Jeg blir så glad av å se folk i bunad. Alle slags mennesker i alle slags bunader. Men jeg blir også glad av å se folk i annet pentøy eller andre folkedrakter. Og derfor vil jeg skrive litt om en av mine kjepphester, nemlig at alle kan gå i bunad, men ingen må gå i bunad.
Vi begynner med del en: Alle kan gå i bunad.
Det har ikke noe å si om du er høy eller lav, kompakt eller åleslank. Det har ikke noe å si om du har bodd et eller åttifem år i Norge. Hudfarge har heller ikke noe å si. Hvis du vil gå i bunad og føler det er riktig for deg - ja da går du i bunad. Og om noen prøver seg på ufine, rasistiske eller på andre måter krenkende kommentarer så burde de skamme seg. Jeg blir dypt provosert når innvandrere eller mennesker som ikke er etnisk norske opplever hets fordi de går i bunad.
I dagens samfunn bør det være helt uhørt å fremdeles måtte ta diskusjonen om norsk nok. Og hvorfor er jeg med en svensk oldefar bunadfaglig korrekt mens vilt fremmede synes de kan ytre seg helt hemningsløst om bunadbrukere med mer melanin i huden? Ærlig talt, her er det bare å skjerpe seg.
Og, ingen må gå i bunad.
I år, som de fleste andre år, har vi hatt diskusjonen om prisen på bunader og at ikke alle har mulighet til å investere i en bunad. Og ja, det er slik at bunad som annet håndverk koster. Det tar tid å tilvirke en bunad, mange har kostbare broderier, håndvevde stoff og mye draktsølv. Og selv om jeg blir oppriktig glad av å se mennesker i bunad har jeg dessverre ikke anledning til å jobbe gratis eller bare ta betalt for hver tredje time jeg jobber. Derfor snakker jeg gjerne om å kjøpe brukt, gå på kurs, gi eller få tilbehør som gave og å være nøysom med bruk av sølv ( konfirmanter trenger hverken sølvbelte eller tre søljer). Det er også viktig å si at selv om veldig mange i Norge har bunad er det også mange som av ulike årsaker ikke har bunad.
For, vi har jo også de som ikke liker bunader, de som synes det er stygt, tungvint eller ukledelig. Jeg synes de skal få slippe. Jeg har hatt konfirmanter her som virkelig ikke vil ha bunad. Noen vil heller ha en mac, andre en moped. Mitt råd til foreldrene er å la bunadbudsjettet forbli i banken, til den håpefulle er mer positiv.
Bunad skal være glede, ingen skal måtte gå i bunad og ingen skal vær redd for å gå i bunad eller for å sende barna sine i 17.maitog iført bunad.
I dag tar vi utgangspunkt i noe jeg ser i diverse facebook-grupper og på kurs , nemlig en fascinerende vilje til å snakke ned eget arbeid.
Eksempel en: bildebonanza med tekst av typen: har akkurat fullført min første bunad så vær snille i kommentarfeltet #stoltmamma #ikkesepåveskebroderiet
Eksempel to: Bildebonanza med tekst av typen: vet det er noen småfeil på strikketøyet, men vær så snill å ikke kommenter det #stoltstrikker #nybegynner
OK. Det første som skjer er at leserne pusser de sterkeste brillene og begynner å lete etter feilene. Og så blir de kommentert. Eller det stilles spørsmål ved avstand fra broderi til kant, plassering av hekter, mulige feil på strikketøyet og andre fadeser. Og felles for alt dette er at vi hadde ikke sett det hvis ikke den som legger ut innlegget selv påpekte at her er det noe feil, nesten som i en avansert form for Kims lek. Og så stiger temperaturen i kommentarfeltet fordi noen finner feil. Noen finner til og med feil den som la ut bildene ikke visste om og andre synes det er altfor mange gledesløse kjipinger med tilgang til tastatur.
Det samme skjer på kurs, men uten bilder fordi vi har bunaden tilgjengelig. Hundrevis av timer har gått med til brodering og montering, prøving og feiling. Bunaden sitter som et skudd og alle er lykkelige. Likevel må hun som har sydd kommentere at - det der stinger, det midt i den blomsten, det er jeg ikke fornøyd med.
Og jeg lover deg. Hadde det stinger vært så ille hadde kurslærer bedt deg om å ta det opp.
Så dagens tips er å ikke fokusere på det skjeve stinget eller å legge fram et produkt og antyde at det ikke er innafor. Hvis du er stolt, skriv det. Har akkurat fullført min første bunad og gleder meg til å se den i bruk. Det holder. Eller mitt første strikketøy, glad for å ha funnet en ny hobby. Ikke still deg så laglig til for hugg. Vær glad, vær stolt og hvis du ikke er helt fornøyd - fiks det.
For noen år gikk jeg tur forbi verdens ( ihvertfall nabolagets ) mest velstelte plen og gav eier ros for den perfekte gressmatta. Svaret kom lynkjapt - hvis du går over med lupe er den nok ikke helt bra. Før det hadde jeg faktisk ikke vurdert muligheten av å krype rundt i gatene med forstørrelsesglass. Og før du spør, nei, jeg har ikke vurdert det i ettertid heller. Livet er for kort til å være kjip.
Tenk så kjekt det er med bunad. Med litt stell og noen justeringer ved behov kan vi ta den på ved høytid etter høytid. Vi kan svinse og svanse i bryllup og barnedåp, på 17.mai og ved svennebrevutdelinger. Vi kan ta på bunad ved gallatilstelninger og på julemesse i husflidslaget. En hel, ren og vel tilpasset bunad er sjelden feil. Og tro du meg, om du valser inn på en pub ( når de åpner igjen en gang i fremtiden) så er en bunad en magisk måte å slippe både kø ved bardisk og for å slippe inn på dametoalettet. Bunaden er rett og slett utrolig anvendelig.
Og samme hvor ofte vi går med den er det ingen som løfter et øyebryn og sier den samme bunaden nå igjen? Aldri for mye hud, eller for kort skjørt som sklir opp, alltid ganske passende kledd og alltid noe å snakke om. For - alle snakker bunad. Enten vil de snakke om din, eller aller helst sin egen. Historiene, følelsene, hvem som har sydd, hvem som har eid. Hvem som skal overta.
Og så mye tid som du sparer på å slippe å gremmes over at du ikke har noe å ha på. Og penger. For selv om bunaden er kostbar å anskaffe så kan du tenke at dette er pentøy i mange mange år og da jevner det seg ut etter hvert. Du kan for eksempel bruke dette regnestykket:
Konfirmanten, 15 år, får komplett bunad med sølv og sko til 40000,-
Etter noen år, la oss si syv, må bunaden syes ut. Det koster 4000. Så kommer en ny skjorte, denne gangen fint brodert og i lin, 9000. Nye sko, 2000. Et par barn og en ny omsøm til 40-årsdagen koster 4000. Capen er spleisegave fra familie og venner til 50-årsdagen, men vi tar den med i regnestykket - 10000,-.
Hittil har bunaden kostet 69000 og vår kunde gjør ikke mer med bunaden før hun fyller 70 år ( hun holder seg tydeligvis godt og går på yoga). Da har hun hatt bunaden i 55 år og hvis vi deler investeringen på antall år har pentøyet kostet 1254, kroner pr år. Hvis hun har brukt den to ganger årlig er hun festfin for 627 kroner pr gang og slipper i tillegg frustrasjonen over å ikke vite hva hun skal ha på.
Og best av alt. Hvis hun har behandlet bunaden pent og har jenter i familien kan bunaden overlates til neste generasjon.
Jeg vet at dette innebærer at man har mulighet til å betale grunnbeløpet. Her har jeg ikke tatt med muligheten for å kjøpe brukt, som jeg synes er en fornuftig løsning eller å sy hele eller deler av stasen selv. Mange kjøper over tid, følger med på tilbud på sølv og sko eller ønsker seg tilbehør i gave. Det finnes mange veier til å eie en bunad. Man kan også ha et aldeles glimrende liv uten bunad og få ting gjør meg tristere enn når det snakkes om et kollektivt press for at alle skal ha bunad. Slik kan vi ikke ha det. Å eie en bunad skal være et valg og en glede, ikke en plikt.
Det er den tiden på året...den tiden hvor telefonen plinger jevnt og trutt,med tekstmeldinger, eposter, meldinger på facebook og selvsagt - telefoner:
Men la meg beholde min faglige integritet.
Jeg har jobbet med bunader i rundt 20 år, som bunadtilvirker, kursholder, prøvenemnd og gjennom ulike tillitsverv i Norges Husflidslag. Slik har jeg opparbeidet meg en god kunnskap om den norske bunadsbransjen, historien og tradisjonene. Derfor hender det også at jeg uttaler meg om faget mitt når noen spør om min mening. Men, da må jeg passe meg for å ikke bli stemplet som bunadspoliti.
For hvem har vel lyst til å bli avbildet i media under en overskrift som Bunadspolitiet sier NEI eller Dette blir helt feil, sier Bunadspolitiet? Ikke jeg i hvert fall, og de fleste jeg kjenner synes heller ikke det er så veldig fristende. Det er tross alt ikke så attraktivt å bli oppfattet som gledesløs og bakstreversk i beste sendetid.
Men hva er egentlig dette bunadspolitiet, som media refererer til og som det ofte blir henvist til i kommentarfelt og livlige diskusjoner? Da jeg begynte i bunadsbransjen var bunadspolitiet pene eldre damer som kom innom Husfliden for å fortelle at vi hadde satt feil sølje på en bunad, glemt hodeplagg eller at strømpefargen var gal. De samme damene kunne man møte på 17.mai, og da hadde de gjerne et og annet å kommentere om feil og mangler ved påkledning eller uverdig oppførsel. Selv har jeg fått spørsmål om både forkle og strømper, men hadde argument og historikk på plass. Dette bunadspolitiet, selv om de kunne være plagsomme nok, hadde et sterkt eierskap til egen bunad og var opptatt av å ta vare på den innenfor den tradisjonen den hadde.
Hva jeg mener med innenfor tradisjonen? Jo, det er hvordan en folkedrakt eller en bunad ser ut. I noen områder av Norge holdt den lokale draktskikken seg lenger enn andre steder, Vi kan nevne Hallingdal hvor enkelte eldre damer gikk i hallingstakk til et stykke inn på syttitallet. Noen av disse hadde skjorter med Disneymotiv, sydd av stoff som kom fra USA etter andre verdenskrig. Dette er en morsom historie og en lokal tradisjon.. Det er ikke det samme som at det vil være riktig å sy Mikke Mus-skjorter til den broderte bunaden fra Nedre Buskerud selv om det er i samme fylke. Bunaden fra Nedre Buskerud ble skapt av en lokal bunadsnemnd og har sin egen skjorte, som er en del av - la oss kalle det- pakka. Den et en av mange broderte bunader som ble konstruert i første halvdel av nittenhundretallet da livet og lykken var ullbunad med ullbroderi på stakk og liv, lue og løslomme.
Dagens bunadspoliti har en litt annen agenda. De vil ha større valgfrihet og bruker gjerne mantraet Før tok folk det de hadde. Og ja, folk tok det de hadde. Men - de hadde ikke så mye å ta av og det fantes ganske klare retningslinjer innenfor de ulike draktområdene, Og denne formen for bunadspoliti er det vanskelig å forholde seg til, for de stiller spørsmål ved min faglige integritet og den vil jeg beholde. Jeg vil ha lov til å si at jeg ikke liker silkeskjorter til bunader som aldri har hatt silkeskjorter og jeg må få lov til å uttale meg om tilbehør som forflater en tradisjon. Hvis jeg sier nei takk til det noen kaller nyvinninger er det ikke fordi jeg ikke liker design, mote eller mangler humoristisk sans. Det er basert på en kunnskap om hva som var vanlig eller ikke i det aktuelle draktområdet, hva som fantes og hva som ikke fantes. Jeg uttaler meg fordi jeg vet noe om hvordan folk kledde seg i gamle dager og jeg uttaler meg fordi jeg vet hva ulike bunadsnemnder har utarbeidet. Jeg vet at noen har satt seg ned og brukt tid på å utarbeide det vi i dag kjenner som nordlandsbunaden. Jeg vet at de, eller etterfølgerne i bunadsnemnda i Hålogaland, tar ansvar for at fargene i broderiet holder seg likt slik at vi ikke plutselig får en discobunad med ekstra gild rosa farge. Jeg vet også at noen bruker tid på å gå gjennom museumsmagasin og private loft for å finne nye løsninger basert på eldre draktskikk. Dette er verdifullt arbeid og har resultert i mange spennende rekonstruksjoner og økt kunnskap om hva folk gikk kledd med. Utfordringen er å holde styr på hva som er hva. Har du en bunad som er utarbeidet av en nemnd har du få valgmuligheter. Har du en bunad som opprinnelig var en folkedrakt har du flere valgmuligheter, men du har likevel grenser å forholde deg til.
Tar du en bunadsmodell, for eksempel en livkjole fra Gudbrandsdalen, og jasser den opp med rød silkeskjorte har du ikke tilført noe nytt til en levende draktskikk. Du har snarere vært med på å forflate en tradisjon. Det må det være lov å påpeke på en hyggelig måte uten å bli utsatt for påstander om å være et bunadspoliti.
Alle som har et yrke har forhåpentligvis en yrkesstolthet. Det har også vi som jobber med bunader.
Munnbind med bunadmotiv.
Det er en årviss tradisjon at media finner en bunadsvinkling som drar folk til kommentarfeltene. Det kan være at bunaden er skammelig dyr, at noen misliker at bunaden blir sydd i andre land, bunad til bikkje eller andre spissfindigheter. Ideelt sett bør det også være den snille mot den slemme og den slemme kan da stemples som bunadspoliti og bakstreversk.
Jeg har også blitt spurt om disse munnbindene, og jeg klarer rett og slett ikke å hisse meg opp. Det er mye tilbehør til bunad er helt unødvendig, da jeg jobbet på Husfliden nektet jeg å ha bunadsparaplyer som lagervare, og det er mye fjas på markedet som vi strengt tatt ikke trenger for å være glade bunadbrukere. Men munnbind? Hittil ar jeg ikke møtt et eneste menneske som synes det er stas å gå med munnbind og som har tenkt å fortsette med det når vi en eller annen gang er ferdige med Korona og covid-19.
Jeg ser det som et blaff av kreativitet i en ganske trøstesløs tid og om noen synes det er innafor å bruke mye penger på noe de kommer til å bruke en gang så får det være deres valg.
Jeg har også blitt spurt om jeg synes et munnbind med bunadmotiv høyner festfaktoren. Og nei, jeg synes ikke det. Men jeg synes heller ikke munnbind i seg selv er noen højdare. Jeg gleder meg til vi kan legge bort munnbind og samles som i gode gamle 2019.
Dette er andre maimåned med restriksjoner, avlyste feiringer og mye frustrasjon. Jeg skulle ønske vi i år kunne være litt rause med hverandre, dele de gode bunadhistoriene og fokusere på det som er fint ved denne helt unike norske tradisjonen. Fjorten måneder med korona har gjort noen og en hver litt tynnslitt i kantene. Nå får vi puste dypt inn ( bak munnbindet) og komme oss gjennom denne tiden uten å grave rundt etter negative innslag.
Jeg skulle ønske vi slapp å se en eneste overskrift eller ingress med ordet bunadspoliti og at vi heller kunne lese om bunadglede og godt håndverk som varer i generasjoner. Og selvsagt - synkende smittetall slik at vi snart kan pakke bort alle former for munnbind.
Sol i nakken og en påminnelse om å huske solfaktor på baksiden av ørene
Lukten av tørr asfalt, vår jord og innimellom svake drag av fersk tobakksrøyk
Jeg tror jeg liker våren best av årstidene. Den inneholder så mye håp, så mange fremtidsløfter.
Håp om at staudene har overlevd
Håp om at det blir en slags russetid
Og ikke minst -
Håp om åpne skobutikker. Jeg har såååå lyst på nye sko.
