torsdag 13. januar 2022

på tur med Gyda

Jeg er på besøk i et område av landet som også har besøk av Gyda. Det har ført til at jeg sjekker yr.no og diverse nettaviser minst annenhver time. Og når jeg ikke sjekker yr lurer jeg på hva jeg skal gjøre hvis det oppstår flom, jordras, snøskred eller rett og slett - stengte veier og omkjøringer. I dag leste jeg om noen som kjørt rett ut i dypt overvann på veien og måtte svømme i land.  Og vips fikk jeg et uskjønt bilde på netthinna av at jeg kaver rundt i fjorden med hanken til håndveska mellom tennene og ser ut som en halvdruknet buhund. 

Dette kombinert med at leiebilen viste seg å være en sjuseters caddy og ikke den forhåndsbestilte  lille bilen har ført til at jeg gleder meg veldig til å reise hjem i morgen. Og dermed dukket det opp to nye muligheter for bekymring: Hvordan blir flyturen og hvordan blir været neste uke når jeg skal oppover igjen?

Men aller mest ergrer det meg at jeg engster meg noe så over stokk og stein for så mye som jeg egentlig ikke får gjort noe med? 


mandag 10. januar 2022

og dagene går



Far døde før jul, 95 år gammel. 

I sommerferien i fjor gikk jeg fjelltur etter fjelltur. Jeg gikk der reinen hadde sommerbeite, til den gamle kalvmerkingsplassen, der vi gikk på multetur og de turene som var så uendelig lange i barndommen. Jeg gikk og gikk og tenkte på far som hadde gått alle disse stedene, krysset bekker, kikla, funnet blomster og sett spor i naturen. Jeg hadde stor glede av å fortelle ham om disse turene. Når jeg steingikk elver med solide fjellsko tenkte jeg på hvordan han fløy i fjellet med sekstitallets fottøy og når jeg dro på meg en lett regnjakke tenkte jeg på hvordan fjelltøyet har forandret seg. Jeg tenkte på hvor  lett det var å sende en sms nå eller å ta bilder av det jeg oppplevde, uavhengig av om telefonledningen hadde blåst ned eller om filmen skulle sendes til fremkalling. 

Men aller mest tenkte jeg på at han som har gått alle disse stiene og stedene og gitt meg disse minnene, han skulle ikke se disse fjellene igjen. Og det eneste jeg kunne gjøre var å gå der, tenke på ham og fortelle om det når jeg besøkte ham. 


Ikke bare er jeg heldig som har hatt far til stede i livet mitt til jeg ble opp i femtiårene, men jeg er også heldig som har vært klar over hvor heldig jeg er. Da han døde visste vi begge hva vi har betydd for hverandre og selv om jeg sikkert kunne sagt enda oftere hvor glad jeg er i ham og hvor takknemlig jeg er for alt han har betydd for meg og de håpefulle så er det like mye for min egen del. Han visste det. 

Og neste år venter nye fjellturer. 

torsdag 6. januar 2022

sy egne klær

 Du syr sikkert alle klærne dine selv, sier noen, og blir sikkert skuffet over at jeg stort sett ikke syr noe som helst til meg selv. Det har jo blitt sånn at jeg syr, eller lærer andre å sy bunad på jobb og da er jeg på mange måter ganske ferdig når arbeidsdagen er over. Jeg er sikkert ikke alene om dette og det aner meg at tannleger ikke sitter og verker etter å grave tannstein etter Dagsrevyen eller at en butikkansatt ikke sorterer egen hermetikk etter dato på fritiden. Det er tross alt godt å gjøre noe annet når du ikke er på jobb, og særlig nå i perioder med mye hjemmekontor er det viktig å ha et skille mellom jobb og fritid.

Men altså, nå er det jo sånn at jeg kan sy. Og i fjor ble det litt mer fritid enn planlagt, så da tenkte jeg at jeg kunne begynne å sy litt igjen. Så i oktober klippet jeg en kjole, i november tegnet jeg på blomster og nå ( januar)  er jeg ferdig med mansjetter og krage...   Nå skal kjolen dekkes med blomster her og der, og så skal alt syes sammen. 


Utgangspunktet er den kjolen på bildet med tre kjoler. Jeg er så heldig å ha ganske mange gamle mønster, og har bestemt at hvis jeg skal fortsette å lagre de jeg har ( og ikke minst kjøpe nye når jeg kommer over noen ) må de brukes. 


Det kan jo bli fint. Men først må det bli ferdig... 

tirsdag 4. januar 2022

Hei 2022

 



Men altså. dette går jo ikke...

41 innlegg i hele fjor, og et eneste innlegg i desember? Og når det innlegget i tillegg har det noe misvisende navnet Snart er det vår kan jo noen og enhver bli forledet til å tro at bloggen er død. Jeg har vært i tenkeboksen og lurt på om jeg skal fortsette eller ikke, og jeg har vel bestemt meg for å legge ned. Men så har jeg vært en ekstra runde i tenkeboksen og ombestemt meg igjen. 

Så, vi forsøker igjen. Hei hei 2022 -måtte du bli et oppløftende år for bloggen.