La bunaden følge deg

I likhet med de fleste jentene i Vågå fikk jeg råndastakk til konfirmasjonen på åttitallet. Min var arv etter mormor, både råndastakken, forkleet og skjorta. Sølvet var nytt, sølja, mansjettknappene og øredobbene jeg maste meg til. Nå forventer du kanskje en avhandling om hvor stolt og glad jeg var over å få arve bunad, men den gleden kom først ti år senere da jeg skjønte mer av verdien som ligger i å ha en gammel bunad. Dette skal derimot handle om å la konfirmajsonsbunaden følge deg i tiår etter tiår

Jeg var liten, tynn og flat og bunaden ble tilpasset av fars tante. Det var en skjellsettende opplevelse og jeg kunne sikkert sagt at jeg følte meg som et kjøttstykke der jeg stod med knappenåler i sidene og ble grundig vurdert. Men, jeg følte meg mer som et avgnagd leggbein og tante var ikke nevneverdig imponert over hverken mål eller byste. Bunaden ble sydd inn og hun så ingen grunn til å håpe på positiv utvikling. Vi trenger ikke gå inn på detaljene, men dagboknotater fra 1985 viser at dette ikke var en gledesstund...

Heldigvis viste jeg stor evne til vekst, og bunaden har blitt sydd ut i to omganger. Og det er slik det skal være. En konfirmasjonsbunad skal følge deg, ikke omvendt. Det er ikke meningen at vi skal bruke resten av livet på å ha samme livvidde som da vi var i midten av tenårene, og det er ingen skam forbundet med å sy ut eller legge ned en bunad så sant det er mulig. Imidlertid vet vi ikke hvordan kroppen endrer seg. Noen får pupper, noen kjøper pupper. Noen er smale om livet, andre mindre smale. Det er vanskelig, eller umulig, å spå. Mormor, farmor, mor og alle tanter kan ha en kroppsfasong, men du kan likevel bli seende ganske annerledes ut og få høyden etter far. Jeg liker å tilpasse bunad til konfirmant slik at den sitter godt, uten å gjette hvordan hun kommer til å se ut "om noen år". For det første fordi vi ikke vet, for det andre fordi det er tungt å gå rundt i en for stor bunad og for det tredje fordi tenårene allerede er såpass fylt av forventninger, både fra deg selv og andre, at du ikke trenger forventning om fysisk utvikling i tillegg.

Noen skryter av at de, selv om de er godt oppi årene, ikke har trengt å gjøre noe med bunaden sin. Godt for dem tenker jeg. Men la nå være å fortelle dette tilde som kommer etter deg. Du trenger ikke tute konfirmantens ører fulle av hvor "flink" du har vært, eller si at "det er jo bare å ta seg sammen". Vi er og blir ulike, og det er bedre med litt ekstra polstring enn å være spiseforstyrret i an alder av 16 år.

Jeg har sydd ut en del bunader som brukeren fikk til konfirmasjon. De fleste tar det med fatning, men det er jo alltids noen som klager over at de må ty til utvidelser. Da spør jeg gjerne hvor mange andre klesplagg de brukte når de var i konfirmasjonsalderen som fremdeles passer. Det får de fleste til å stoppe opp og tenke seg om. For hvor mange av oss på 50+ smetter glatt inn i buksene vi brukte i ungdomstiden?

For min del er bunaden sydd ut, skjorta ble slitt ut og erstattet med en ny, forkleet er like fint men nå bruker jeg helst brodert silkeforkle. Sølja er reparert. Men stolthet og glede - øredobbene passer fremdeles aldeles glimrende. Men - i dag bruker jeg de helst til andr eklær. De er ikke så veldig behagelige inni stivaturkleet:)

Hurra for bunadbruk, bunadglede og husk at det ikke er noen skam i å ikke se ut som et avgnagd leggbein hele livet.