alder ingen hindring?

 Nytt år og nye muligheter for å bli et bedre menneske. Aviser og sosiale medier flommer over av vennlige innspill om hvordan vi kan bli bedre versjoner av oss selv. Utseendemessig vel og merke. Vi kan bli lettere og smalere, få bedre hud og mer hår ( i hvert fall på hodet).  Og vi kan jobbe målbevisst for å bli yngre enn vår biologiske alder. 

For selv om fødselsattest sier 53 år skal det være mulig å få en innside som tilsier 48. Dette kan oppnås gjennom et relativt strengt kostholds - og treningsopplegg. Minimalt inntak av alkohol og om du noensinne i løpet av ungdomstiden tok en sigg eller ti på fest er antagelig løpet kjørt uansett og du har mest sannsynlig uopprettelige rynker i de indre gemakker. 

God fysisk form og en kropp som spiller på lag når du skal bøye deg for å knytte skolisser, gå trapper eller rekke bussen er bra. Men hvorfor i all verden skal den beste versjonen av meg selv absolutt være en yngre versjon av meg selv? kan vi ikke bare være fornøyd med å ha oppnådd den alderen vi har, være glade og letta over å ha kommet oss opp i femtiårene uten altfor mange skavanker og slutte å jage etter en ungdomstid som faktisk forsvant i forrige millennium? 

Samtidig som vi oppmuntres til å jakte på en evig ytre ungdom medier de samme mediene om at dagens unge sliter med dårlig selvbilde. Rekordmange unge er deprimerte. Det skyldes i en stor grad verdensbildet og klimaendringer, men hva med oss foreldre og besteforeldre og vårt ansvar? Hvis vi, som faktisk skal være de nærmeste forbildene for oppvoksende generasjoner, hele tiden uttrykker misnøye med eget utseende må jo det sette spor hos ungdommen? 

Min storesøster døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år. Kanskje har dette endret mitt syn på aldring? Min store livskrise fikk jeg da jeg fylte 28 år og ble eldre enn henne. Etter det har verken det å fylle 40 eller 50 år ført til stort mer enn takknemlighet. Det er ingen selvfølge å bli eldre. Og med tanke på dødstallene fra Gaza ser vi at det ikke er noen selvfølge å bli voksen heller. Så, hva med å kjenne på takknemligheten over å bo i et fredelig hjørne av verden? I et samfunn hvor de aller, aller fleste når skjels år og alder bør det ikke være så viktig om innvendig alder tilsier 48 mens fødselsattesten sier 53. Det er ingen som vet hva som kommer til å stå på dødsattesten uansett.

Og for å være helt ærlig? Var livet så mye bedre da vi var yngre?

Rolige dager?

 Jaja. Jeg tror jo alltid at det skal bli så stille og rolig etter 17.mai. Jeg skal få god tid til å skrive de lange, velformulerte og vittige innleggene som skaper ettertanke og fokus på bevaring av kulturarv. I tillegg skal jeg  få fjernet pollen fra vinduer, gått lange turer og plukket med meg markblomster som danderes i lekre buketter i kule vaser. Jeg skal rydde klesskap og votteskuffer, planlegge sommerferie ( og deler av høsten). Jeg skal gå på kafe, lage velkomponerte middager og ja, you name it.

18.mai er nesten som 1.januar. Hvilket innebærer at svært få av de høyverdige planene blir gjennomført over tid. Derimot har jeg vært på Årsmøte i Kulturvernforbundet ( fantastisk helg i Trondheim ) sammen med mange spennende, engasjerte mennesker. Jeg har også vært på årsmøte i Frivillighet Norge, og selv om jeg ikke har en spesielt aktiv rolle på disse møtene skal det jo leses litt papir på forhånd. Et par digitale årsmøter har det også blitt, og planlegging av vårt eget landsmøte i Bergen neste helg. Legg til planlegging av et par svenneprøver, et formøte og enda flere papirer og e-poster som skal besvares( og tenkes på). 

Nå er det snart helg, og i kjent stil har jeg en ganske detaljert liste over saker og ting som skal og bør være i boks før fredag kl 16. Men jeg tror jammen jeg skal ta meg en kopp kaffe først og kose litt mer med Ebba før jeg setter i gang. 

Vil dere forresten ha en liten oppdatering på livet med Ebba? 

Ebba har vist seg å ha et sovehjerte av guds nåde. I tillegg er hun ung og sprek og blottet for nakkeskader, en kombinasjon som fører til diverse ukurante sovestillinger.  Og så har det faktisk blitt en liten bukett liljekonvall, nennsomt plukket for å ikke ta med røtter ( eller løkknoll eller hva det er der under jordskorpa).

på tur med Gyda

Jeg er på besøk i et område av landet som også har besøk av Gyda. Det har ført til at jeg sjekker yr.no og diverse nettaviser minst annenhver time. Og når jeg ikke sjekker yr lurer jeg på hva jeg skal gjøre hvis det oppstår flom, jordras, snøskred eller rett og slett - stengte veier og omkjøringer. I dag leste jeg om noen som kjørt rett ut i dypt overvann på veien og måtte svømme i land.  Og vips fikk jeg et uskjønt bilde på netthinna av at jeg kaver rundt i fjorden med hanken til håndveska mellom tennene og ser ut som en halvdruknet buhund. 

Dette kombinert med at leiebilen viste seg å være en sjuseters caddy og ikke den forhåndsbestilte  lille bilen har ført til at jeg gleder meg veldig til å reise hjem i morgen. Og dermed dukket det opp to nye muligheter for bekymring: Hvordan blir flyturen og hvordan blir været neste uke når jeg skal oppover igjen?

Men aller mest ergrer det meg at jeg engster meg noe så over stokk og stein for så mye som jeg egentlig ikke får gjort noe med? 

Hei 2022

 

Men altså. dette går jo ikke...

41 innlegg i hele fjor, og et eneste innlegg i desember? Og når det innlegget i tillegg har det noe misvisende navnet Snart er det vår kan jo noen og enhver bli forledet til å tro at bloggen er død. Jeg har vært i tenkeboksen og lurt på om jeg skal fortsette eller ikke, og jeg har vel bestemt meg for å legge ned. Men så har jeg vært en ekstra runde i tenkeboksen og ombestemt meg igjen. 

Så, vi forsøker igjen. Hei hei 2022 -måtte du bli et oppløftende år for bloggen. 

Nye utfordringer

Jeg har alltid likt å bade, og har de siste årene hatt lyst til å begynne med isbading ( selv om tilsynelatende alle gjør det og det visstnok er trendy). Nå har jeg innsett at man ikke begynner med isbadingen, men rett og slett bare forlenger badesesongen utover høsten. I tillegg har jeg funnet noen som også har mulighet til å bade en ukemorgen og ikke bare en helgemorgen. Nå er vi i gang, og hittil går det fint.

Så får vi se hvor lenge vi holder ut. Forrige uke var planen å  svømme ut til brygga uti vannet, men der hadde en andekoloni tilbragt mye tid og lagt igjen en anselig mengde visittkort så det var bare å snu og svømme tilbake igjen. 

Votter, lue, ullundertøy, og etterpå  - kaffe. Og så er det noe oppmuntrende i det å bevege seg litt utenfor komfortsonen. 

( Og hvis du lurer, så er tanken på å gjøre noe som er trendy nok til å få meg til å skjære tenner. )

Vær deg selv og vær glad

 Det er sommer og skoleavslutninger. Og to ting kommer i media etter skoleavslutningene,  oppslag med elever som går ut med høyt karaktersnitt og oppslag med de som mener elever med skyhøyt snitt ikke skal omtales fordi det skaper press, usikkerhet og mindreverdighetsfølelse blant  de som ikke går ut med skyhøyt snitt. 

Jeg synes problemstillingen er trist. Det blir jo som at vi ikke skal omtale Erlend Braut Haaland eller Johannes Høsflot Klæbo fordi de utmerket seg langt over snittet på sine spesialfelt mens det store flertall aldri kommer til å tjene en krone på egne sportsprestasjoner. Mange kan løpe milevis uten å få opp tempoet nevneverdig eller løfte vekt etter vekt uten å få særlige utslag på hverken biceps eller triceps. Likevel fortsetter media å skrive om de som lykkes, de som er enere på sine idrettsfelt, og uten at vi andre går i svart og legger bort treningstøyet av den grunn.

Det må være lov å snakke om gode karakterer på samme måte som gode fraspark og det å fremsnakke noen er ikke automatisk det samme som å snakke ned andre. Som foreldre har vi en viktig oppgave i å oppdra ungene vår til å bli gode mennesker. Da må vi også snakke om at ikke alle er like og at vi har evner i ulike retninger. Vi må snakke om er at det å ha høye karakterer ikke automatisk gjør deg til et godt menneske, på samme måte som en med lavere snitt ikke er et dårlig menneske. Vi er bare ulike. Noen opplever glede og tilfredsstillelse ved å få tallrekker til å gå opp, andre syr, kobler ledninger, løper langt eller hopper høyt. Det handler om å finne sin indre drivkraft og det akkurat du brenner for. 

Jeg vet det er kjedelig å jobbe og jobbe og aldri få full uttelling for innsatsen. Men du får jo uttelling gjennom å få gode arbeidsrutiner og ved å ikke gi opp. Det i seg selv er verdifull erfaring og noe som kommer godt med både videre i utdanningsløpet og i livet ellers. Og husk at den du skal måle deg mot er deg selv. Du skal, for å sitere Kompani Lauritzen, bli en bedre versjon av deg selv. Du skal ikke bli en kopi av nabo, bror, klassekamerat eller noen andre. Du skal ha ditt eget mål i sikte og være et godt menneske mens du arbeider deg framover. 

Og ja, noen ganger tryner du, Men det gjør de med strake seksere også. 

PS. Jeg gikk ut av allmennfag med et helt greit snitt ( jeg kom inn på de åpne studiene jeg søkte på). Så begynte jeg på sømlinje og de fleste jeg møtte antok at jeg ikke var blant de skarpeste knivene i skuffen. Det å da ha en søster som studerte matematikk gjorde at mange antok at intelligensen var relativt ujevnt fordelt mellom søstrene Storlien og jeg har faktisk blitt spurt om det ikke var sårt og surt å ha en søster som var så mye smartere enn meg. Men vi så ikke sånn på det, vi var bare veldig ulike og hadde alltid vært det. Hva som derimot ville skjedd hvis jeg trodde jeg skulle prestert på hennes nivå i matte og naturfag er en annen side av saken, men det var aldri et tema. Ikke for oss og ikke for noen i den nærmeste familien.

Dagens tips - gå til kilden

Dette har jeg tenkt på en stund, og nå er det på tide å komme med et tips. Jeg er jo, som mange andre, jevnlig innom sosiale medier og får med meg en del innlegg og kommentarfelt. Og selv om mye er bra og informativt er det helt klart også en del som er - skal vi kalle det-  mindre bra.

I dag går jeg gjennom tre lett modererte eksempler, og opplagt nok tar jeg utgangspunkt i bunadspørsmål.

1. Du har kjøpt materialpakke, du begynner å brodere og påtegningen forsvinner. Du skriver et innlegg på facebook og ber om hjelp. Du får hjelp og også en del kommentarer fra andre som har opplevd det samme, fra samme forhandler.

Vær så snill, ta kontakt med forhandler og forklar saken. Be om råd, fortell hvor vanskelig det er å brodere når motivet forsvinner foran øynene dine.  Jeg vet det er ubehagelig å klage. Men vær grei mot din neste likevel. Hvis ingen klager vet ikke forhandleren at påtegningen er dårlig.

Det samme gjelder om du ikke skjønner bæret av sømforklaringen. 

2. Du tilbringer tid på nettet, finner bilde av en bunad og synes det er noe som ikke stemmer. Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte. 

Vær så snill, ta kontakt med forhandler og still konkrete spørsmål. Si at du stusser på sko, sølje, navn, hva nå enn det er du lurer på. Kanskje er det en helt logisk forklaring? Eller, kanskje har forhandleren bomma på noe som kan rettes opp? 

3. Du skal investere i ny bunad og sjekker priser. En dame i nabolaget vil gjøre jobben for halve prisen av hva den lokale forhandleren vil ha.  Du skriver et innlegg på facebook og lufter din frustrasjon. Du får masse innspill og mange andre er minst like frustrerte. Etter hvert er alle enige om at lokal forhandler er en pengesugende slask som ikke fortjener kunder.

Vær så snill, ta kontakt med forhandlerne, både butikk og nabo,  og still konkrete spørsmål. Det er forskjell på å drive firma med faste ansatte, faste utgifter, varelager og krav til inntjening og kalkyler og å ha en systue hvor kunde kommer med materialpakke under armen. 

Det jeg egentlig vil fram til er hvor viktig det er at vi som forbrukere stiller spørsmål. Og ikke minst, at vi stiller spørsmål til rette vedkommende. Hvis ingen klager vet heller ikke bedriften at noe er galt og da er det tross alt mye vanskeligere å rette opp eller forandre. 

Selvsagt er det ikke alltid slik at du kan ringe eller sende e-post og få svar i løpet av noen minutter. Noen ganger må du til og med purre, sende e-posten på nytt eller ringe enda en gang. Noen butikker har telefontid som det opplyses om når du ringer. Da er det lurt å ringe i løpet av den tiden. Og som tidligere butikkansatt kan jeg tilføye at det sjelden er noen vits i å ringe før butikken åpner. Sjansen for at noen tar telefonen tre minutt på åpningstid, blir stående og snakke og ikke får åpnet butikkdøra  til tiden er minimal. Da er det lettere å la telefonen ule i det fjerne og satse på at vedkommende ringer opp igjen.

What, snø?

Altså, nå var det så fint her. Veiene er bare og snøfonnene har begynt å krype bittelitt innover på plenen.

Naboungene sykler i veien og i det fjerne høres brølet fra motorsykler. Det lukter vår og håp og jeg har ryddet bort piggskoene. Værmeldinger som truer med snø i slutten av uka har jeg friskt avfeid med at værmeldinger endrer seg uansett så de hører jeg helst ikke på.

Jada. Den forandret seg, så nå snør det selv om det bare er midt i uka. 

Sånne tynne fjon som bare legger seg overlat slik at du ikke ser om det er is under og som blir borte uten å smelte med seg noe som helst av den andre snøen.  Det er jo selvsagt ingen vits i å irritere seg over at det snør, for snø gjør det helt uavhengig av hva jeg mener om den saken. Men det hadde faktisk vært mye hyggeligere om det var sol og snøsmelting. 

Grønn nummer 2

 Og så roet vi ned  - igjen.

Jeg er så lei. Men hver gang jeg har lyst til å sette meg i en snøfonn og ule kommer jeg på at det er andre som har all mulig grunn til å være end mer lei. Og da går lufta litt ut av meg. For altså, jeg har hus, jeg har kohort, jeg har kaffe og jeg har jobb. Litt mindre sosial jobb enn jeg er vant til, men likevel. Jeg har jobb. 

For tiden leser jeg noe som må være verdens tørreste bok. Dressing Constitutionally. Hierarchy, SExuality and Democrazy from our Hairstyles to our Shoes. 

Temaet, hvordan lover påvirker måten vi kler oss på, med utgangspunkt i den amerikanske grunnlovningen og diverse staters egne lover i tillegg er interessant. Men jeg kan ikke helt fri meg fra tanken om at dette kunne vært formildet på en litt mer engasjerende måte. Det kan jo ha en sammenheng med at jeg er svært uvant med å lese akademisk litteratur generelt og engelsk sådan spesielt, men her er det snirkler og svinger og innskutte bisetninger over en lav sko. 

Men - nå vet jeg  at kvinnelige besøkende i amerikanske fengsler er pålagt strenge regler for hva  de kan iføre seg og at skjørt ved slike anledninger ikke kan rekke mer enn to tommer over kneet når du sitter. BH er også påkrevet og du kan selvsagt ikke bruke gjennomsiktige topper. Regler for hvordan menn skal kle seg? Ikke-eksisterende. 

Og mye annet, som hvordan den ene loven kan toppe den andre og at ytringsfriheten er viktig og også påvirker måten vi kler oss på. Joda, smalt og sært og jeg skummer gjennom hist og her. Men også fint å bruke hjernen på litt annet enn det store spørsmålet når jeg endelig har kommet meg over dørstokken og skal ut og gå - skal jeg gå til venstre eller høyre? Motbakke først eller motbakke til slutt?

Nei, da er det bedre å brodere. Jeg har lagt grunnlaget med grønn nummer 1 og satt i gang med grønn nummer 2 og små innslag av den gule. Det nærmer seg "noe som er verdt å ta bilde av". Vi får se om det dukker opp noe dokumentasjon i løpet av uka.  Men  først - kaffe. 

2020 - takk og farvel

 

Jo eldre vi blir jo fortere går årene og det kan være vanskelig å huske hva som hendte hvilket år. Flyttet vi hit i 2005 eller 2007, og hvor gammel er egentlig den eldste datteren til de i det huset. Og så nøster vi videre, bygger på med minner vi klarer å tidfeste og andre datoer. Det kommer ikke til å skje med noe som helst vi opplevde i 2020. Hvert minne, hver opplevelse, hver avlyste plan er behengt med coronavirus, hjemmeskole, hjemmekontor, munnbind og rikelige mengder håndsprit. Så kan vi jo spørre oss selv om det sånn helt generelt har vært et drittår, eller om det var noe bra også. Og ikke minst om det er noe som helst fint som skjedde i årets siste 40 uker?

Skal vi se? Det begynte så bra med bunadkurs, broderikurs og bunadmodul. Og stadig oftere ble det der viruset i Wuhan nevnt i norske medier. Likevel  ble det en fantastisk helg i Ungarn med faglig påfyll, hyggelige mennesker og masser av fantastisk håndarbeid. Og så smalt dørene bokstavelig talt sammen.

 Avlyste kurs og bunadmoduler, avlyste foredrag. Eller utsatt på ubestemt tid som egentlig er det samme. Har du ikke jobb så har du ikke jobb, enkelt og ugreit. 

Så jeg broderte, monterte det som kunne monteres og ble fagansvarlig for et par kategorier i Store norske leksikon. Jeg broderte videre,  fikk avholdt siste del av kurssesongen og fikk et par kategorier til i Store norske. 

Norgessommer med mange uker på hytta og biltur til Bergen for å innkvartere studenten der og så liten rundtur med husets yngste. Og aldri så galt og blablabla, men vi bor i et vanvittig flott land.  Og vips var det høst og det så egentlig ganske bra ut. Smittesituasjonen var tilsynelatende under kontroll så lenge vi holdt avstand og sørget for rikelige mengder håndsprit. Og apropos håndsprit...jeg har vært utsatt for et par varianter som bringer gode ( og mindre gode) minner fra diverse festligheter i ungdommen. Og jeg kan ikke være den eneste som bokstavelig talt har gnidd meg i hendene og tenkt noe sånn som at - denne her, du, den har du ikke kjøpt?

Bunadkurs, broderikurs og bunadmoduler gikk unna. En liten svipptur til Bergen og en liten svipptur til Kristiansand og så smalt dørene sammen igjen.

Avlyste kurs, digitale kursavslutninger og uvant mange frihelger. Og litt mer leksikonskriving  som har vist seg å være rene nerdehimmelen. Altså - skrive om broderiteknikker, persianer og andre temaer jeg har et sterkt faglig engasjement for ( og fagkunnskap om). Det er jo bare morsomt!

Skal jeg nevne de digitale møtene? Med parfyme og nypussa tenner, men stort sett i tøfler? Og nå husker jeg å slå på lyden nesten hver gang jeg skal si noe og vinkle skjermen slik at de andre slipper å snakke til panna mi. Stort pluss med minimal reisetid, men jeg savner virkelig fysiske møter, småsnakk og øyekontakt. 

Hmmm. Hvor endte dette egentlig? Vi rykker tilbake til oppsummeringen før jeg skriver meg helt ut på vidda.

2020 har vært et tungt år med mye usikkerhet og endring i planer. Jeg savner å kunne besøke foreldrene i Barndommens dal uten å engste meg for å ta med smitte. Og jeg synes det er ganske nitrist for de unge som skal avslutte videregående eller komme inn i nytt studentmiljø og som ender med å sitte mye mer inne enn det man strengt tatt skal i ungdomsårene.

Men så har det også vært mye fint. Jeg har fylt femti, jeg har feiret ( i meget beherskede former) sølvbryllup og jeg har gått inn i min andre periode som styreleder i Norges Husflidslag. Vi har klart å ha litt sosial omgang både innendørs og ute og barseltreff på zoom er betraktelig bedre enn alternativet som er å ikke ha barseltreff i det hele tatt. 

Så får vi se hva det siste døgnet bringer. Men uansett,  dette året glemmer vi ikke.

Og 2021 - jeg er så klar for å møte deg! Jeg er klar, med piggskoene på!

siden sist

 Det går litt tregt...Men jeg har 

- lest ferdig Hekneveven  ( som anbefales noe så innmari )

- sett seks episoder av The Crown, sesong 4

- strikket et par luer og begynt på erme nummer to på en setesdalkofte 

- avsluttet kurssesongen og blitt ferdig med å planlegge vårens sesong 

- brodert litt, montert litt

- lest korrektur på en tekst

-skrevet en tekst

Joda, selv om det går litt tregt så går det jo ganske jevnt unna. Litt sånn som tyktflytende lava som kommer sigende.

Neste uke

 

Hjemme igjen! Etter en time ekstra grunnet kø hvor jeg vekslet mellom å synge høyt og særdeles falskt på diverse popmusikk og å pille på neglebåndene mine.

Vaskemaskina rusler og går ( heldigvis på stedet hvil) og jeg planlegger kommende uke som kommer til å bli aldeles glimrende og uten akutt mulighet for å bli rastløs.

Mandag: Bunadkurs,10 - 14 og 18 - 21. 

Tirsdag: Tog til Bergen, møte studenten, broderikurs 17.30 - 21.30

Onsdag: Møte studenten, signere bøker på Norsk Flid Husfliden Bergen 12 - 14, broderikurs 17.30 - 21.30. 

Torsdag: Møte studenten,  tog hjem. Plan for togtur: Strikke, lese Hekneveven og siste finpuss før helgens møter

Fredag - søndag: fylkesledermøte og årsmøte Norges Husflidslag ( utsatt fra juni )

Skulle nesten tro det ikke var en pandemi på gang... Men det er det og det er ganske mye ekstra planlegging, avstandsbedømmelse og spriting av hender og overflater. Jge har munnbind i veska i tilfelle det er behov for det på toget og tar tog fordi jeg  slipper unna med en etappe istedenfor å reise med fly.  Fly tar kortere tid, men medfører tog, flyplass, fly, flyplass, bybane. Og innsjekket bagasje grunnet saksene som må få lov å være med.

Og ja - jeg tar høyde for at et av mine oppsatte møter med studenten utgår. Han har forelesninger å følge og er atskillig mer strukturert enn jeg var på samme alder. 

Sånn jeg savner

 

- Å kunne håndhilse på kunder og kursdeltagere. Det føles fremdeles helt feil å dulte borti en albu eller ende opp i en frenetisk fugledans fordi man holder på å glemme seg

- Å kunne planlegge uten å legge inn hvisomattedersomatte og hvisaltgårsomvihåperogikkesomvifrykter

- Å kunne nyse i det offentlige rom uten å måtte be om unnskyldning. Jeg nyser i albukrok men er en akuttnyser  som en gang nøys så høyt i en butikk  at hun i kassa holdt på å utløse ransalarmen ( gjett om Høvdingen synets det var morsomt)

- Å kunne gå på møter i husflidslaget og vite at alle som har lyst til å komme er tilstede

- Å holde kurs uten at spritflaska står lett tilgjengelig og vi prøver å balansere en meters avstand med franske knuter

- Å kunne ta en spontan tur et eller annet sted. Som fjorårets helt enestående husflidstur til Uppsala med x antall innlagte stopp

- Å kunne være sammen med folk uten å telle antall og måle avstand

Og mest av alt savner jeg å slippe å engste meg for at folk jeg kjenner blir syke, og å slippe å lese om økning av antall smittede, røde soner og lokale påbud. 

Det blir jo bra igjen, men innimellom blir jeg så innmari lei.

dagene rusler videre

Etter noen uker med intens hamring og banking har huset gjenoppstått som en lysegrå svane med pene vinduskarmer og fornøyde beboere.  Jeg har fått tilbake friheten på systua, for det er mer avslappende å jobbe uten stillas utenfor vinduene.
Noen prøvinger har det også blitt og noen bunader ut av huset ( stor lettelse ). Jeg kan vel ærlig innrømme at humøret var relativt dårlig da Norge stengte ned i mars og avlysningene tikket inn.
Nå har mange av kursene fått nye datoer og så sant vi ikke går på en ny koronatopp til høsten får jeg tjent inn det meste av det jeg ikke tjente i vår.

Forøvrig syr jeg trøstig videre, hører på lydbok og er sjeleglad jeg ikke er pluss minus 20 år og i startgropa. For meg som er i den anselige alder av femti år er ikke noen måneder all verdens, men  ungdommene imponerer meg. Dag etter dag i samme hus som foreldre. Morgen middag og kveld, samme rutiner, samme tryner.  Hadde vel ikke trodd jeg skulle si dette så ofte som jeg har gjort de siste ukene - men hurra for sosiale medier.

sommer kommer

Jeg gleder meg til  norsk sommer.

Lukten av kaldt elvevann 

Mygg som suser rundt

Sau som breker anklagende

Moltekart fra myra

Markjordbær som smaker sol

Og kaffebesøk...

kjære vene som jeg gleder meg til å kunne be folk på innendørs kaffe igjen. 

Hvit poesi?

Da vi i vinter planla utvendig oppussing av hus med nye vinduer og ny kledning ble prosjektet plassert på et gunstig tidspunkt. Rett etter påske er fint. Da blir alt ferdig til 17.mai, selv med mulighet for forsinkelser,  og vi kan ha vår og sommer ute og inne uten planker og rot og bråk.
Siden dette ble bestemt og bestilt har vi jo hatt relativt god tid her hjemme og deler av påsken ble brukt til rydding og tilrettelegging. I likhet med resten av verden la vi ikke en pandemi inn i planleggingen, og det kan slite litt på humøret hos noen og enhver når det slamres og hamres og bankes mens vi jobber, leser til eksamen og har hjemmeskole.

Rart forresten hvordan rydding før oppussing medfører at alt ser verre ut enn noensinne og jeg e rhelt enig med Erna i at det skal bli verre før det blir bedre...  I tillegg leste jeg for noe tid tilbake at det er ekstremt dårlig feng shui å ha ytterdører rett overfor hverandre og at lykken bare blafrer gjennom huset. Det resulterte i flytting av verandadør og at stua blir litt annerledes. I det hele tatt  - vi flytter om på ganske mye
Og etterhvert innså vi at det ikke holdt med utvendig oppussing. For når vinduer skal ut vil det  også bli flikking rundt vinduene inne. Ergo  - maling.
Og mens enkelte  i husstanden syns alt er greit så lenge det er hvitt kan andre tenke seg bittelitt mer farge. Fargekart har blitt konsultert og fargevalg diskutert.
Den litt ubestemmelig gulaktige som jeg innbiller meg hadde et kafferelatert navn skulle vekk og valgets kval stod mellom frostrøyk, skodde , morgendis og skumring. Når andre muligheter har poetiske navn som misty Paris, northern mystic , hvit poesi og  treasure føles det strengt tatt som å skulle flytte inn i en roman fra Danielle Steel.
Og da  kan man jo undres hvem som lager disse navnene? Er det de som også lager hestenavn? Kan man søke slike jobber ( jeg kan maaange adjektiv)

Og hvor ble det av caffe latte , cappuccino og soya latte? Skifter fargene navn hvert tredje år for å følge med i et eller annet trendbilde som vi ikke er oppdatert på?

Jaja. Vi endte med morgendis og har nymalt kjøkken og delvis nymalt stue. Huset er uten utvendig panel og jeg låner høvdingens støydempende hodetelefoner og er glad jeg ikke syr tellesøm. Her er det mye støy, få gardiner og intens nedtelling til nye vinduer og mulighet for å flytte saker og ting og sybord og symaskin tilbake på plass.

Og mens jeg hører krim fra Grønland tenker jeg på om vi heller burde valgt å male våre vegger med hvit poesi eller harmoni. Kanskje det ville gitt økt indre ro?

PS. Den egentlige årsaken til den nye verandadøra er at vi nå får lettere adgang til den delen av verandaen vi faktisk er på.

påske

Jeg ønsker dere en velsignet påske med gode muligheter til håndarbeid og bli-kjent-i-nabolaget-turer

Bildet er fra "noen år tilbake" mens dobakken fremdeles var lang og svaret på påskerebusens  spørsmål om verdens aller kuleste menneske var mamma.

( Og ja, det var jeg som laget rebusen )

Blomster til alle

Ok. Det skjer jo ikke så fryktelig mye for tiden. 

Jeg jobber, spiser, leser, går tur, sender tekstmeldinger og e-poster, sover, hører lydbok og podcast,

jobber litt mer og gleder meg til det noe diffuse begrepet bedre tider.

Det er ikke så mye å skrive om.

Men om dere lurer på noe kan dere jo alltids stille spørsmål og så svarer jeg.

På den betingelse at dere ikke stiller like detaljerte spørsmål som i denne undersøkelsen fra Oslo Universitetssykehus. Ærlig talt, alder og vekt...Hadde det ikke vært såpass viktig som å kartlegge spredning av Koronaviruset så hadde jeg ikke fullført. 

Hvis du ikke har svart ennå, gjør det. Det er for en god sak!

NB. 

Det med spørsmål gjelder ikke den eller de gjøkene som tidvis spammer meg med tilbud om lån, ekteskapstilbud, kosttilskudd som på uklare måter kan forbedre livet mitt  og andre lugubre forslag.

till we meet again

En gang kommer vi ut av mørket igjen, Da skal vi ha inspirerende møter og gode kurs og glede oss over å kunne bevege oss fritt uten frykt for smitte. Inntil videre handler livet om å jobbe videre hver for oss, ta hensyn og vise omtanke. Kanskje er vi i full sving igjen fra høsten av, kanskje tar det lenger tid. Noen vil sikkert engste seg for å delta på aktiviteter lenger enn andre og noen er sikkert litt for raske med å komme tilbake til hverdagen.
Enn så lenge hører vi på nyheter og leser oppdateringer fra Folkehelseinstituttet. Jeg er uvant godt i rute før 17.mai og krysser av bunad etter bunad som prøveklar. I tillegg gleder  jeg meg over at den siste boken til Hilary Mantel om Thomas Cromwell kom i postkassa for to dager siden.

Jeg er akkurat ferdig med Alexander Kiellands Fortuna og jeg hadde helt glemt hvor glad jeg var i Kielland en gang i tiden, nå skal jeg lese mer.  ( etter the mirror and the light )
Kanskje er det slik at de bøkene som berørte oss i ungdommen bør leses om igjen når vi har blitt eldre for å se om de berører oss på andre måter. Kristin Lavransdatter  leste jeg først da jeg var 9-10 år og har lest den om igjen med jevne mellomrom siden. Det mest forstod jeg selvsagt ikke ved første gjennomlesning men hver gang jeg leser oppdager jeg nye sider ved Kristin.

Men først skal jeg jobbe noen timer til og gå meg en tur.

Det store alvoret

Og plutselig sitter jeg her i hjemmekarantene...

I går forsvant først et oppdrag, så et til og enda et og så dukket det opp en hjemmekarantene for alle som har vært utenfor Norden etter 27.februar og da forsvant det enda et oppdrag.
Så nå sitter jeg her og syr og har det egentlig ganske bra selv om skuldrene steg noen hakk da det i formiddag ble varslet hjemmekarantene for familiemedlemmer også. Jeg ser ikke bort fra at enkelte i husstanden ville oppfattet tilstanden mer som husarrest. Lettelsen var derfor stor da Folkehelseinstituttet gikk tilbake på dette påbudet ( selv om jeg absolutt så poenget)
Nå er de nærmeste ukene stokket om, jeg har satt opp en ny arbeidsplan og belager meg på rolige uker uten kunder og avtaler utomhus.

Jeg er glad Folkehelseinstituttet og regjeringen tar situasjonen på alvor og innfører tydelige restriksjoner. Jeg er også glad for alle lag, foreninger, butikker og privatpersoner som tilpasser seg og avfinner seg med situasjonen. Avlysninger, utsettelser og endrede åpningstider er viktige hjelpemidler for å unngå smittespredning og vi må ta samfunnsansvar og holde aktivitet på et minimumsnivå.
Likevel må jeg innrømme at jeg helt personlig kjenner stressnivået stige når jeg tenker på effekten av avlysninger. I likhet med mange andre selvstendig næringsdrivende er jeg det som på godt norsk kalles løsarbeider. Et kurs her og et kurs der, noen foredrag og andre oppdrag utgjør sammen med bunadsøm en ganske fin( og nå ganske sårbar) arbeidsdag. Målet nå er å holde meg frisk, levere all bunadsøm til avtalt tid og bruke eventuell fritid til å rydde et skap eller to.

Jeg er spent på hvordan samfunnet vil takle påkjenningene vi vil møte. I en tid hvor vi er vant til stor personlig frihet og å ha all verdens tilbud lett tilgjengelig vil det bli en brutal overgang å måtte planlegge hverdagen og å ikke kunne følge alskens innskytelser. Hittil ( etter halvannet døgn med klare restriksjoner ) er jeg optimist. Folk er hjelpsomme, de handler for hverandre,deler tips og er greie. La oss fortsette med det! For min egen del er hjemmekarantenen helt grei. Jeg har vært på tur, nå er jeg hjemme og regler er regler. Det er enklere med et klart regelsett enn at vi skal søke opp potensielle risikosoner og forsøke å finne ut av behov for karantene på egen hånd.

God helg til dere alle.

Og før dere begynner å engste dere. Det går fint. Det blir bare litt annerledes enn det opprinnelige oppsettet.