en epoke er over

Vi har akkurat sett den yngste avslutte ti års skolegang. Sammen med nærmere hundre medelever har hun fått fine ord,  roser og vitnemål.
Jeg har hatt klump i halsen og klump i magen, for nå skilles mange veier. Hun og vi skal inn i en ny skolehverdag. Hun skal møte nye medelever, nye lærere og nye rutiner. Vi skal ikke møte like mange av medelevene og lærerne som vi har vært vant til. Nettverket vi har nytt godt av siden første barnehagen endres og vi blir enda mer avhengige av god dialog med den håpefulle ( nå liker jeg å tro at dialogen er ganske god, så jeg tror ikke alt går rett til skogen, men det blir likevel annerledes)

Men mens vi satt der, og så på disse ungdommene, tenkte jeg at selv om mange nå gleder seg til å oppsøke nye skoler,nye miljøer og få nye impulser så skal de huske dette:
Av de som står sammen med deg på denne scenen er det noen du aldri kommer til å snakke med igjen. Noen kommer du til å ha jevn kontakt med og noen kommer til å være en viktig del av livet ditt. Noen vil du møte igjen om ti år og tenke hvor var dette fantastiske mennesket da vi gikk på ungdomsskolen? Hvorfor var vi ikke venner da? Noen av de som er superkule utenpå er ikke like superkule inni. Noen av de minst superkule er helt tvers igjennom flotte og reflekterte mennesker som trenger litt mer tid på å slå ut i full blomst. Og forresten - hva er egentlig superkult?
Noe av det dere tror på i dag vil dere fremdeles tro på om ti år, om tyve år. Noe av det dere tror på i dag vil dere le av om et år. Dette er helt vanlig og en del av det å være ung.
 Noen kommer til å snuble og reise seg igjen.  Andre kan komme til å velge retninger dere kanskje ikke ville gjette på nå. Alle kommer dere til å fortsette å vokse. Dere skal bli voksne, dere skal bli spennende, reflekterte mennesker og dere skal alltid når dere møtes si hei til hverandre. Dere har en felles bakgrunn, et felles grunnlag dere nå skal bygge videre på.

Og som en siste kommentar vil jeg bruke dette bildet - fra en skriveøvelse for ti år siden.

Fremtiden blir spennende!

Hell og lykke og måtte dere alle få gode liv.

Og for min egen del ser jeg dette vil bli det aller siste innlegget i kategorien de søte små. De er fremdeles like fantastisk flotte som da jeg begynte å blogge, men nå som den eldste har flyttet ut og den yngste er klar for videregående ser jeg at selv om de er like mye med i familielivet så er de ikke noen naturlig del av FruStorlien. 

Laika derimot, hun henger med.

den store julegleden

For atten år siden, da jeg med termin 13.desember planla fødsel i begynnelsen av desember, hadde jeg ikke i min villeste fantasi ( og tro meg den var vilt hormonell) sett for meg at jeg skulle gå over termin. Men det gjorde jeg. Og jeg gikk og gikk, oppover bakker og nedover bakker, jeg gikk trapper, vasket oppå kjøkkenskap og hoppet tau. Jeg var , for å si det pent, ikke innstilt på å få barn på julaften.

Han som skulle bli far var et oppkomme av tålmodighet, men da jeg julaften formiddag foreslo å ta med matpakke og installere meg i stallen i svingen ved skolen for at den ufødte skulle ta et hint, geleidet han meg pent inn i stua og foreslo å heller vente innendørs. Men tanken på stall og jul må ha utløst noe, for utpå kvelden ble det klart at det ikke ville bli nattmat hjemme. Han som skulle bli far måtte fremskynde julenissetjenesten hos naboen en smule og takket pent nei til konjakk.

Og gjennom en vinterstille bygd kjørte vi, på vårt livs mest spennende reise for å møte han som ble født julenatta for atten år siden.

Han gav oss lyset tilbake. Det var tungt og grått etter at Storesøster døde, og jeg visste ikke om jeg noensinne ville kunne glede meg helt og fullt igjen. Men det kunne jeg. En liten fyr med fast blikk og høyt energinivå fylte hullene i hjertet og fikk meg til å le igjen. Nå er han atten år og jeg skjønner ikke helt hvor årene har blitt av. Ærlig talt, var det ikke i fjor jeg lå på føden og så en mann med turban komme  med vår moderne tids røkelse? Og ja, vi som skulle bli foreldre så på hverandre og lurte på om det ville komme to vismenn til...
I dag er han myndig, altså defineres han som voksen. Og det er fint, og rart og trist og jeg skulle ønske han var den lille lysluggen min fremdeles og at jeg kunne leie ham med meg, lese høyt om Narnia og Emil og ha gode diskusjoner om dinosaurer og Harry Potter. Nå leser han bøker om aksjer og planlegger studier i emner jeg ikke skjønner et kvidder av.
Jeg tenker på hva jeg burde gjort annerledes. Skulle vi mast litt mindre om lekser i perioder, lekt mer, ledd mer? Kanskje skulle vi vært litt mer tilgivende den tiden han nektet å spise poteter? Gått flere turer, ligget i telt og syklet rallarveien... Alt det vi skulle gjøre neste ferie, neste sommer. Slikt som   attenåringer gjerne gjør, men ikke sammen med mammuten og papputen. Og hva skjer når han flytter, som han altså i fullt alvor mener han skal, vil han komme hjem? Vil han, innerst inne, være lille lysluggen min og vil han vite at selv om jeg ikke viser det like varmt og hjertelig hver dag så er jeg dypt og inderlig glad for at det var akkurat han som kom med gleden og lyset den julenatta?

Lille, store julegleden min, Atten år. Tenke seg til.

Og, skrekk og gru, om han flytter ( eller selvsagt, når han flytter...) hvordan i alle dager skal jeg få oppdatert, installert og aktivisert disse enhetene mine? Må jeg, o grusomme tanke, rett og slett begynne å finlese bruksanvisningene?

PS. Han med turban viste seg å være anestesilege, og ble tatt imot med høye rop ( dog ikke ubetinget jubel)

Julekort

Det var så lett før...vi tredde på de søte små et par hjemmestrikkede gensere eller noen morsomme nisseluer og knipset i vei. Vi tok familiebilde på en fin tur eller satte sammen en fin collage som både viste litt av hva vi hadde gjort i året som gikk og hvordan de søte små så ut.

Nå er det plutselig ikke så lett lenger. Viljen til å smile til fotografen er variabel og klovning foran kamera er heller ikke høyt oppe på ønskelistene ( til noen av oss). 

Jeg trøster meg med at de søte-men-ikke-fullt-så-små er fornøyd i det daglige, og satser på en litt annen variant av hjemmelaget julekort i år.

Hjemme-alene-fest?

For noen uker siden nevnte den førstefødte at han kunne tenke seg å ha klassefest her hjemme, og at det i den anledning ville passe fint om vi var et annet sted.
Fest er hyggelig, sosialt samvær i egen regi er noe som skal læres og et sted skal de tross alt være.Men som alle andre har vi lest skrekkhistorier om fester som tar fullstendig av, ramponerte hus og frustrert politi og vi var, kan man vel trygt si, skeptiske til å slippe noenogtjue ungdommer løs i huset.
I går var det fest. Vi inviterte oss selv på middag til gode venner og etterlot sønnen hjemme, med tre låste dører i andre etasje, papirduk på bord og avtale om foreldreretur kl. 01.00.

Litt høye skuldre, litt frenetisk sjekking av lokalavisas oppdateringer på facebook utover kvelden, veldig takknemlig for at venninne tok kveldsturen i vår gate og veldig glad for å komme hjem litt over ett i natt.

Og hva møtte oss?
Et ryddig hus. Hyggelige og høflige ungdommer. Tomgods samlet i poser i garasjen ( 24 av 25 er over atten år). Kontroll på at alle kom seg trygt hjem. Tomt hus 02.30.
Ingenting er knust, ingenting er borte.

Jeg tror faktisk, men det vil jeg selvsagt ikke innrømme ovenfor sønnen, at det så hakket verre ut her etter en 40-årsdag for noen år siden...
Festen har blitt planlagt i forkant, penger samlet inn og pizza bestilt. Noen hadde med dessert, noen andre potetgull. Hele klassen ble invitert, og ingen andre kom. En gjenglemt jakke ble hentet i dag og eier tilbød seg å være med og rydde det siste.

Det vil alltid være fester som går til helvete, men det er også fester som går helt fint, som avsluttes i rimelig tid og som etterlater lokalene i god stand. Og det er det viktig å huske på. Det finnes så mye flott ungdom, høflige, veloppdragne og i stand til å snakke i hele setninger. De er fornuftige og reflekterte, de er opptatt av verden rundt seg og kan imponerende mye bare vi husker å snakke med dem og ikke til dem. Noen ganger går det åt skogen, men slik er det å være ung. Man må ha noen mindre heldige erfaringer for å finne ut hva man egentlig vil ( her mener jeg ikke virkelig ille opplevelser altså, som  for eksempel vold, flatfyll og voldtekt, men de aller fleste av oss går på snørra en gang i blant og så reiser vi oss opp og går videre. Det er også en del av den tidvis ganske bratte læringskurva i å være i live. )
Vi foreldre fyller på med forventninger og formaninger, avisene rapporterer gjerne om horrible ungdomsfester, heftige russetider og dyre jakker, vesker og et urealistisk forbruk av mobiltelefoner og det er så lett å glemme at de er i en brytningstid hvor hverken de eller vi er helt sikre på om de er barn eller voksne. De har vokst opp i en verden som er helt annerledes enn den vi vokste opp i, og skal lære seg å navigere sosiale medier, et verdensbilde i endring og samfunnets forventninger om vellykkethet.


Om vi lar ham ha fest igjen? Ja, kanskje. Men vi kommer ikke til å være mer enn tyve minutter unna da heller. Og så får jeg bare lære meg å leve med at selv om jeg savner småbarnstiden så gjør faktisk ikke han det, ikke i det hele tatt.

den ungdommen, den ungdommen

Jeg blir litt oppgitt innimellom altså...

Du vet, du har denne ideen om at husets unge skal være dypt og inderlig takknemlige for alle mors
 ( og selvsagt fars ) innspill om museumsbesøk, bøker som bør leses og dokumentarer som bør sees. Tanken er at når de nå først har blitt vant til å gå på utstillinger og i museer så vil dette bli en selvfølgelig del av alle ferier og alle byturer. Det er liksom ikke noen alvorlig god grunn til at Oslotur skal være en utvidet tur til det lokale kjøpesenteret. Kjedebutikk er kjedebutikk, hilsen mor.

Jeg blir lettere agitert når mine gode forslag om besøk i stavkirker og på bygdetun blir møtt med svake stønn fra baksetet, og rett og slett amper når mine jubelrop om solnedganger, friske fossefall og morsomme skilt knapt nok får de håpefulle til å heve blikket fra de mobile enhetene.
Ukulturelle og utakknemlige er ord som ligger til modning i slike situasjoner.

Da kan det være kjekt å tenke tilbake i tid:
Vinteren 1987-1988 var jeg på jamboree i Australia. Vi var en stor norsk koloni, og vi fløy jorda rundt med stopp i Singapore ( mitt første besøk på McDonalds og jeg syntes det var helt himmelsk), Sidney, australsk bush, Blue Mountains, Hawaii og Los Angeles. En tvers igjennom fantastisk tur med en mengde opplevelser i tillegg til nevnte McDonalds og med ganske tettpakkede dager.
Og det tette programmet er nok årsaken til at jeg, som den ikke-spesielt-engasjerte-syttenåringen jeg var, gjorde et valg som fremdeles får skamrødmen til å bre seg over kinn og panne.
Vi fikk en fridag på Hawaii, og  dagene før hadde vi snorklet, slanget oss på Waikiki beach og besøkt et kultursenter. Altså ikke spesielt slitsomt.
Men altså, fridag og muligheten til å velge mellom to aktiviteter:
Besøke Pearl Harbor eller dag til egen disposisjon i Honolulu.
Besøke Pearl Harbor? Nei, det gadd jeg virkelig ikke altså. Ærlig talt, gamle krigsgreier...hva skulle vel jeg med det? Var ikke verden full av krigsminner liksom...

Bare tanken er nok til å få meg til å stange hodet i veggen og jamre av irritasjon. For det tok ikke så veldig lang tid før jeg innså at
A: jeg kommer ikke til Hawaii igjen med det første ( eller det andre, eller tredje)
og
B: Jeg hadde hatt så mye mer igjen for et besøk på Pearl Harbour enn all verdens pastellfargede lebestifter til to for en dollar.

Og ja, jeg nevnte denne hendelsen for de-ikke-fullt-så-små-lenger her en dag, og ble møtt av mild oppgitthet - for hvor dum kan man bli og går det virkelig an å ikke besøke Pearl Harbour?
Da bestemte jeg meg for at det er håp, de skal få være unge. Og hvis de vil kan de være akkurat så utakknemlige og ukulturelle som jeg var. Det er slik livet er, det er slik det er å vokse opp.

Og apropos Hawaii. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor jeg ikke kjøpte en av de totalt usmakelige men likevel dødskule hawaiiskjortene jeg innerst inne hadde fryktelig lyst på i den der bruktbutikken...

søndag

En av fordelene med å få større barn er at de kan etterlates hjemme en søndasgs formiddag mens mor er på loppis. 

Det er fint å sitte i sola med en venninne, hver vår kaffekopp og utallige bæreposer med klær, stoffbiter og bøker. Det er fint å kunne gå rett forbi avdelingen med leker og  sikte seg inn på glass og finere lopper.

Og det er fint å vite at i år kan jeg gå bikinisesongen trygt i møte 

uten noen halvhjertede butikkbesøk:-)

Fru Storliens adventskalender, førjulshygge

 

Her i huset pyntes det ikke til jul før det faktisk er jul. 

Det skal  bakes og ordnes, ryddes og vaskes før jeg føler for å hente fram julepynten. 

 Dette henger sikkert også sammen med at vi i mange år hadde guttebursdag siste lørdag før jul. Og de fleste som har hatt barnebursdag i huset vet at det ikke alltid er en gunstig kombinasjon med vattnisser og sarte engler ( vaskes må det også, både før og etter...Særlig det året Høvdingen delte ut konfettiposer til tre av gjestene og bad dem skape litt stemning i stua ).

Men vi tenner lys, vi fyrer i peisen, noen slapper mer av enn andre og vi prøvesmaker julebaksten. 

Rart det der, hvor mye bedre småkakene smaker i første havdel av desember...

Så i dag, på en mandag i advent vil jeg oppfordre dere til å tenne et lys eller ti, puste fra magen og tenke litt over at livet egentlig er ganske bra. Og til dere som flyr som piska skinn mellom juleavslutninger i barnehage, barneskole, turn, korps og alskens andre aktiviteter ungene er med på. Nyt det, selv om kabalen knapt nok går opp. Om noen år sitter de bak hver sin dør og skyper, snapper og chatter med folk (  folk,  ikke foreldre). 

PS.

Det er ganske fint når skinnet fra telysene synes gjennom strikkingen. 

Dette er en fin og overkommelig start i strikkeglede:

Bruk et vanlig glass, mål hvor høyt det er, ta utgangspunkt i garnets strikkefasthet. Altså; hvis glasset er 12 cm, du vil ha et omslag som er 10 cm og strikkefastheten er 12 masker på 10 cm, ja så legger du opp 12 masker. Strikk til arbeidet rekker rundt glasset og fell av. Sy sammen.

Jeg valgte selvsagt enkle tall for strikkefasthet,..

Hvis du har et garn med strikkefasthet 22 masker på 10 cm og du vil ha et ferdig arbeid på 8 cm må du dele 22 på 10 og gange resultatet med 8.. Det blir 17,6 masker, og det nytter jo ikke samme hvor nybegynner du er i faget. Da runder du av til nærmeste hele tall legger du opp 18 masker.

Se der, da fikk vi inn litt matematikk i hverdagen også:-)

Bruk gjerne et litt løst garn, øv på enkle hull ( kast og to sammen ) eller hold deg til rillestrikk. 

travle uker

  

  

Noen uker er litt mer hurra-meg-rundt enn andre. 

Som denne. Bunadkurs mandag dag og kveld. Oppstart svenneprøve onsdag, kurs for medlemmer av prøvenemnder torsdag og fredag. Sy et enkelt plaggkurs fredag kveld, lørdag og søndag..

Konsertøvelse for den yngste fredag kveld og konsert lørdag. I den anledning ønske om / behov for multifarget/mønstret overdel med Grand Prix-inspirasjon. 

Jobbe-hjemmedagen på tirsdag ble pent oppdelt av å skulle innom husflidslaget for å hente kurspapirer, se over og signere regnskap, hente søknadene til ledig stilling på kontoret og lese gjennom disse. Jeg tror vi trygt kan kalle det en uke med varierte arbeidsoppgaver.

Jeg merker at det er travlere når Høvdingen ikke er hjemme. Det er mer å passe på. Det er eneansvar for mat, klesvask,lufting, rydding og vekking,  Og jeg kjenner at jeg blir lettere forarget over disse tenåringene som lever herrens glade dager med sosiale medier, mat på bordet ( fortrinnsvis på tallerkener), nyvaska klær og generelt lite å bekymre seg for hjemme. Jeg kjenner at lunta blir kortere og kortere, og i går følte jeg tordentalen nærme seg.

Jeg har et visst forbedringspotensiale når det kommer til dette med å be om hjelp. Men i går klarte jeg det. Mens vi spiste middag nevnte jeg at jeg synes det er travelt når Høvdingen ikke er hjemme, og at jeg trenger mer hjelp. Så sier den ene, men mamma, du kan jo bare spørre.
Og plutselig, istedenfor en irritert mor og to like irriterte tenåringer satt vi og fordelte oppgaver. Den ene støvsugde, den andre luftet Laika. Begge rensket rommene sine for skittentøy, og alle stabler med rent tøy forsvant fra gang og vaskerom. Det ble riktig så trivelig, og jeg følte meg for en gangs skyld som en passe god mor ( men jeg er ikke så naiv at jeg spør ungene om bekreftelse på akkurat det da, det har jeg gjort en gang).

Selvsagt skulle jeg ønske dette skjedde uten at jeg nevnte det og at de uoppfordret tar mer enn sin tilmålte del av plikter. Men det gjør det ikke, ikke ennå. Inntil videre får jeg jobbe mer med meg selv, be om tjenester, komme med definerte ønsker og ikke minst  - huske å takke når de har hjulpet til.


PS.
Før gårsdagens middag hvor jeg hyggelig nevnte behovet for hjelp i hverdagen hadde jeg avreagert med å lire av meg noen ukvemsord mens jeg la sammen en bunke håndklær.

smaken av barndom

Hver gang vi er i Barndommens dal serveres det havrekjeks til frokost, ved siden av brød og knekkebrød. Og hver gang sier Queenie Mamma, sånne må du også bake.
Nå har hun blitt stor og forstandig og vet at det lønner seg å ta initiativ selv. Så nå fikk hun oppskriften.

 

  

Mormor er helt klart mye mer tålmodig enn meg. Hun kjevler, stikker ut, samler deig, kjevler, stikker ut og holder på til det er tomt for deig.. Det gjorde vi også, en stund. Men når det først er  slutt på tålmodigheten så er det slutt. Over og ut.

Så da hentet jeg pizzahjulet og innførte firkantede havrekjeks. De smaker helt likt, men det føles litt feil. De har jo tross alt alltid vært runde!

Det er noe helt eget med smaker man har vokst opp med og oppskrifter som har vært i familien i generasjoner. Men om du ikke har noen tradisjon for havrekjeks i familien, og har lyst til å bake...her er "vår" oppskrift:

1 kg havregryn
500 gram hvetemel
6 spiseskjeer sukker
1 ts hornsalt
300 gram smeltet smør/margarin
6 dl melk

Bland  det tørre, tilsett smør og melk. La deigen hvile i ca femten minutter.
Kjevle ut. Strø eventuelt litt mel på deigen hvis den klisser.
Stekes 10-15  minutter, på 200-225 grader.

Smaker barndom, ungdom, kjærlighetssorg, voksenliv, søvnløse netter og lange frokoster med god tid. Fortreffelig alene, like god med G35.

  

Koppen stod i et butikkvindu i København og vinket til Regine tidligere denne uka. Tinnskåla derimot er min, den fikk jeg i dåpsgave. 

Høstferie med tenåringer

Ikke før er vi ordentlig i gang med skole, skole, jobb og enda mer jobb så er  det jammen høstferie.
Og jeg beklager å si dette til dere med småbarn, men det blir ikke så veldig mye enklere når ungene blir større. Joda, de kan være hjemme mens vi foreldre jobber. De kan se på tv, Netflix, spille Fifa16, renske kjøleskapet og sove lenge om morgenen. De kan legge egne planer og henge med venner. De kan faktisk gjøre ganske så mye...

Men så synes kanskje vi at de like godt kan gjøre noe mer fornuftig, lufte bikkja i tre timer, gjøre lekser ettersom det tross alt er skole igjen om ikke mange dagene, lese en bok, rydde rom og sortere sokker. Være med mor, eller far, eller begge på tur, kino eller museum.
Og så har vi dette med aldersforskjell og den ene vil av prinsipp ikke det samme som den andre ( jeg undres hvordan det er der det er enda flere unger i huset). Den ene legger planer om overnattingstur sammen med venner, og vi andre sitter på gjerdet og venter på at kanskje-planene enten punkterer eller blir noe av slik at vi kan planlegge fellesdelen.
Og hvis vi eksploderer og forlanger fortgang i planlegging og frivillig flyt av informasjon risikerer vi at alt går i vranglås og fellesdelen også går ad undas.

Mens ungene var små og vi kunne ta dem med på ferie dit vi ville når vi ville hadde jeg en idé om at livet  som tenåringsmor skulle bli som en amerikansk sitcom hvor alle var venner, alle lo og tullet med hverandre, frustrasjoner ble løst over eviglange frokoster som skled over i lunsj mens venner kom og gikk. Jeg så for meg at ungene aktivt ville søke våre råd og vennlige innspill, at de ville like å gjøre ting sammen med oss og at vi skulle være en sånn kul familie som alltid opererte i flokk.
Ja særlig.
jeg har gått mange runder med meg selv. Jeg har prøvd å være kul, snill, innovativ og alt jeg tror skal hjelpe for å få denne Cosbyaktige stemningen i hjemmet. Nå begynner jeg å innse at slaget er tapt. Vi lever ikke i en velregissert hverdag hvor områder som ansvar for eget rom, sortering av sokker, variert kosthold og informasjonsflyt mellom tenåringer og  foreldre ( den andre veien går særdeles fint) ikke går helt etter min plan.
Og etter noen sene kvelder, mange tanker om hvorfor planen ikke fungerer og andre tanker om hva jeg har gjort feil har jeg omsider innsett at dette er helt greit. Dette er livet som tenåringsmor.

Mitt ønske om vennskap, fortrolighet og fellesskap er basert på min ide av hvordan omverdenen skal se meg i min vellykkethet som  mor, ikke hvordan livet egentlig er. Å være tenåring er ikke lett. De er hverken barn ( som vi gjerne vil) eller voksne ( som de gjerne vil). De skal finne egne veier og balansere hva vi skal vite og hva de synes vi bør vite. Når jeg tenker noen tiår tilbake kan jeg ikke huske at vi hadde noe enormt behov for å dele all informasjon med våre foreldre. Det hendte nok at vi også ble utsatt for det vi definerte som utidig mas, men som de mest sannsynlig definerte som vennlig interesse. Selv om vi lever i en verden med større sporbarhet, mulighet for øyeblikkelig varsling hver gang noe går galt og mobiltelefoner er slått på hele døgnet skal vi foreldre likevel respektere barnas behov for å etablere et eget liv, en foreldrefri sone. Det er ikke lett, men det må til.

I år blir det derfor miniferie for mor og den yngste tenåringen mens den andre tenåringen skal avsted med en kamerat. Vi vet sånn noenlunde hvor de skal, vi vet sånn noenlunde når de kommer hjem. Vi vet de er fornuftige fyrer. VI vet de har kjørt lett motorsykkel i opptil flere måneder og vært på langtur før. Vi er ganske sikre på at alt går bra, og vi har fått atskillig flere detaljer om turen ved å innse at vi ikke er kule sitcom-stjerner men helt normale, lett frustrerte foreldre som selv har vært unge.

Uten å gå nærmere inn på detaljer kan jeg vel si at å lese denne boka igjen har gitt meg en fin oppfriskning i dette å være tenåring. 

Min oppfatning av the Cosby show er basert på hvordan jeg opplevde familien på åttitallet. 

Learning to fly

Onsdag kl 9.30

"Jeg er glad i deg" hoier jeg nedover stien og ser skuldrene synke sammen inni motorsykkeljakka. Han snur såvidt på hodet og nikker oppgitt allerede før jeg fullfører med "send en tekst når du kommer hjem". 

Jeg var så glad for tre uker siden, da han stod der med midlertidig førerkort og hadde bestått oppkjøring på lett motorsykkel. Lettere for alle, tenkte jeg, nå kommer han seg på trening selv og kan kjøre til skolen. Det jeg ikke tenkte på er den innebygde utferdstrang som de fleste sekstenåringer besitter. Plutselig dukket det opp planer om å møte noen her og noen andre der, og å kjøre med meg til hytta var heeelt uaktuelt. Dit kunne han ihvertfall kjøre selv. Nåja, han kjørte sammen med far oppover. 

Så nå sitter jeg her på hytta. Sønnen har startet på sin første langtur alene. Fire timer på lett motorsykkel, i sommertrafikk med kuer i veikanten, bobiler, campingvogner, syklister med all verdens tid og motorsyklister uten all verdens tid. 

Jeg hadde mest lyst til å legge meg ned på kjøkkengulvet og strigråte da jeg hørte  motorsykkelen starte og så sønnen vente på klar veibane og svinge ut og kjøre fra meg. 

Onsdag kl 13.45

Hmmm. Hvis han har kjørt jevnt og pent og tatt en pause bør han være hjemme nå. Han skal ha parkert, låst seg inn og sett at alt står bra til med huset. 

Jeg har sydd alle knapphull som skal syes, jeg har drukket seks kopper kaffe, gått noen både rundt hytta og med meg selv, jeg har bitt alle negler og bedt stille bønner om at alt går bra.

Onsdag kl 14

"Hjemme"

Vi har snakket om dette, at sms er priset pr melding, ikke pr tegn. Enn så lenge holdes meldingene på et minimum. Men hva gjør vel det når budskapet er at turen gikk fint, huset står og alt er vel?

Vi vil ha voksne barn, vi vil at disse små vi bysser og bærer skal vokse opp og bli enestående, selvstendige og gode mennesker. Vi vet må slippe dem fri og prøve vingene sine. Vi kan ikke løpe etter med nett for å fange dem hvis de faller eller ta støyten hver gang de krasjlander. 

Men det gjør så vondt i morshjertet når de vokser ut av armkrok og sofakrok.

Det er ikke lett å være seksten år. Det er ikke lett å være mamma til en sekstenåring heller... 

PS.

Sønnen har kjørt mye, veldig mye, med far. Han er vant til å kjøre motorsykkel og er en fornuftig fyr. Engstelsen er mer basert på at jeg generelt engster meg og at det var første langtur alene enn på hvorvidt han er i stand til å kjøre alene eller ikke. Hvis far ikke hadde syntes dette var gjennomførbart ville det ikke blitt noen firetimers tur på egenhånd for den håpefulle. 

Berlin 2015, del en

Det er så aldeles hoderystende uvirkelig at Berlin har vært delt i to, at det har gått en mur gjennom byen og at de som bodde på venstre side av enkelte gater ikke kunne besøke gjenboere på høyre side.

Vi har tatt buss, s-bahn og u-bahn og gått rundt i denne byen som på en merkelig måte er både ny og gammel.

  

 Bakgården vår i Neukölln og kirkegårdsmuren vi passerte på vei til toget. I bakgården satt tre blide fyrer og røkte vannpipe, og gatene rundt tilbød et variert utvalg av døner kebab og andre tyrkiske retter.

  

Vi spiste mye god mat. Hamburgerne på Schiller burger var et høydepunkt, steinovnsbakt pizza i en bakgårdscafé et annet. Bratwurst og currywurst ble det lite av, det får vi ta ved en annen anledning. 

Berlin er også fylt av elver og kanaler. Planen var å ta en båttur men så fant vi egentlig aldri ut hvor båtturene startet og så ble det ikke noe av. 

Det viste seg at mine håpefulle ikke hadde hørt sangen Brandenburger Tor...Det viste seg også at de ikke var kjent med tidligere tiders regel om at alle deltagerland sang på sitt eget språk og så kunne vinnersangen synges på engelsk også. Ketil Stokkan fikk vel aldri levert sitt bidrag på engelsk, men denne uka har han i det minste blitt spilt på YouTube til variabel glede for to norske tenåringer. Dette skal han ha ros for - det er et usedvanlig hjerneklistrende refreng...

Det mest uvante med denne ferien var at jeg for første gang har vært på tur med to tenåringer. Det har sine fordeler:

- jeg får hjelp til å lese kart og finne fram ( stort pluss her at eldstemann har vært i Berlin på skoletur)
- Jeg kan gå på do på kafé uten å være redd for at minst en unge stikker av
- jeg får sove lenger om morgenen ettersom tiden da ungene stod ekstra tidlig opp fordi det er ferie definitivt er over
- vi er mer enige om hva slags butikker vi vil gå i og om vi ikke er enige kan vi avtale møtested
- mat er mer spennende og vi slipper en uke med pasta norvegese ( spaghetti med tomatsaus)
- museer, minnesmerker og andre severdigheter kan gi inspirasjon til samtaler. De kan ganske mye, disse ungene!

Men det er vel at par ulemper også?
Nei, egentlig ikke.
Vi kunne nok bodd mer sentralt med tanke på at eldstemann gjerne vil gå en liten runde alene i ny og ne, men der vi bodde i Neukölln var det ikke så mye å gå og se på. De to siste nettene bodde vi nærmere Mitte, men heller ikke der var det utpreget mye å gå og kikke på av småbutikker.
For meg vil det si at med tenåringer på tur bør vi heller søke opp livlig nabolag enn familievennlig...

Noen ganger når jeg har reist med en eller to av ungene har de fått i oppgave å planlegge en  aktivitet, finne et museum eller en severdighet de vil se. Det burde jeg gjort denne gangen også, da måtte de lest litt mer på forhånd og vært litt mer oppdatert på Berlin. Nå skal det sies at vi var veldig enige om mye av det vi har sett, så helt uvitende var de ikke på forhånd.
Men den største ulempen, eller det store tankekorset er at nå er det ikke mange år igjen med familieferier...Om to år er eldstemann ferdig med videregående, jeg ser ikke helt at han vil være med mamsen på byferier da...og på direkte spørsmål er det ganske tydelig at heller ikke han ser for seg at det vil skje...
Jeg kommer til å savne å sitte i en kafé med en ungdom på hver side og diskutere hvilket nett som er raskest.  For det skal de ha, de finner alltid et nett, uansett.

Stjerneeksempel på humor som ikke fungerer mellom mor og tenåringer...

drømmedame, du... 

etterfulgt av mental øyerulling...

Det var i går, var det ikke?

Jeg synes ikke det er så lenge siden vi stod i skolegården med en tannløs og rosakledd som trippet, trampet og tråkket rastløst rundt. Klar for førsteklasse og livets alvor, og strålende fornøyd over å ha en storebror i femte klasse.
Det er da ikke så lenge siden?
Eller jo, det er visst det. For den tannløse er nå ferdig, ikke bare med tannfelling og påfølgende regulering, men også med hele barneskolen.
Disse årene har gått så fryktelig fort, og selvsagt er det en klisje, for alle år er like lange og består av omtrent like store deler av alvor og hygge, hverdag og ferie.

Hun er den som kommer etter, hun lukker dørene til de forskjellige fasene i livet. Han andre, han startet alt for oss. Den førstefødte. Tilvenning i barnehage. Barneskole med vennegrupper, klasseutflukter, juleverksted og nyttårsfest. Ungdomskolen med litt mindre foreldreinnsikt, litt mindre synlige lekseplaner og litt mindre synlige andre planer. Konfirmant. Videregående. Han går foran.
Hun som er yngst kommer etter på en delvis opptråkket sti og avslutter disse fasene. Hun lukker dørene rolig bak seg og går fornøyd over i en ny fase, klar for nye utfordringer.

jeg lurer på om hun er like spent som mammaen... og jeg lurer på om de vet hvilken kjærlighet som ligger bak alle spørsmålene våre...

tretten år

Jeg skulle skrevet så langt, varmt og vakkert om hun som har fylt tretten år i dag. 

Jeg skulle takket henne for at hun er akkurat den hun er. Jeg skulle takket for at hun leser og tenker, er både aktiv og stille, spiller fotball og bratsj, er snill, omsorgsfull og likevel bestemt.

jeg skulle nevnt de ulidelig lange ukene jeg gikk og tråkket over  termin, hvor mange trapper jeg gikk, hvor mange skap jeg vasket og hvor innbitt jeg hoppet tau. Hun kom akkurat da hun selv ville. Da som nå. Hun går sine egne veier, 

og hun vet stort sett alltid hvordan hun skal få saker og ting på sin måte.

Jeg skulle skrevet så mye. 

jeg tror jeg nøyer meg med å si at - 

Jeg gleder meg til fortsettelsen!

Måtte du alltid være deg selv ( og vesljenta mi)

De indre bildene

En pause i hverdagen, en nerdeboble, en snart-ferdig-med-barneskolen-tur, en mor&dattertur til London.

Torsdag:
Sjekke inn, handle mat og badeskum. Siden vi ikke har badekar her hjemme er det alltid superstas med skumbad når vi en sjelden gang får tilgang på badekar.
Vi lå på et leilighetshotell. Minikjøkken med kjøleskap er definitivt hakket bedre enn mange hotelllfrokoster. Da vi var i London i vinterferien i fjor bodde vi i Bayswater, det gjorde vi denne gangen også. Veldig kjekt å være litt kejt og vite hvilket hjørne man skal runde for å finne t-bane, mat og kjøpesenter.

Fredag.
Tog til Oxford
Hop-on-Hop-Off-buss rundt i byen er en god start og fint for å se litt mer i høyden.
Besøk på Blackwell´s som er en tredelt bokhandel med vanvittig utvalg.
Lunsj på The Child and the Eagle, der the Inklings med Tolkien og Lewis inntok sitt øl og diskuterte.
Besøk på Tolkiens grav, der han og kona er begravet.
Litt mer buss, litt mer Blackwell´s, et par bokhandler til.
Vi burde helt klart tatt bokhandlene til slutt, det ble tunge poser å bære på og det påvirket helt klart viljen til å gå en ekstra runde.

Lørdag
British Library, med the Treasure Gallery, Magna Carta og en spesialutstilling i anledning Magna Cartas 800 års jubileum ( Magna Carta, an embroidery ).
Kings´s Cross og god tid i kø for det obligatoriske bildet ved spor 9 3/4 med påfølgende besøk i nærliggende butikk.
Shopping.
Konsert i St.Martin in the Fields, Mozart´s Requiem by candlelight.
Vi er ganske dårlige på shopping, så det hadde vært lurt å ha med pentøy til konserten hjemmefra slik at vi slapp å stresse med akkurat det. Og hvis vi skal på kirkekonsert igjen skal jeg helt klart spandere på meg en pute til den nette sum av et pund. Vi snakker tresmak. 

Søndag
British museum, gresk og romersk del, og et lite sveip innom europeisk middelalder.
Køståing utenfor Sherlock Holmesmuseet, men der fikk jeg et lettere sammenbrudd ved tanken på å stå i kø en time med en zillion ekstremt glade fotballfans med begrenset repertoar lenger nedi gata så vi nøyde oss med butikken...
Shopping.
Jeg ble overrasket over hvor lang kø det var for å komme inn hos den gode Sherlock. Vi burde helt klart vært der da det åpnet 09.30, men det visste vi ikke. Jaja, neste gang. Eller en annen gang. 

Mandag
hjem

Hvis dere tror en overambisiøs mor har drasset den blivende tenåring London rundt i jakten på egen idé av en perfekt og oppbyggelig bytur så tar dere feil. Dette er stort sett Queenies ønsker. Men, jeg er veldig glad for å ha en datter som synes Oxford by er mer spennende enn Oxford Street og som lar seg begeistre av Beowulf, fragmenter av greske statuer, bokhandler og klassisk musikk. Jeg er også veldig glad for at samme datter blir med i skobutikker, ser på neglelakk og øyenskygger og gir meg gode råd om skjørtelengder...Det er fint å ha egne interesser og vite hva man liker, men det trenger ikke være blodig alvor hele tiden.

Og finest av alt?
Fredag morgen gikk mobilkameraet i dvale og insisterte på å legge et utviskende filter over alt. Ergo, ingen bilder å vise. Bare indre bilder. Og interessant nok - så mye bedre tid når jeg ikke skulle dokumentere hist og her og tenke utsnitt og komposisjon...

Bunadsølv til barn

Det kan være hyggelig å gi bunadsølv i gave til dåp, bursdag og andre merkedager i barnas liv. Og ekstra hyggelig er det å gi noe barnet har glede av i mange år.

Derfor: Styr unna de aller minste barnesøljene. Joda, de er supersøte og helt perfekte på en ettåring. Men så blir de plutselig så veldig små, og da ender de ofte gjemt og glemt i et smykkeskrin. Kjøp heller den nestminste, bruk den litt nedpå brystet i starten og ha den som halsknapp/halssølje senere.

Det samme gjelder mansjettknapper. Ihvertfall hvis dere ikke er en familie som bruker bunad veldig mange ganger i løpet av et år; velg en enkel modell som barnet kan bruke minst til konfirmasjonsalder. Hvis du ikke gjør som meg og syr tinnknapper i skjorta, for å slippe å løpe rundt og lete etter tapte mansjettknapper på 17.mai...

Noen gir knapper til gutt. Da bør du være ganske så sikker på hvilken bunad han skal ha som voksen ettersom sølvknapper kan være vanskelig å få byttet og ingen nordlending med respekt for seg selv vil vel gå rundt med åttekantede knapper fra Rogaland i vesten og filigransknapper fra Telemark i trøya?

Til slutt, hvis dere har bunadsølv...bruk det!
Små søljer er fint på mer enn bunad. Og om du er redd for å miste den kan du enten sy sølja fast med et par sting på baksiden eller surre en sånn brun strikk rundt pinnen slik at den ikke glir ut så lett.

takk til mormor i Barndommens dal for fint fotografi. Det var ikke alltid like stas når hun kom med Rolleiflexen og skulle forevige oss. Nå derimot, er det en evig glede å ha disse albumene. 

Men jeg skulle ønske jeg også hadde hatt dådyrøyne og pannelugg da jeg var barn...Det er liksom ikke helt den samme schvungen over bollekinn og riskorntenner. 

PS. Dette innlegget ble først publisert i april 2014.

hytte-meg-tu-påske?

 ideell påske; snø, sol og lekende barn

 Noen ganger kan man som mor ( og sikkert også far) ha stor nytte av å tenke noen tiår tilbake i tid og prøve å huske hvordan det var å være tenåring.

Det måtte ihvertfall vi en kveld i den stille uke da vår førstefødte erklærte at han overhodet ikke hadde lyst til å være med oss på hytta og at han selvsagt kom til å klare seg aldeles glimrende hjemme. Første innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette, å tvinge ham med, muligens ved hjelp av bestikkelser av både økonomisk og følelsesmessig sort. Neste innskytelse var, og jeg er sikkert ikke den eneste mammaen som har tenkt dette heller, kjære vene, hva vil folk tro? Vil folk tenke at vi er ansvarsløse og ute av stand til å ta vare på ungene våre og ikke minst - hva galt har de( altså vi) gjort når tenåringen ikke vil være med på hytte fra onsdag til søndag?

Etterhvert, når diskusjonen hadde kjørt seg godt og grundig fast, og sønnen forsvant inn i sin egen hule ble vi sittende igjen. Selvsagt kunne vi tvinge ham med, men tanken på å ha med en muggen tenåring fristet lite. Tanker som at han blir sikkert blid bare han kommer ut og han pleier jo å trives på hytta forsvant også. Til slutt satt vi igjen med det ene - kunne vi la ham sitte igjen her hjemme?
Kompromisset ble å la ham komme etter med buss langfredag, mot at han svarte på meldinger og tok telefonen hvis vi ringte. Noe nølende ble det godtatt, tross alt er det bedre enn ingenting. Vi snakket med et par naboer, fylte matskapet sånn noenlunde og lot det stå til.

Halvveis til fjells kom vi på at det kanskje hadde vært lurt å tømme barskapet, men vi innså at vi ihvertfall ikke skulle tekste "hold deg unna alkoholen"...
Onsdag gikk fint, vi måkte oss inn og fyrte, han svarte på meldinger. Torsdag gikk fint, han svarte på meldinger og tok telefonen. Litt utpå kvelden begynte vi å innse at kanskje hadde han hatt et poeng når han mente det ble mye reising og lite tid på hytta, og kanskje skulle vi la ham velge? Så, jeg sendte en tekst - vil du komme oppover som avtalt og da blir vi superfornøyd, eller vil du heller være hjemme? Svaret kom sporenstreks - tuller du?
Etter litt om og men valgte han selv å bli hjemme, men det var ganske tydelig at valget var vanskeligere når vi lot det være helt opp til ham å velge.

Jeg innledet med at det kan være lurt for oss foreldre å tenke noen tiår tilbake, og huske hvordan vi selv synes det var å vokse opp. Det er ikke alltid så veldig stas å være sammen med foreldre og det føles som om alle andre får enormt mye mer frihet og ansvar enn det du får.
Den sommeren vi var seksten år gikk jeg og en venninne fra hytte til hytte i Jotunheimen, med telt og full oppakning. Vi visst at mine foreldre og Storesøster skulle gå noenlunde samme rute, men motsatt vei og jeg visste vi kom til å møtes et eller annet sted i løpet av turen. Min store skrekk var at dette skulle skje et sted vi skulle overnatte, slik at vi måtte være sammen med dem og ikke med alle de usedvanlig kule fjellfolkene vi kom til å møte hvert sted ( som om det skjedde...). Heldigvis møttes vi på en sti, mellom to fjellhytter.
Jeg tror ikke dette er en unik opplevelse, og jeg tror de fleste av oss kan hente fram den indre tenåringen innimellom og huske hvordan livet var når man var seksten-sytten år. Og nei jeg mener ikke at du skal danse hoiende rundt og agere Madonna eller spille luftgitar rundt midnatt en lørdagskveld, men du kan huske litt på hvordan det er å gjerne ville være litt voksen og bli betrodd bitte litt mer enn forrige år.


I dag kom vi hjem. Det er fremdeles mat i skapet og alkoholen er urørt. Det er støvsugd og han har tømt søppel ( men det er ikke mistenkelig rent) Han har hatt besøk, og vært sammen med kamerater. Han har rett og slett hatt en flott påske.
Og vet dere - det hadde vi også. Det var rart å kjøre fra barnet og skulle på ferie, det var rart å vite at det er en nattestengt fjellovergang mellom oss og den håpefulle og det er rart å svare at nei, han er hjemme han når folk spør om ikke eldstemann er med. Men det var godt å vite at han var fornøyd og følte seg hørt.
Og så får vi bare innse at kjernefamilietiden i første omgang er over, men at om vi er litt smarte nå så vil han kanskje være med neste gang vi skal på hytta.

PS.
og så må vi visst vise ham hvordan han starter oppvaskmaskina, for det er det søren meg ikke lett å forklare over telefon.

John Ronald Reuel & Co

Da Woody gikk i syvende reiste vi to til Liverpoool og så Laget spille kamp. Det var en strålende tur og opplevelse, og Queenie var krystallklar på at når hun gikk i syvende skulle vi på tur.

Nå går hun i syvende, tur må det bli og fotballtur er ikke så voldsomt attraktivt.

Hun har fått velge, og i mai skal vi på det vi selv omtaler som nerdetur til London og Oxford. Vi skal gå i J.R.R. Tolkiens fotspor i Oxford, besøke puben der han, C.S. Lewis og resten av the Inklings ble kreative. Vi skal se hus og gravsted og virkelig kose oss.

Vi skal besøke British Library, Westminster Abbey og Knaskje en liten svipp innom British Museum ( og veldig gjerne the National Portrait Gallery).

Og så har jeg gitt klar beskjed om at vi skal gå i noen butikker. Minst tre. Jeg vil nemlig ha nye sko.

Vi har alltid lest mye for ungene, vi har gitt bøker i gave og snakket om bøker. Etter at de begynte å lese selv har jeg ofte lest det de leser for å følge med og kunne stille spørsmål, slik at de også venner seg til å tenke over det de har lest.  Jeg skulle ønske at eldstemann leste litt mer, men jeg kan jo ihvertfall håpe at han gjenopptar lesingen igjen på et eller annet tidspunkt. Hva er det med gutter og menn og lesing?

Men altså. Er det noen Tolkienskjennere der ute som har noen gode tips? Isaåfall mottas de med takk og bukking og neiing. Som dere ser av bildet så var jeg innom biblioteket i går for å lese meg litt opp. Men altså tips om Tolkien hadde vært fint. Eller spesielle bokhandler i Oxford og London, slike små og bortgjemte som nesten ikke finnes lenger, uten kaffebarer og glansede magasiner ved disken.

en rosa narkose

Jeg bruker ikke mye tid på å lese rosablogger som de lett nedlatende omtales som, disse bloggene som primært handler om egenpleie og egentid.
For det første er jeg ikke i målgruppen. Ærlig talt, hvilken bruk har jeg for å vite hvordan frøkner i begynnelsen av tyveårene forebygger rynker og bekjemper mulige spor av underliggende talg på haka?
For det andre har jeg antakelig aldri vært i målgruppen. Jeg synes mye av det det skrives om er dørgende kjedelig. Muligens samme reaksjon som de ville fått om de klikket seg inn her en dag jeg virkelig la ut om gleden ved å brodere bunad.

Men når jeg beveger meg inn i denne velduftende rosa skyen unnskylder jeg meg med at jeg som mor bør ha en vag idé om hva ungdommen synes er lesverdig og fengende. For det er der utfordringen ligger, ihvertfall for meg, at det er døtre og døtres venninner som er i en aldersgruppe hvor de er usikre og søker svar på de mest intrikate spørsmål. De bruker google og snapchat for å få de svarene vi måtte bla oss gjennom tyvebinds leksikon eller smuglese Romantikk og Starlet for å finne. Døtrene våre er på fornavn med Sophie Elise, Anna, Nelia og Fotballfrue. DE får en polert hevdag servert på smarttelefonen til frokost, de får treningstips og sminketips, de får rabattkoder på løsvipper og rettetenger. DE får bilder av gravide mager og fortellinger om romantiske date nights, venninnekvelder med godis hvor man ler så magemusklene er støle resten av helgen. Det er friske roser og blanke gulv.

Døtrene våre skjønner ikke at dette er som når vi skriver julekort. Vi skriver om de fine turene, de vellykkede helgene og den perfekte konfirmasjonen. Vi skriver ikke om sausen som ble svidd, gnagsårene og hvor andpusten mor ble i den første bakken. Vi pynter og polerer, eller skal vi heller si  vi filtrerer. Vi velger de heldigste bildene og den mest flatterende vinklingen.

Den siste tiden har en av våre største ( jeg føler at vi heller bør fokusere på mest leste) bloggere fått kritikk for å ha redigert bilder av seg selv og for å ha publisert falske kommentarer. jeg har ikke sett før og etterbilder og kjenner lite til dette med kommentarjukset. Det som plager meg mest i denne sammenhengen er vinklingen hun, en voksen mor på 27 år, velger når hun skal forklare hva som har skjedd.
For det er mannen som har gjort dette. Mannen har silt kommentarer for å skåne sin frue, og lagt inn støttende innspill under andre navn og andre titler enn den han har. Selv har hun sittet ved siden av og pent bedt ham om å slette, eller ikke skrive i første omgang.

Jeg har ikke snakket mye med tolvåringen om dette. Hun vet at hun ikke skal lyve. Men jeg har snakket med henne om noe som irriterer meg noe grenseløst i denne saken.

For, og her trekker jeg på de mentale rødstrømpene og blir amper, hvordan skal vi reagere når den voksne moren på 27 år sier - jeg sa han ikke skulle gjøre det, jeg bad ham om å slette. Men han gjorde det ikke.
Skal vi nikke forståelsesfullt og synes hun er superheldig som har en slik mannemann, en som stiller opp til siste sekund? Skal vi ønske oss en slik hverdagshelt selv, en som tar avgjørelser og ordner opp?  Vi liker alle tanken på en ridder i skinnende rustning.
Eller skal vi tenke at, nei, slik skal det ikke være. Et ekteskap, et forhold skal ikke baseres på roser og pidestaller. Det skal handle om gjensididg respekt og samarbeid. Og hvis den ene parten ber den andre om å slette noe eller ikke skrive det i første omgang, ja da bør det respekteres.

Så det sier jeg til hun på tolv. Finn deg en som respekterer deg ( en gang i fjern framtid altså).Vær voksen selv. Lær deg å si ifra, og ikke plasser deg selv på sidelinja i ditt eget liv.


PS.
Tolvåringen leser stort sett ikke blogger. Selv mener hun at hun har vokst fra dette stadiet, men vi snakker om innfallsvinkelen som ofte velges og hvordan viktigheten av å være fit, fager og glasert er  sterkt til stede.

Året som gikk

Og vips var 2014 historie. Hvis vi skal fortsette den relativt overfladiske oppsummeringen av året som nå ligger bak oss vil jeg si at det er et ord som oppsummerer sommerferien - drømmesommer




Varme sommerdager på hytta, bading i bekker og vann, fine turer, fine besøk, god tid.
Kanskje med unntak av en dag...

Joda, det er fint på bildet. Men den overveldende flotte selfien av mor og datter på Glittertinds tak forsvant i vær og vind, tåke og nedbør. Men da var det allerede august, og mens noen begynte på skolen igjen og vi plutselig hadde en elev i videregående skole kunne jeg pakke kofferten og dra på broderikurs hos engelske Royal School of Needlework.

Ren luksus, fire dager med fokus på egen læring. Ypperlig oppstart til en passe travel høst, med kurs, kurs og kurs. Det ble mye kurs i høst. Og det er helt greit - jeg liker å jobbe. Men en gang i løpet av september/oktober bestemte jeg at så lenge jeg har de søte små i hus skal jeg ikke ha mer enn et kveldskurs i uka.

Jeg vet jeg kan holde kurs, jeg vet jeg kan formidle både fag og skaperglede. Nå trenger jeg å roe ned litt og nyte den luksusen det faktisk er å kunne kjøre unger til og fra trening, kunne hente etter spilling og kanskje kjøre han på videregående de dagene han begynner litt senere.

Dette og mye mer tenkte jeg på i september og oktober. I november engasjerte jeg meg for en gangs skyld i noe politisk som ikke er relatert til fagopplæring. I forslag til statsbudsjett dukket det opp et forslag om å kutte kraftig i støtten til studieforbundene. Det synes jeg var en elendig idé, og luftet min frustrasjon. Innlegget endte med å bli et av mine meste leste og delte, og har vært med på å gjøre meg oppmerksom på at det er behov for bunadbloggere også.

Jeg bakte kjeks og syntes livet var vel verdt å leve.

Og så ble det desember. Jeg reiste på et par julemesser og ble dypt frustrert over hva noen synes en håndstrikket klut er verdt, jeg bakte med Queenie og alle gledet seg til jul.

Vet dere - årene går sååå fort! Nå gjenstår bare å takke for følget, takke for alle fine kommentarer, takke for alle som deler innleggene mine, takke for morsomme spørsmål og konstruktive innspill.

Og godt nytt år!