og dagene går

Far døde før jul, 95 år gammel. 

I sommerferien i fjor gikk jeg fjelltur etter fjelltur. Jeg gikk der reinen hadde sommerbeite, til den gamle kalvmerkingsplassen, der vi gikk på multetur og de turene som var så uendelig lange i barndommen. Jeg gikk og gikk og tenkte på far som hadde gått alle disse stedene, krysset bekker, kikla, funnet blomster og sett spor i naturen. Jeg hadde stor glede av å fortelle ham om disse turene. Når jeg steingikk elver med solide fjellsko tenkte jeg på hvordan han fløy i fjellet med sekstitallets fottøy og når jeg dro på meg en lett regnjakke tenkte jeg på hvordan fjelltøyet har forandret seg. Jeg tenkte på hvor  lett det var å sende en sms nå eller å ta bilder av det jeg oppplevde, uavhengig av om telefonledningen hadde blåst ned eller om filmen skulle sendes til fremkalling. 

Men aller mest tenkte jeg på at han som har gått alle disse stiene og stedene og gitt meg disse minnene, han skulle ikke se disse fjellene igjen. Og det eneste jeg kunne gjøre var å gå der, tenke på ham og fortelle om det når jeg besøkte ham. 

Ikke bare er jeg heldig som har hatt far til stede i livet mitt til jeg ble opp i femtiårene, men jeg er også heldig som har vært klar over hvor heldig jeg er. Da han døde visste vi begge hva vi har betydd for hverandre og selv om jeg sikkert kunne sagt enda oftere hvor glad jeg er i ham og hvor takknemlig jeg er for alt han har betydd for meg og de håpefulle så er det like mye for min egen del. Han visste det. 

Og neste år venter nye fjellturer. 

julekveld

 

Vi har vel en julesang eller salme som gir blanke øyne eller klump i halsen og for

 meg er det Det lyser i stille grender. Den minner om barndom og å stå ved stuevinduet hjemme og se lysene i Barndommens dal. Den minner om å komme hjem til jul og se lysene fra sentrum når vi rundet siste svingen. Den minner om sene bilturer hjem fra bestemor. Den minner om julekvelder med Storesøster og julekvelder uten Storesøster.

  Og den minner om vår egen kjøretur gjennom stille bygder for tjueto år siden på vei til en fødeavdeling hvor vi selv fikk møte en liten en som gråt sårt.
Og selvsagt de gode men ikke fullt så fjerne minnene med de søte små og den lille lystige.

Det lyser i stille grender

av tindrande ljos ikveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Og glade med song dei helsar

sin broder i himmelhall,

som kom og vart heimsens frelsar

som barn i ein vesal stall.

Han låg der med høy til pute,

og gret på si ringe seng,

men englane song der ute

på Betlehems aude eng.

Der song dei for fyrste gongen

ved natt over Davids by,

den evige himmelsongen

som alltid er ung og ny.

Den songen som atter tonar

med jubel kvar julenatt

om barnet, Guds Son, vår sonar,

som døden for evig batt.

Jakob Sande, 1931

Jeg ønsker dere en velsignet julehelg

Barbro

Sånne midtlivskriser

Det har seg sånn at jeg omtrent på denne tiden fyller femti år og i den anledning får man jo gjerne det uunngåelige spørsmålet - hvordan føles det? Og så svarer man som seg hør og bør at joda, alternativet er jo atskillig verre.
Noen snakker om midtlivskriser omtrent slik vi snakket om fødsler for noen tiår siden ( jo verre jo bedre men heldigvis mindre blod involvert) og noen beretter om Birken-bonanza, yoga-maraton og andre life hacks som må gjennomføres før eller rett etter de fryktede 50.
Og så føler jeg meg litt kjedelig og fantasiløs som ikke har noen elleville planer om selvrealisering. Ingen motorsykkel, ingen krysning av Antarktis, ingen heftige tatoveringer eller andre drastiske kursendringer. Jeg har det egentlig ganske bra og holder på med slikt jeg synes er fint, hyggelig, utviklende og inspirerende å holde på med. Jeg har mann og barn, hus og hytte og foreldre (og det siste er ihvertfall ikke noen selvfølge lenger).
Ikke gikk jeg gjennom noen dyp krise da jeg fylte 30 eller 40 heller.

28 derimot, det var virkelig traumatisk. Trofaste lesere vet at storesøsteren min døde i en ulykke da hun var 27 og jeg 25 år og selv om jeg ikke snakker om henne hver dag så går det ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Jeg savner henne, brevene hennes ( dette var jo før både sms og e-post), å være sammen med henne og å ha den tosomheten man kan oppleve sammen med søsken. Jeg lurer på hvem hun ville vært i dag og hvem jeg ville vært om hun hadde vært i live.
Og da jeg fylte 28 år gruet jeg meg i dagevis fordi det føltes som et så brutalt svik å bli eldre enn henne og gå videre inn i en verden hun aldri fikk være en del av. Jeg gråt og gråt og var sikkert ikke spesielt hyggelig å være i hus med. Men dagen kom , jeg fylte 28 år  og har innsett at det er ganske så fint å få lov å bli eldre ( og eldre ). Og det blir helt fint å fylle femti også.

Et av de første bildene øverst, det siste bildet nederst 

Bry deg, be noen, bank på

Det er så godt ment og det ser så fint ut på facebook:

Et viktig budskap i disse digitale tider 💕 Velkommen til meg❤️
Her er døra alltid åpen.
Kaffen☕ kan være klar på få minutter, og det kan alltid dekkes på til (minst) en til.
Familie og venner som har behov for en prat er velkomne når som helst!
Jeg har mat i kjøleskapet, en sofa å sove på, ører å lytte med, en skulder å gråte på og tanker å dele.

Det er en gammel verdi, som har blitt borte med den økende teknologien.

Og ja, vi bør absolutt bli litt flinkere til å stikke innom, ta en kjapp kaffe ved kjøkkenbordet eller bare sitte på trappa og skravle ( kanskje ikke akkurat i januar).   Men vi må også bli flinkere til å invitere folk inn. Be noen på middag, kaffe, tilby kjøring til aktivitet, møte i det lokale husflidslaget eller foreslå en gåtur lørdag formiddag. 

Mange av de som trenger å bli sett og som har behov for mer kontakt med omverdenen er av ulike årsaker ikke så flinke til å banke på uten å være invitert. De føler seg utenfor og er redde for å være til bry, komme ubeleilig eller på andre måter være til sjenanse. Og mange som sørger kan være så lammet av sorg og savn at de mister mye av sitt sedvanlige personlige initiativ. Det er lett å si til sørgende eller syke at de bare må be om hjelp, men hvis du virkelig vil hjelpe kan du også komme med helt konkrete forslag. Tilby deg å måke snø, stikk innom med et hjemmebakt brød ( eller en pose twist om du ikke er utpreget glad i å bake). Godta avvisning hvis den du oppsøker ikke er i humør eller form til å finne på noe eller orker å tenke ut noe du kan hjelpe med. Tenk at dette er en del av sorgen og sykdommen vedkommende skal gjennom og prøv en litt annen vinkel om et par dager eller en uke.

Kanskje er det du selv som skal stikke innom en du ikke har sett  på lenge istedenfor å vente på at vedkommende kommer til deg? Ring en venn, send et kort eller en sms. Bry deg selv om motparten kan virke utakknemlig, mutthet kan ha helt andre årsaker enn dårlig oppdragelse.

Bare en bukse

Til min store glede har husets yngste blitt riktig så flink til å bruke mine avlagte klær og jeg synes det er ganske stas å se disse plaggene oppleve en ny vår.
Det har også vært en fin påminnelse om hvor sterke følelser jeg har til klær, og hvor fint vi klarte oss med atskillig færre plagg i skapet. I fjor høst tok jeg med en del klær fra Barndommens dal og gjenopplevde deler av barndom ungdomstid når jeg pakket fram diverse skatter jeg ikke hadde sett på flere tiår. Siden jeg samtidig tok med en del årganger med dagbøker var det duket for mange minner. Jeg kan lese om hva jeg hadde på i den ene bursdagen, klassefestene, og første skoledag på ungdomsskolen. Det står om øredobber og sminke, gensere jeg arver etter storsøster og hvordan vi byttelåner av hverandre.
Jeg leser om mine første forsøk på å sy klær til meg selv ( ballongskjørt i hvit lakenlerret) og hvor kjedelig det var når mor prøvde inn bukselengder og livvidder.
Noe av dette går jeg med ( takk til den nokså firkanta gensermoten på åttitallet) og mye har altså husets yngste stor glede av.
Noe tenker jeg vi kan sy om, selge eller gi bort. Men noe klarer jeg ikke å kvitte meg med.
Som Calvin Kleinbuksene jeg kjøpte i New York påsken 1995.  De henger uløselig sammen med en lykkestund på Macy's, to søstre med hver sin nye bukse og en hel verden foran seg. Vi visste jo ikke da at det bare skulle være to søstre i noen få uker til og at jeg aldri skulle se henne igjen i live da vi skiltes på flyplassen. Jeg kan fremdeles huske hvordan Storesøster og jeg prøvde oss gjennom de ulike modellen før vi endte med hvert vårt par. Når jeg tenker tilbake er jeg litt usikker på hvorfor vi kjøpe disse olabuksene, de fleste som kjenner meg vet at det ikke akkurat er av mine favorittplagg, men olabukser skulle vi ha.

Men da det kom en sms fra husets yngste som lurte på om en venninne kunne overta mine avlagte Calvins kjente jeg det som en fysisk smerte og jeg måtte be om betenkningstid. Og så måtte jeg bare innrømme at nei, det klarte jeg ikke. Selv om jeg mest sannsynlig ikke kommer til å bruke buksene igjen klarer jeg ikke tanken på å ikke ha dem.

En grønn bukse i babycord

I sommer gikk vi gjennom et par klesskap i Barndommens dal, og halvglemte skatter dukket opp. Nå har mor  hentet ned et par sekker  fra loftet og i går sendte hun meg  bilder av innholdet.
Jeg vil aller først takke foreldrene mine for at de har spart på så mye. Det er mye minner i gjenstander og klesplagg. Samtidig vil jeg takke dem, og tiden jeg vokste opp i, for at vi ikke hadde så mye klær.

Hvert plagg jeg så på bildene gav kontante små støt av gjenkjennelse. Her er den hvite og rosa genseren storesøster strikket, den hun fant mønster til i Strik med nordisk tradition. Her er den mønstrede genseren fra Benetton som hun hadde med hjem etter utvekslingsåret i Sveits. Jeg ser treningsjakkene fra Vågå IL som vi var så stolte av ( jeg husker eksakt hvordan det  stive og samtidig bøyelige stoffet) føltes. Her er t-skjorter fra kusina i København og buksa med knytting rundt anklene som jeg var så stolt over. Her er belter i pastell og halstørklær med innvevde gulltråder. Her er kjøpeklær og hjemmesydd, arvet og nytt.
Og - den strekkbuksa i babycord som jeg kjøpte på salg på Lillehammer en gang jeg var med en venninne og familien på lørdagstur.Svært grønn, med trykt diamantmønster i svart. Jeg husker den kombinert med den første genseren jeg strikket selv, i lilla mohair. Fire firkanter som ble sydd sammen ettersom jeg ikke var i nærheten av å mester hverken fem pinner eller rundpinner. Rosa øredobber i plast og Isba-støvletter med syltestrikk.
Jeg husker butikkene hvor kjøpeplaggene er kjøpt, og hvor stoffene i de hjemmesydde klærne ble kjøpt. Jeg husker følelsen av å langsomt dø mens ulike kvaliteter av cordfløyel ble vurdert og hvor langtekkelige seansene med prøving fortonet seg. Jeg husker gleden over å arve klær fra søskenbarn, og hvor stas det var med nye klær.Hvert plagg gir små glimt til en tid jeg både savner og ikke vil ha tilbake og dagbøkene er fulle av avhandlinger om hva jeg hadde på ved ulike anledninger.

Jeg har fremdeles klær som betyr mye for meg, klær jeg har hatt i år og tiår. Men samtidig har jeg alt som bare fyller klesskapet, det som ble kjøpt fordi jeg hadde glemt å pakke ned en ekstra t-skjorte, skjørtet som var så fint ( og billig) og slikt som jeg bare kjøper fordi det er fint der og da. Jeg kommer ikke til å ha en total kjøpestopp, men når jeg ser hvor sterke minner jeg har til klærne fra den tiden hvor klesskapet var mer oversiktlig blir jeg motivert til å bruke det jeg har.

Og så gleder jeg meg veldig til neste tur til Barndommens dal. Jeg tror buksene kan sendes rett til den oppvoksende slekt, men det er håp om at enkelte gensere og t-skjorter passer. Man kan si både det ene og det andre om moten på åttitallet, men det er ihvertfall et tilgivende snitt i en del av overdelene...

Bunad 7.mai - noe gammelt, noe nytt

Jeg blir så glad når jeg får lov å tilpasse arvede bunader til nye generasjoner. For meg er dette en del av bunadens sjel;  det at den kan brukes av mange, at den kan gå fra generasjon til generasjon, at bestemor kan se sin egen bunad bli brukt med glede av barnebarn eller mor og datter kan bytte stakk eller liv ettersom man vokser og endrer fasong. Samtidig ønsker jeg at den nye brukeren skal føle tilhørighet til bunaden sin, kanskje få et nytt forkle eller noe annet hun kan velge selv. Gode, edle tanker ...men hvordan går det når holdninger og følelser skal settes ut i praksis innen husets fire vegger? 

Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.

Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.

Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på: 

Ville jeg prioritere mine egne sentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)

Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.

Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på under hele konfirmasjon, konfirmasjon hegen etter og er klar for å bruke den på 17.mai.  Og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være med og velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.

 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle ved at jeg ukritisk overførte mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.

Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

Bunad til konfirmanten, del to

Jeg måtte gå noen runder med meg selv da det ble klart at bunadplanen måtte revideres og jeg måtte finne ut hva jeg skulle fokusere på:
Ville jeg prioritere mine egnesentimentale følelser og se datter i en bunad hun ikke følte seg vel i, eller ville jeg satse på bunadglede og eierskap hos den fremtidige eieren? Ville jeg se bunaden bli brukt ved flere anledninger eller ville den ende i skapet og være en kilde til irritasjon? Svaret gav seg etterhvert selv, jeg ville ha en bunad som ble brukt.

Så, vi dro til Oslo, så på stoff og la en plan. Jeg viste henne mine favoritter og hun valgte heldigvis en av de jeg likte best. Ærlig talt, jeg kunne gi meg på noe men litt ville jeg tross alt bestemme:)
Vi beholdt stakken, og skiftet til håndsydd liv i en grønn silkedamask. Slik holdt vi oss i samme draktområde og vi kunne bruke skjorta og sølvet. Forkleet er nytt, silkebroderi på silke. Jeg synes det er stas at det er flere valgmuligheter på forklær, og den opprinnelige planen var å skifte forkle til råndastakken.
Til slutt endte vi med en bunad hun føler seg vel i. Hun hadde den på hele søndagen og skal bruke den i konfirmasjon i morgen og hun oppfatter bunaden som sin egen. Den er jo hennes, men nå har hun fått være medvog velge. Hun har tatt stilling til livstoff og farger i broderi og slapp å bare få en bunad tredd ned over hodet, bokstavelig talt.

 Jeg brukte litt mer tid enn planlagt, men det var det verdt. I ettertid kan jeg se at jeg gikk i en ikke-ukjent-voksenfelle, jeg overførte ukritisk mine forventninger om bunadbruk til konfirmanten og regnet med at mine forhåpninger skulle bli tatt godt imot og hegnet om. Jeg kan også se at hun hadde lagt ut små drypp ganske tidlig om at dette ikke var hennes drøm., men hun skal ha ros for at hun ikke brølte det til meg. Det ville jeg ikke vært klar for og da ville vi nok endt med bunad i kirken, hurtigskifting til kjole etterpå og påfølgende innspill om hvilken bunad hun ville hatt hvis hun kunne velge selv. 

Så kan vi jo si at det er fint å ha tilhørighet i et draktområde hvor det finnes valgmuligheter, og det er fint å kunne sy selv. Dette er faktorer som gjorde det enklere for henne å få gjennomslag for endringer. Jeg er ikke tilhenger av å bare ta seg til rette og endre etter eget forgodtbefinnende, men i  områder med sterke og lange drakttradisjoner vil det ofte være flere alternativ enn der det bare finnes en eller to nyere bunader. 

Forkleet er i silke som far i huset kjøpte i Singapore i vinter, etter at det ble lagt sterke føringer på kvalitet. Sterke føringer =  jeg tok ut en bit av falden på mitt forkle og sendte med, sammen med en liste fra google over de fire beste stedene å kjøpe silke basert på søket god kvalitet + lite mas. 

PS.

Det opprinnelige livet ligger pent i skapet ( mitt ) i påvente av et eller annet. Et barnebarn, en svigerdatter eller rett og slett endret hårfarge på den håpefulle:)

Bunad til konfirmanten, del en

Det har vært planen hele tiden... hun skulle konfirmeres i råndastakken som hang i Barndommens dal, tantes bunad.  Tante som hverken hun eller storebroren har møtt, bare hørt om. Jeg hadde gledet meg til dette, en sår glede over å se noe etter henne bli brukt om igjen.
Bunaden som var ny til konfirmasjonen på begynnelsen av åttitallet hadde hengt ubrukt siden storesøster døde og nå skulle den frem i lyset igjen. Jeg hadde sett over bunadsølvet, beundret skjorta som er sydd av en av mine tanter og tenkt at det kunne være fint med et brodert forkle.
Jeg hadde snakket varmt om slekters gang, kjøpt nye bunadsko og var klar for innprøving og en eventuell tilpasning. Konfirmanten derimot var lunken, svært lunken. Og til slutt dukket det opp at hun egentlig ikke var så tent på denne bunaden, og særlig ikke det rødrutete livet.
For å si det mildt så ble jeg fryktelig lei meg, dette hadde vært en drøm så lenge og jeg hadde sett fram til å se bunaden i bruk igjen. Jeg syntes hun var vrang, det har tross alt vært opptil flere jenter med rødt hår som har både brukt og kledd råndastakk, og håret er tross alt ikke like rødt som da hun var liten.
Jeg var inne på tanken om å trumfe gjennom gjenbruk, men innså at det ville føre til minimal bunadbruk og enda mindre bunadglede. Jeg tenkte på hvor lite takknemlig jeg selv var da jeg som konfirmant ble tildelt en arvet bunad som ikke var lik de andre, de som ble vevd og sydd av en dame i Barndommens dal. Og jeg innså at selv om drømmen var både vakker og vemodig så hjalp det ikke, det var min drøm. Ikke konfirmantens.
Derfor endte vi med en litt annen løsning, med noe gammelt og noe nytt i skjønn forening.

Og det skal jeg fortelle om i morgen. 

Lyden av allværsjakke

Det falt en vegg ut av tilværelsen da Storsøster døde og selv om livet er godt vil det alltid være en som mangler.

Jeg tenker ikke så ofte på hvordan det kunne vært hvis Storsøster fremdeles var i live. Det har jeg sluttet med. Jeg vet ikke når jeg sluttet å tenke på dette, det at vi kunne vært to, at jeg skulle hatt en søster å besøke, utveksle erfaringer med, ringe til. Det er så mye som har hendt, så mye som har forandret seg i løpet av disse tjueto årene. Jeg vet ikke engang om jeg er den samme, om hun ville kjent meg igjen.
Men jeg tenker på hvordan det var å ha en Storesøster. Jeg tenker på den tryggheten hun representerte.  Det finnes tross alt ikke noe mer bestandig enn fornuftige storesøstre. Jeg tenker på hvordan det var oss to, storesøster og lillesøster. Ikke alltid like enige, ikke alltid like gode venner, men alltid oss to.
Jeg tenker på hvordan det har vært for mine barn å vokse opp med en tante de aldri har møtt, en tante som bare er et navn og et savn. Vet de hvordan det er å skulle balansere savn og glede på dager som rommer begge deler? Skjønner de hvorfor jeg snakker om henne, hvorfor jeg vil at hun skal være med, være en del av livet mitt?
Jeg tenker på at livet går videre. Facebook minner meg på at de hun gikk i klasse med fyller femti år i år. Jeg tenker på at  det gjør litt vondt hver gang jeg ser disse gratulasjonene.
Jeg tenker på at denne sorgen, dette savnet alltid vil være en del av meg. Og jeg tenker at samme hvor mange år som går, samme hvor gammel jeg blir så vil jeg aldri slutte å kjenne et lite hugg av forventning når jeg hører den helt spesielle lyden av allværsjakke bak meg eller kjenner lukten av Neutrogena håndkrem. Jeg vil alltid snu meg, se meg om og i et lite glimt ønske at hun står der og smiler.
For i tankene mine er hun så levende, så nær, at jeg fremdeles ikke helt klarer å ta inn over meg at hun ikke er her.

4.juni

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa -

at draumen skal opna seg,

at me ei morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um»

Olav H. Hauge

                                       

Hun vil alltid være Storesøster. 

Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.

Hun som alltid hadde en god idé om hvordan matteleksene kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.

Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for tjueto år siden i dag. Hun som alltid er med i tankene mine. 

Tenk å kunne ta en telefon, høre den lyse, gode stemmen hennes. Tenk så fint det hadde vært.

Leseutfordring, første bok

Det var denne leseutfordringen da...går det med den som med andre prosjekt av typen nytt år, nye muligheter eller er det gjennomførbart? 


Kategoriene er:
1. En bestselger fra 2016 
2. En bok med et navn som tittel 
3. En bok med rødt omslag 
4. En bok skrevet før 1900 
5. En bok skrevet før 2000. Her har jeg tatt meg til rette. Jeg har byttet kategori og opprettet Biografi
6. En bok med handling fra et sted du ønsker å besøke 
7. En bok med tall i tittelen 
8. En bok på mer enn 600 sider 
9. En bok som er skrevet av en Nobelprisvinner  
10. En bok som er oversatt fra et språk du ikke kan
11. En bok som kun har ett ord i tittelen 

12. En bok som ble publisert den året du ble født 


Jeg er godt i gang med kategori 5 Dynastiet Romanov, men det er tung materie og endel mindre sympatiske bekjentskap så avveksling mottas med takk. Derfor spratt jeg glad innom biblioteket på lørdag da jeg fikk hentemelding om boka Og hver morgen våkner jeg ( kategori 1).
Det er rart med bøker man har hørt så mye om. Jeg husker, uten å på noen måte kjenne noen av de involverte, overskriften om han som falt død om i skiløypa og jeg husker hvordan Marita Hansen fikk utløp for sorgen i sosiale medier. Jeg vet hvordan det føles når en i nær familie dør plutselig, og jeg vet hvordan det føles å stå igjen og prøve å lappe sammen en virkelighet. Ergo, jeg trodde jeg skulle falle pladask for denne boka.
Og så gjorde jeg ikke det.
Jeg begynte på boka lørdag kveld, og var ferdig søndag kveld. Og etterpå tenkte jeg at jeg burde lest saktere, tatt teksten mer inn over meg, dvelt litt mer ved ordene, kjent på sorgen, savnet og fortvilelsen. Så jeg leste den en gang til.
Om det hjalp? 
Nei, ikke egentlig. Jeg synes jeg kom for tett på Marita, jeg får litt den samme opplevelsen som da jeg leste Knausgård - jeg visste mer om ham enn om mennesker i svært nær omgangskrets. 
Det blir for tett, og det blir for dvelende. 
Jeg vet at sorg tar tid, jeg vet at det er snakk om følelser som aldri går helt over, men det blir for mye likevel. 
Og dette gjør det hele så vanskelig - det er så nært, selvbiografisk  og personlig skrevet at jeg skammer meg over å ikke like bedre. Det er akkurat som om jeg tramper på minner og er ufin. 
Og det vil jeg ikke, men jeg klarer ikke å la meg begeistre. 

Snart er det jul

Nå som den fryktede festen er vel overstått kan jeg så smått begynne å plukke fram litt pynt...
Denne løperen med et rigid Jesusbarn med imponerende nakkekontroll og en kirke med korssting på kryss og tvers er av de faste innslagene. Ikke fordi den er så veldig fin, for du skal være i svært nær familie med den blivende brodøse for å synes dette er vakkert, men fordi den er et bilde på det jula aller mest handler om - nostalgi. Drømmen om noe som har vært, noe man ønsker å gjenskape og gi videre. Minner, lukter, smaker, tradisjoner. Gleder og sorger, alt det som er så godt å tenke på og samtidig så vanskelig å snakke om.

Og ja, jeg vet at jula handler om Jesu fødsel, men det er forsvinnende sjelden man spør om folk går i kirken på julaften. Julespørsmål nummer en er og blir dette - hva spiser dere på julaften?

Denne tilhørigheten

Det å komme hjem til Barndommens dal, gå tur, sitte på sofasteinen og bare være hjemme...det er sommer. Jeg er enormt heldig som har et barndomshjem å reise tilbake til, stier fylt med gode minner, bringebærkratt og hemmelige fiolsteder. Jeg er ikke så fryktelig flink til å kjenne på den der takknemligheten, men når jeg går bortover beinast ( alle snarveiene har egne navn) tenker jeg på dette - at jeg har noe å reise tilbake til. Jeg hører til.

 

Jeg er heldig. 

Men jeg er litt usikker på hvorfor sofasteinen har blitt så liten?  Har noen sittet den flat?

4.juni

Det er den draumen me ber på

at noko vedunderleg skal skje,

at det må skje -

at tidi skal opna seg

at hjarta skal opna seg

at dører skal opna seg

at berget skal opna seg

at kjeldor skal springa

at draumen skal opna seg,

at me ein morgonstund skal glida inn

på ein våg me ikkje har visst um

Olav H. Hauge

Hun vil alltid være Storesøster. 

Hun som stod i bakgrunnen og gremmet seg grenseløst mens lillesøster insisterte på å kjøpe l-o-v-e h-e-a-r-t-s.

Hun som alltid hadde en god idé om hvordan matteleksene kunne løses på en enklere måte enn det lillesøster lenger nedi klassene forstod.

Hun som, når lillesøster prøvde klær, alltid sa- den er jo fin, men jeg ville ikke hatt den.

Hun som døde for tjueen år siden i dag. Hun som alltid er med i tankene mine. 

Og om jeg noensinne blir intervjuet og blir spurt hva du håper Sankt Peter sier når du står der ved perleporten: jeg håper så inderlig, av hele mitt hjerte at han skal si - det er en storesøster her som gleder seg til å se deg. Se, hun står der borte.

Would 1 lie 2 U

Barndommens kinosal var også gymsal. Stolene ble satt ut i rekker før filmen begynte og stablet sammen igjen etter kinoen. Plassene var ikke nummerert og siden gulvet var flatt måtte vi som var under 1,70 planlegge hvor vi satt for å ikke havne bak en fyr som var et hode høyere. Alternativet var selvsagt å få lurt seg inn på bakerste rekke, den var høyere og gav utsikt både til lerret og til hvem som satt sammen med hvem.
Jeg tror onsdag var kinodag, det var ihvertfall ikke kino hver kveld i Barndommens dal, og salen var definitivt ikke helt full. Over lerretet dundret en liten fyr iført fløyel og blonder frem på motorsykkel,
Han vred og vrengte på seg og da han åpnet munnen og sang var vi øyeblikkelig solgt.

Jeg hadde Purple Rain på en kassett som etterhvert ble ganske skranglete, men kassetten jeg spilte omtrent i fillebiter og måtte spole tilbake med kulepenn var Lovesexy som kom etterpå.
Da gikk jeg på videregående, jeg hadde svart frakk og walkman i lomma og i Skoledagboka skrev jeg 1 heart U og would 1 lie 2 U.

Når de gamle heltene dør stenger de en luke til en annen tid og i dag forsvant litt av ungdomstiden.  Jeg lukker øynene og ser en jente med svart frakk, alpelue, gul walkman og skinnsekk med klistremerker på lokket hoppe opp og ned i busslomma og venter på en bil hun kan haike med. Jeg hører Diamonds and pearls i bakgrunnen og mistenker at hun snart vil se seg prøvende rundt og fyre opp en Biltmore mint light før hun snur kassetten og drømmer om USA. Prince og en annen verden.

Jeg opplevde aldri Prince på konsert og det er mange år siden jeg hørte på musikken hans. Men i dag tenker jeg på ham og sender en takk, altfor sent som vanlig, til en stor musiker som alltid vil være en del av ungdomstiden min.

Berlin 2015, del to

 

Vi var ved minnesmerket for ofrene for Holocaust. Midt i Berlin ligger denne betongjungelen ( ok, det er sikkert ikke det jeg skal kalle det...) Jeg er ingen mester i symbolikk og kunstretninger, men det å gå her, opp og ned mellom disse monotone klossene fikk meg til å føle meg ensom og utrygg. Det er så enormt stort, og det er ingen steder å gjemme seg. Det er uhyggelig. 

  

Vi var i Sachsenhausen, konsentrasjonsleiren som ble bygd midt i en av Berlins forsteder. Det meste er revet, men noen av brakkene står fremdeles. I tillegg er grunnmuren, eller omrisset, av alle bygningene markert. Det er et verdig minnesmerke over en aldeles ufattelig ondskap.
Jeg skjønner ikke hvordan det var mulig å holde grusomhetene skjult for nærmiljøet. Noen må ha reagert på mengden mennesker som kom inn, og hvor få som dro derfra. Samtidig ser jeg ikke bort fra at jeg nok også ville vært fristet til å se en annen vei og ikke stille vanskelige spørsmål hvis jeg var mor med små barn å ta vare på. Jeg vil gjerne være modig som en løve, jeg tror virkeligheten ville vært en annen.

 

Vi var på det jødiske museet. Der lærte jeg forresten også at kippaer ikke bare er svarte eller hvite, men at de kan ha filmstjernemotiv, se ut som en amerikansk fotball eller være pyntet med diverse supermenn. I sommer er det forøvrig også en tankevekkende utstilling om jødisk oppvekst etter andre verdenskrig, og om veien videre med svært liten og ofte svært spredd familie. 

Det er lett å si at vi må lære av det som skjedde, at det aldri skal gjenta seg...

 Folkemordene i Rwanda nevnes knapt nok lenger. Forrige uke var det tyve år siden massakren i Srebrenica.Vi leser om Syria, om båtflyktninger og diskuterer antall flyktninger og forbud mot tigging på offentlig sted. Det er kriger og slåssing, krangling og elendighet. 

Er det ikke snart nok? 

tyve år

 Storesøster og Lillesøster. 

Jo eldre jeg blir jo yngre blir hun. 

Jeg tenker på hvem hun ville vært hvis hun  var her nå. Og jeg tenker på hvor unge vi var.

27 og 25 år. 

Det er for tidlig å dø og det er for tidlig å slutte å være lillesøster.

I dag er det tyve år side hun døde. Tyve år siden det forsvant en vegg fra tilværelsen min.

Tyve år siden tryggheten i å være lillesøster ble borte.

Tyve år med savn.

 Og tyve år med takknemlighet for å ha hatt en fantastisk storesøster.

Det vi ikke vet

Jeg tenker på dette; om vi kunne få vite hva morgendagen bringer, ville vi visst? Ville vi ha den kunnskapen på godt og vondt?

På veggen henger det et bilde av to søstre foran Frihetsgudinnen. Vi er 25 og 27 år. To dager senere reiste jeg hjem, åtte uker senere skulle hun komme tilbake til Norge. Vi kunne sikkert smilt litt mer på bildet, vært ellevilt begeistret over å være sammen i New York. Men det gjør vi ikke, tause og alvorlige står vi der og ser litt ned, til en fotograf som står på kne for å få med både oss og stauten i bakgrunnen.

I dag er det tyve år siden det bildet ble tatt. Det er det siste bildet av oss to sammen.

Avstanden mellom sorg og glede kan være så kort. Vi kan legge oss en kveld og våkne til en helt annen virkelighet. Det vi tar som en selvfølge kan forsvinne og vi må bygge opp en ny tilværelse.
Hadde jeg visst det den dagen, at vi bare hadde noen få dager igjen sammen, noen få brev igjen å skrive, enda færre telefoner og bare noen dyrebare minner igjen å skape; hva ville jeg gjort? Ville det vært bedre, ville jeg fortalt henne hvor viktig hun alltid hadde vært, hvor stor del av livet mitt hun var og hvor mye hun betydde for meg?

Jeg ville ikke visst det, selvsagt ville jeg ikke det.
Jeg kan heller prøve å , etter beste evne, bruke visshten om at vi ikke vet hva som venter rundt enste sving til å være et noenlunde hyggelig menneske.

   Bilder som er helt greie men ikke mer enn det, får en annen kvalitet og verdi når det aldri vil bli flere bilder.  Jeg liker ikke å legge ut bilder av andre uten deres samtykke, og bruker heller det siste bildet hvor jeg smiler til Storesøster. Når jeg ser dette bildet hører jeg Storesøsters stemme som ber meg smile og som rett etterpå foreslår at vi skal gå ned fra toppen av Empire State Building.

Og så gikk vi ned, alle etasjene. Det ville jeg ikke gjort for noen annen.

halvveis til nitti

Jeg fyller 45 år i dag.
Når jeg ser meg i speilet ser jeg at nyperoseperioden definitivt er over, og jeg har for lengst innsett at stipendutlysninger til de som er unge og lovende ikke angår meg.

Queenie spurte om jeg synes det er ille å bli 45 år og dermed være halvveis til 90. Jeg tenker at så lenge jeg er halvveis til noe som er innenfor rimelighetens grenser så er det vel helt greit og vurderte å fleipe bort spørsmålet med lettbent svada.
Men så tenkte jeg at nei, det trenger jeg ikke.

 Jeg har grått hår og rynker både før og etter at jeg smiler. Jeg har ikke antydning til midtlivskrise og overhodet ingen planer om å farge hår eller løfte hud.

Min store livskrise forbundet med det å eldes inntraff da jeg fylte 28. Da ble jeg eldre enn min egen storesøster og jeg visste at hver dag etter det ville ta meg en dag bort fra nettopp det å være lillesøster. Fra den dagen ville jeg stadig bli eldre, mens hun uberørt av tidens tann smilte i glass og ramme. Alt jeg skulle gjøre etter denne dagen skulle jeg gjøre som førstemann. Jeg skulle tre over stadig nye terskler, åpne nye dører og fjerne meg stadig mer fra luksusen i å være minst og yngst.

Sorgen følger ingen fastlagte spor. Den går i bølger og daler, i sirkler og åttetall. En lukt, en signatur i en bok, et bilde...det skal ikke så mye til. Hun er med meg samtidig som hun ikke er med meg.
Slik hun har vært i mange år, helt siden hun gikk ut av tiden og ble den evig unge storesøsteren.

Jeg skal ikke si at alt ble mye bedre med en gang 28-årsdagen var overstått, men krisen var over og det er helt fint å bli eldre. Og nå, som jeg altså er halvveis til 90 så tenker jeg at det er da slettes ikke verst. Det er en gave i det å bli eldre også.