nærheten av å mester hverken fem pinner eller rundpinner. Rosa øredobber i plast og Isba-støvletter med syltestrikk.
Jeg husker butikkene hvor kjøpeplaggene er kjøpt, og hvor stoffene i de hjemmesydde klærne ble kjøpt. Jeg husker følelsen av å langsomt dø mens ulike kvaliteter av cordfløyel ble vurdert og hvor langtekkelige seansene med prøving fortonet seg. Jeg husker gleden over å arve klær fra søskenbarn, og hvor stas det var med nye klær.Hvert plagg gir små glimt til en tid jeg både savner og ikke vil ha tilbake og dagbøkene er fulle av avhandlinger om hva jeg hadde på ved ulike anledninger.




Jeg har fremdeles klær som betyr mye for meg, klær jeg har hatt i år og tiår. Men samtidig har jeg alt som bare fyller klesskapet, det som ble kjøpt fordi jeg hadde glemt å pakke ned en ekstra t-skjorte, skjørtet som var så fint ( og billig) og slikt som jeg bare kjøper fordi det er fint der og da. Jeg kommer ikke til å ha en total kjøpestopp, men når jeg ser hvor sterke minner jeg har til klærne fra den tiden hvor klesskapet var mer oversiktlig blir jeg motivert til å bruke det jeg har.

Og så gleder jeg meg veldig til neste tur til Barndommens dal. Jeg tror buksene kan sendes rett til den oppvoksende slekt, men det er håp om at enkelte gensere og t-skjorter passer. Man kan si både det ene og det andre om moten på åttitallet, men det er ihvertfall et tilgivende snitt i en del av overdelene...

onsdag 5. september 2018

Knapper og prikker






Husker dere jakka Dots som jeg begynte på i sommerferien? Den ble nesten ferdig, og så ble den lagt bort fordi jeg hadde annet å gjøre. Eller, rettelse; jeg la den bort fordi jeg hadde igjen å plukke opp og strikke stolper med knapphull og lage halskant. Problemet var ikke i utgangspunktet selve operasjonen, men å finne riktige knapper. Det tok sin tid. Jeg ville ha runde kanpper, eller kanskje ovale? Hva med de firkantede med gullkant? Den ene hadde jeg fem av, den andre ble for tung, den tredje ble bare feil. Knappesamlingen ble dandert utover, utvalget ble snevret innover og på et punkt innså jeg at enten må jeg begynne å sy andre klær enn bunad for å bli av med noe av lageret eller jeg må selge unna litt. Alternativt, putte alt sammen ned i en eske igjen...


 

Knapper ble lagt på og tatt bort og en stund vurderte jeg å kapitulere og kjøpe nye.  Men nederst i samlingen av gamle knapper kom jeg over en pose med åtte sommerfuglknapper.
Perfekt! Runde, fine farger som passer uten å bli altfor matchy-matchy. Og tenke seg til - en ekstra knapp i tilfelle jeg mister en.

  



Og nå er det tid for nytt strikketøy. Garnlageret minsker saaakte. 




fredag 31. august 2018

Historien om plenrulla

Det begynte med at vi skulle flytte en mur, og da vi vel og vakkert hadde gravd et lite stykke innover dukket det opp en avstengt septiktank fylt med diverse stein og skrot.
Forslaget om å anlegge en bølgende mur inspirert av Salvador Dali nådde ikke opp, og vi endte med å fjerne øverste del av tanken og la resten stå til en annen anledning.
Ny mur kom på plass, vi har fylt på med fyllmasse og jord, planlagt nye blomsterbed og fylt ut en bakke slik at den ble litt slakere.

På et tidspunkt ble det nevnt at en plenrulle hadde vært kjekt. Jeg forbinder av en eller annen årsak  plenruller med Guffen i Donald Duck og tilbød meg å sjekke lånemulighetene på facebook.
Og napp fikk vi. En hyggelig bekjent hadde en stående og selv om de ikke var hjemme kunne den hentes utenfor garasjen i veien som ligger ti minutter unna oss.
Alt vel. Vi kjørte opp, fant veien, fant hus med plenrulle utenfor garasjen, lempet plenrulle inn  bilen og kjørte igjen. Vel hjemme sendte jeg en melding til utlåner og sa at vi hadde hentet og at vi kom opp igjen med den om en dag eller to eller når vi var ferdige.
Vi kan vel her erkjenne at det hadde vært taktisk å sjekke at vi var ved riktig hus, men ettersom plenruller ikke vokser på gress tenkte vi ikke på det. Ærlig talt, hva er oddsen for at det står plenruller parkert utenfor mer enn en garasje i en liten veistump?

Overraskelsen var derfor stor, og ubehagelig, da det tikket inn en melding fra utlåner som hadde kommet hjem. Utenfor garasjen stod plenrulla og hun lurte på om vi enten var ekstremt effektive eller om vi muligens hadde vært hos naboen... Vi hadde ganske riktig vært hos naboen og samme kveld ble en nyvasket plenrulle levert sammen med en unnskyldning.

PS. Konfliktsky som jeg er passet det aldeles utmerket å oppdage dette mens jeg var på vei til Fagernes og fagdager bunad. En blid og avbalansert høvding virker alltid mer troverdig enn en hektisk fnisende frue som prøver å snakke seg ut av et utilsiktet tyveri av plenrulle.



Brodering av nordlandsbunad


Har du hørt om Rødlista til Norges Husflidslag? Gjennom dette prosjektet retters oppmerksomheten mot teknikker som er lite i bruk, gjemt og nesten glemt. Det er ikke en fiks ferdig liste, men lokallagene velger teknikker de ønsker å fokusere på og som dermed havner på lista.  Du kan gå inn på hjemmesiden til Norges Husflidslag og lese mer om rødlista her, og la deg fascinere over hvor mange spennende teknikker som faktisk finnes. 
Noe av det jeg liker best er at lista er levende, at lokallagene selv bestemmer og at kunnskap som er godt etablert i et område kanskje er på vei ut av vår bevissthet i andre områder. Eller også - at vi oppdager teknikker fra andre steder i landet som ikke er så vanlige der vi selv bor.

I tillegg til de ganske små og smale teknikkene har det kommet prosjekt som vi kanskje ikke alltid tenker over at er utrydningstruet. Som for eksempel brodering av Nordlandsbunad.  Vefsn husflidslag har valgt dette som sitt rødlisteprosjekt og utarbeidet et hefte som viser hvordan du,sting-for-sting, broderer denne bunaden som faktisk fyller nitti år i år. 



Som bunadtilvirker og kurslærer er jeg avhengig av gode forklaringer, og denne er rett og slett veldig bra. Gode bilder, gode forklaringer. Jeg merker at de som har gjort arbeidet kan det de formidler, de har brodert og forklart gangen i broderiet mange ganger. Og aller best - det er vist to veier til målet.
Dette er utrolig viktig for i broderier er det sjelden  ( eller aldri) en løsning og det er motiverende å se to ulike fremgangsmåter forklart.

  

 Jeg sier gjerne at enhver bunad sydd på kurs er en bunad som ikke er sydd i Kina, og da er slike prosjekt som dette heftet viktige. Dette kan du faktisk følge og brodere en vakker bunad selv om du har liten erfaring fra før og det ikke finnes bunadkurs i nærheten av der du bor.

  


Alle som kjøper Nordlandsbunad hos Norsk Flid Husfliden Mosjøen vil få tilbud om å kjøpe denne brosjyren. Alle Norsk Flid butikkene vil få tilbud om å kjøpe inn brosjyren. Brosjyren har en utsalgspris på kr.300,- Den kan også bestilles på mail hos lilltidemann@outlook.com ( tekst fra hjemmesiden til Norges Husflidslag hvor du kan lese mer om dette fine prosjektet)




tirsdag 28. august 2018

Hurra for norsk bunadbruk

Har du noen gang tenkt på hvor unik den norske bunadtradisjonen er? Hvor spesielt det er at vi med stor glede og mye omtanke ifører oss bunad ved mange av livets høytidsdager, at det fremdeles finnes en så levende drakttradisjon selv om klærne for lengst er ute av dagligbruk Har du tenkt på at det finnes rundt 450 ulike bunader i Norge, at rundt 70 % av norske kvinner har minst en bunad og at 20 % av norske menn ( og dette tallet stiger ) også har bunad?

Tenker du på at når du bruker bunad kan du takke en allsidig sammensatt gruppe håndverkere for jobben som er gjort? Noen har dyrket og behandlet fiber og vevd stoff,  brodert, laget bunadsølv og sko, sydd sammen plagg, fingret hosebånd, strikket strømper og sjal, slått nupereller og laget musetagger. I tillegg har du alle de andre, de som har utarbeidet bunadene, brukt tid i museer og private samlinger, sittet i bunadsnemnder og tatt stilling til stoffvalg og broderigarn, blånyanser og stingtyper, plassering av broderimotiv, innhenting av fargekart, jakten på nye underleverandører, utarbeiding og gradering av mønster, justeringer av sømbeskrivelser og broderiplansjer.

Og så har vi de aller viktigste - du og jeg som bruker bunad når det faller seg naturlig. Vi som går med hodeplagg og dere som går uten hodeplagg. Vi som snakker om bunad, bruker bunad og holder tradisjonen  - selve bunadbruken levende.

Nå har Norges Husflidslag, Norsk institutt for bunad og folkedraktStudieforbundet kultur og tradisjon, Norsk folkedraktforum og Noregs Ungdomslag gått sammen om et viktig prosjekt - nemlig å nominere den norske bunadbruken til UNESCOs oversikt over immateriell kulturarv.
Og dette er det fine - at det er bunadbruken det fokuseres på. Ikke deler av fagfeltet, men helheten.
 Og dere, tenk om vi klarer det - tenk for et løft det blir for fag, fagopplæring, kursvirksomhet, yrkesstolthet, bevissthet om produksjon, markedføring, fremtidig bunadbruk og bunadglede.



Noen mennesker skal jobbe mye med dette. Vi andre kan komme med faglige innspill, følge prosessen hos de ulike organisasjonene, på facebooksiden Bunad på UNESCO-lista og fortsette å bruke bunad. Og så kan vi spre bunadglede, framsnakke bunadbruk og dele kunnskap. Rett og slett være med på å holde tradisjonen levende.

Og forresten, det finnes en liten filmsnutt også og hvis du klikker på lenka under så kommer du til den ( eller gå inn via nettsiden til en av organisasjonene som står bak nominasjonen)

https://youtu.be/LE6mvI9hWZc




mandag 20. august 2018

stunder med kunder

Noen ganger får jeg henvendelser som får meg til å undres om det er meg eller den som spør det er  noe galt med. Det var mer av dette den tiden jeg jobbet som diskenspringer ( tro meg når jeg hevder at enkelte mennesker har få filter når det gjelder å gå inn i en butikk og stille spørsmål ), men det er fremdeles en og annen. Nå for tiden er det helst e-poster eller telefoner, det virker som om det er lettere å stille uhyrlige spørsmål når det er en disk mellom oss enn på en systue i et privat hjem.
i dag skal jeg dele noen av mine mest minnerike stunder med kunder;

1.The naked guy.
Han som alltid kledde av seg. Uansett. Han skulle ta mål av hals og håndledd, og vips stod han i prøverommet i bare tangaen. Dette var heldigvis mens jeg jobbet i butikk. Det ville vært enda mer ukomfortabelt på systua her hjemme.
2. Supersyklisten
Han som hentet bunaden sin, komplett med hatt og det hele, og insisterte på å sykle hjem i finstasen for å vise seg fram for foreldrene ( som han bodde sammen med ) slik at de fikk se den før han skulle feire femtiårsdagen. Det var en fin solskinnsdag i juni og han skulle opp noen bakker.
3. Hun med vippa
Hun som ringte og lurte på om hun kunne bruke vippe ( hodeplagg til Telemarksbunad ) til samekofta og som ble snyte fornærmet da jeg etter en lengre og ganske nytteløs diskusjon om hvorvidt dette  var en god idé eller ikke forslo at jeg kunne bruke Kautokeinolue til min bunad.
4. Den geskjeftige mora.
Hun fulgte sønnen for å få sydd ut bunaden hans og som mente han burde ta av seg noen kilo for å dra damer. Da hun i tillegg prøvde å få min mening om saken ble jeg helt og fullt overbevist om at menn som har fylt tredve år ikke behøver ha med mamsen når de skal prøve bunad. PS. Jeg har siden sett bilde av ham med kjæreste og nyfødt baby i lokalavisa.
5. Slankedronninga.
Hun som gikk opp og ned fem kilo annenhver uke. Samme hva jeg gjorde så satt ikke bunaden som den skulle. Jaja, jeg lærte ihvertfall at det er lurt å ta livmål hver gang kunden prøver, ihvertfall hvis bunaden alltid er biiiittelitte granne feil.
6. Den indignerte bunadentusiasten. 
Hun som ringer en gang i blant for å ha noen å snakke med om bunad og fagets fremtid og som enten har lest noe i avisa og tolket det hele litt annerledes enn det er ment, blitt fornærmet på et kurs eller sett noe hun ikke helt husker men ikke likte på et bilde og lurer på om jeg vet hva hun mener. Tilknytningen til faget er diffus.
7. Smilefjesdamen
Hun som omsider hentet bunaden sin etter en rekke henvendelser fra meg og en tilsvarende rekke tamme unnskyldninger fra henne. Jeg bedriver ikke lager eller oppbevaring av bunad. Når jobben er gjort skal bunaden ut. Samme hvor mange cruiseferier og bridgeaftener du skal på og hvor mange smileys du krydrer medlingene med.
8. Epostdamen.
Jeg vet ikke helt hva hun vil, men med ujevne mellomrom sender hun en utrolig hyggelig epost med de mest ærbødige vendinger hvor hun stiller spørsmål av typen "hvordan kan jeg begynne å sy bunad", " trenger man sømerfaring for å sy bunad",  "hva slags symaskin syr man de norske bunader med". Jeg svarer, og så er det stille en stund. Hun er superhyggelig men klarer på en underlig måte å tirre meg noe aldeles grenseløst. Nå sist lurte hun på symaskintips, jeg svarte hva jeg brukte og hun spurte hvorfor jeg brukte den typen og ikke en industrimaskin. Jeg burde selvsagt lirt av meg noe hyggelig, men svarte bare at om jeg ikke hadde vært fornøyd med min maskin ville jeg ha byttet den ut.
9. Krysskombinasjonsmannen
Han som absolutt ville ha bukse fra en dal, vest fra en annen og trøye fra en tredje og syntes jeg var dritkjip som ikke applauderte denne innovative ideen.Jaja, han gav meg ihvertfall ideen til fotballargumentet; du  bruker ikke buksa fra Man U og trøya fra Chelsea.
10. den motvillige konfirmanten
Hun ville ikke ha bunad. Hun ville ha Mac. Det var liten tvil om at denne bunaden ville bli brukt så lite som overhodet mulig og hun spurte på hver prøving om det gikk an å selge bunad på nettet, slik at hun kunne bli kvitt filla om noen år. Mitt råd til mor, som ikke hørte, var å sette pengene i banken og vente til ungen ombestemte seg.

Noen ganger, når jeg har de mest hårreisende forespørsler lukker jeg øynene ( hvis det er pr. telefon eller epost altså) og innbiller meg at dette er en fleip , tulletelefon fra en radiostasjon eller noe annet fjas. Hvis ikke det nytter kan jeg prøve å innbille meg at denne kunden er sendt fra en eller annen diffus instans som skal vurdere meg for fremtidig premiering for strålende formidling av fag ( jeg er ganske lettlurt og kan bli fullstendig revet med av egne tankerekker). Og om ingen ting nytter bestemmer jeg meg for å bite tennene sammen og teller timer til jobben er gjort og kunden er ute av døra.
Men ingen ting, absolutt ingen ting kan noen sinne slå denne:

Kunden ringte ( dette er også fra butikktiden), skjelte meg ut etter noter og fortalte detaljert hvilken bedriten jobb vi hadde gjort da vi monterte bunaden hennes. Jeg husket ikke navn, kjente ikke saken og fikk ikke klarhet i hva som hadde skjedd eller når dette hadde hendt. Til slutt ble vi enige om at hun skulle komme med elendigheten slik at vi kunne komme til enighet om en eventuell kompensasjon eller finne en annen løsning. Time ble satt opp, jeg stålsatte meg for en ny runde med kjefting og til avtalt tid kom en seiersikker dame seilende inn i butikken og viste meg triumferende bunaden. Bunaden som beviselig ikke hadde blitt sydd hos oss siden vi aldri hadde dekket dette dalføret.
Ble hun blidere? Neida. Dette var som å helle olje på bålet...Det hjalp heller ikke nevneverdig at bunadens utseende tilsa at den måtte være fra rundt 1950...
Hva jeg lærte av denne saken? Ingenting bortsett fra at det er smartere å ha potensielt vrange kunder rett etter lunsj enn rett før lunsj.

PS.
Jeg satt og bladde gjennom arkivet for å finne noe helt annet enn dette innlegget...Men da jeg leste dette følte jeg at det fortjente en ny runde på bloggen. 
Og epostdamen? Hun viste seg å være en mann ( ikke alltid lett med utenlandske navn), og jeg er ikke den eneste som har fått disse henvendelsene. Nå er det forresten en stund siden sist. Forhåpentligvis har han fått svar på alle spørsmål. 

søndag 19. august 2018

Høy puls



Høy puls hos Laika oppstod da vi kom rundt en sving og møtte en saueflokk som hadde det riktig så fint i veikanten. Bikkja synes sauer er skikkelig skumle beist som enten burde være inngjerdet eller aller helst i et fjøs. Sauene derimot synes Laika var en artig liten sak og de ville både snuse og slikke. Det hele endte med at jeg måtte løfte en sprellende hund og  løpe fra saueflokken som kom travende etter hellig overbevist om at dette var en fin lek. Tro meg - dette var blodtrimma dyr, de holdt godt følge.

Etterpå oppførte Laika seg som om hun personlig hadde reddet dagen og stirret hånlig på den enslige sauen vi møtte lenger oppi bakken. Jeg tror hun tidvis lever i en alternativ virkelighet...