reklame for egen virksomhet
I år har jeg hatt gleden av å holde en del foredrag om mitt forhold til klær, og kunnskapen om å lage og ta vare på klær. Jeg har snakket om synålas historie, hvorfor jeg sluttet å se tv-serien The Tudors ( hint, tidlig bruk av målbånd) og hvor viktig det er å bruke klærne våre om igjen og om igjen. Foredraget tar utgangspunkt i boka som kom i fjor, Barbros sysaker, som ikke er en sybok, men en bok om kvinner, klær og kulturhistorie.
Litt av innledningen kan du lese her:
Vi bruker klær for å skjule og for å fremheve. Vi bruker klær for å vise hvem vi er, eller hvem vi vil være. Klær kan vise tilhørighet, men også utenforskap. Vi kan kle oss opp eller ned, bruke klesplaggene for å sende signaler eller for å være en i mengden. Siden Adam og Eva oppdaget fikenbladet har vi kledd oss eller dekket oss til. Vi har brukt enkle materialer som dyreskinn med og uten hår, vakre vevnader og detaljert sydde plagg.
Få gjenstander er så viktige for at vi skal kunne leve aktive liv sammen med andre mennesker som klærne vi har på oss. For hva ville skjedd om vi ikke hadde evnen til eller kunnskapen om å kle oss? Soldatene ville ikke visst hvem de skulle skutt på, ingen ville visst hvem som var politi eller billettkontrollør på toget. Store deler av året ville vi holdt oss inne og ingen ville gått i butikken, eller i det hele tatt forlatt huset. Klær beskytter mot kulde, men også mot varme. Det ville blitt korte sesonger for byggebransjen, fotballspillere og håndballspillere ville ikke visst hvem de skulle sende ballen til og samfunnet ville gått helt i stå.
Samtidig som klær er så viktige, og spiller en så stor rolle i livene våre vet vi stadig mindre om hvordan klærne blir til. Mens vi tidligere hadde en tekstilbransje med produksjon i Norge, har nå de aller fleste bedriftene flagget ut. De har tatt med seg arbeidsplasser, kunnskap og behovet for opplæring i konfeksjonssøm. Flere fylker står i dag uten opplæringstilbud i sømfag og fremtiden for norsk sømkunnskap og arbeidsplasser er ikke særlig lys. Mens lapping, stopping og fiksing forsvant ut av allmennkunnskapen for noen tiår siden snakker vi om det grønne skiftet. Vi snakker om å kjøpe færre plagg og bruke klærne våre lenger. Men hva skal til for å snu? Og har vi kunnskapen som trengs for å kunne bevare plaggene vi allerede har hengende?
Hvor hadde vi vært om ikke en eller annen luring hadde oppfunnet nåla? Og hvordan ville klærne sett ut om vi ikke hadde sakser? Den tekstile kulturarven er full av navnløse helter, kvinner og menn som har gjort viktige oppfinnelser som bøyelige målbånd, graderte papirmønster og sømometer. Noen har pønsket ut apparatet som merker opp skjørtelengder og et geni har faktisk klart å oppfinne nupereller. Tenk så kjedelig verden ville vært uten disse nyvinningene, og tenk hvor lite påaktet de er i vår tid. Noen ganger har det nok holdt med god gammeldags nysgjerrighet og et snev av logisk tankegang. Men likevel er det imponerende at noen kommer på tanken om at et tynt bein fra skjelettet til en fugl kan brukes til å stikke hull i et skinn slik at man kan tre fiber gjennom og slik få et mer bruksvennlig plagg. Andre oppfinnelser, som kniplinger og detaljerte broderiteknikker krever enda mer tenking. For hvis du aldri har sett en blonde, hvordan kan du komme på tanken om å lage en?
Og hvordan finer du ut at trådløkke til venstre etterfulgt av snurr, snurr, løkke til høyre, gir en varig og dekorativ effekt?
For ikke å snakke om utstyret som må til for å lage. Noen redskaper kjenner vi historien til, mens andre tilsynelatende bare har dukket opp. Og de som vi kjenner historien bak og som gjerne har en patentsøknad eller en nedskrevet historikk må også bygge på noe. Vi har redskaper som alle kjenner igjen, og redskaper som ender som spørrekonkurranser i sosiale medier. For, hvor mange gjenkjenner en fileringsnål på første forsøk eller vet forskjell på fransk søm og indresøm? Mange vet hvor viktig symaskina var, men har du tenkt på at glidelåsen reduserte behovet for kammerpiker drastisk ettersom den effektivt fjernet myriaden av små hekter og hemper som holdt kvinners klesplagg lukket i ryggen?
Jeg vokste opp med få klesplagg. Det meste ble hjemmesydd, mye var arvet. Gleden over å få kjøpeklær var stor, men det kunne være minst like stas når det kom pakker med avlagte plagg fra kusina i København eller fetteren på Nesodden.
For noen år siden hentet foreldrene mine tre sekker med klær ned fra loftet. Klær som dekker mye av min og min søsters barndom og ungdomstid og de fleste plaggene husker jeg godt. Jeg husker når jeg fikk de, hvem jeg arvet etter og ofte også når de ble brukt. Klærne var en del av meg, en del av oppveksten og identiteten min. For meg har klær alltid vært viktig, og jeg har et nært forhold til mange plagg. Det innebærer at jeg synes det er vanskelig å kvitte meg med klær, noe som igjen fører til relativt velfylt skap. Likevel synes jeg at jeg har et relativt edruelig klesbudsjett ettersom jeg heller shopper i eget skap eller egen loftsbod enn i diverse klesbutikker. Noen av klærne fra loftet bruker jeg i dag, noen bruker datteren min og mange ligger pent nedpakket i påvente av at det kanskje kommer en ny generasjon i familien.
Jeg bruker også klær etter min mor, tanter, mormor og oldemor. Dette er plagg som noen har sydd med kunnskap og omtanke, eller spart til og investert i. Det er også klær som har blitt tatt vare på, enten fordi stoffene var eksepsjonelt fine eller fordi det er en historie bak plagget som er verdt å ta vare på. I denne boka ser jeg på den nære tekstilhistorien gjennom en del av disse klærne. Jeg ser på stoff og fasong, men også på redskap og teknikker og hva som har gjort disse plaggene unike.
Det er ikke vitenskapelig forskning, men en håndverkers blikk og et ønske om å forstå hvordan vårt forhold til klær har forandret seg. Det er også en historie om en verden i endring og et håp om at vi kan være villige til å la plaggene vi ifører oss fortelle en historie. Det er ikke en historie om trender og sesongvarer eller om kjøpsvilje og betalingsevne. Dette er en historie om et bevisst forhold til klesplagg vi har i skapet og også om kvinnenes plass i Norge på 1900-tallet.
I dag er det primært bunadene som blir videreført fra generasjon til generasjon, men også andre klær fortjener et langt og innholdsrikt liv. Hvis du vil lese mer om dette, mine tanker om langbruk av klær og hvordan klær forteller noe om samtiden, kan kanskje denne boka være noe for deg?
I så fall kan jeg glede dere med et lite førjulstilbud. Boka koster vanligvis 499,-, men nå selger jeg den for 400,-. Jeg kan sende, eller den kan hentes etter avtale.
