lørdag 15. januar 2011

om det verste skjer

Å tenke tilbake på oppveksten i Barndommens tid, er vemodig. Den uskylden som rådet, som lot oss gå på vennebesøk gjennom mørke skogholt, ake kjelke midt i veien og ha kniv hengende i klasserommene, den er over. Nå kjøres barn hit og dit, veier er for biler og kniver er skumle våpen og kan kun bæres offentlig sammen med bunad. Å henge en kniv i et klasserom, om den er aldri så mye ment for blyantspissing ville garantert ført til foreldrestorm...
Vi vokste opp i en verden der døden var for gamle mennesker og dyr, og intet ondt kunne fatte oss.

Vi hadde foreldre som gav oss frihet, under ansvar selvsagt, men likevel frihet.
Det er av mange årsaker vanskelig å gi de søte små samme frihet. Verden har endret seg, når man leser aviser virker det som om ondskapen rykker stadig nærmere og vi vet inderlig vel at ulykker kan skje.
Her i huset sliter man også med den personlige angsten for at noe forferdelig skal inntreffe. Kanskje skjønte man ikke før Woody begynte å gå hvor mye Storesøsters død har forandret tankesett og reaksjonsmønster.
Synet av et lite barn på kanten av et bord, klar for å hoppe ned i en snøhaug, eller et barn med forslått ansikt etter en av de utallige sykkeluhell man må regne med som foreldre til utforskende barn, kunne være nok til å gjøre mor skjelven og gråtkvalt.
Det viste seg for oss å være mest fornuftig at de søte små var i barnehage, rett og slett for å få utfolde seg fritt. Ikke fordi de vokste opp i et hjem med polstrete bordhjørner og nulltoelranse for fysisk aktivitet, men fordi mor oppdaget en skrekk for fall og hodeskader som man ikke ønsket å gi videre til sine barn. For det er ikke skrekken i seg selv som kan lamme en ellers avslappet mor, men angsten for å stå der hjelpeløs mens noe skjer. Om de søte små selv skulle fått denne angsten ville vi endt opp med pinglete barn som aldri turte noen ting, og som derfor av ren skrekk for hva som kunne skje ville vært mer utsatt for uhell enn barn som av ren livsglede lot det stå til nedover bakker og oppover trær.
Nå som de er større, de søte små, skjønner de mer og de vet at mor kan reagere uventet når de fylt av overmot bestiger borgmurer og klatrer i stiger. Etterhvert har vi også kommet dit at mor i slike situasjoner snur seg vekk, setter seg på en benk eller bare ser en annen vei.

Men likevel, selv om de er oppvakte vesener og oppfører seg ordentlig kan man kjenne hjertet stoppe når de kommer hjem senere enn avtalt, når man blir oppringt fra skolen fordi den ene har falt og slått seg eller når jamring høres fra hagen. Da raser Fruen femten år tilbake i tid, til et rom hvor hun ser bildene av gjenopplivningsforsøkene som ble gjort på Storesøster.
For selv om det man frykter mest skal skje sjelden skjer, så ligger det i bakhodet.

5 kommentarer:

  1. Jeg var heldigvis husmorvikar i lengre tid i et hjem med en fornuftig mor. Der lærte jeg så mye om hvordan se eller overse. Og reagere når det var nødvendig. Etter å ha lest din historie forstår jeg enda mer hvor nyttig det har vært.

    Det er sterkt å lese det du skriver om din Storesøster.

    SvarSlett
  2. Selvfølgelig ligger det alltid i bakhodet. Min erfaring er at det man går og frykter og vokter seg for - det skjer ikke. Skjer det først en ulykke, noe forferdelig - så er det ofte det man absolutt ikke hadde tenkt skulle skje...Vet ikke om dette er noen trøst eller kun for å skremme - poenget mitt blir at det man går rundt og er redd for sjelden skjer.

    SvarSlett
  3. Åja, det er mye her i verden som en kan tenke på og bekymre seg for - og som en må leve med uansett... Og vi sitter på historier og erfaringer - som du med ditt store og sentrale tap av Storesøster - som preger oss for livet, og preger bekymringene og tankene for livet. Dere har tydelig tenkt gjennom hvordan dette kan gå sammen med å slippe barn fri, mors bekymring og barnas frigjøring i samme familie. Det er godt tenkt og gjennomført.
    Jeg prøver å balansere slik selv også. Slippe løs, slippe fri. Begrense bekymringene til å ramme meg selv, ikke de små. Gjøre dem i stand til å ta vurderinger og valg her i verden selv. Ta vare på seg selv, ikke for å skåne meg og min bekymring - men fordi det er noe en må lære seg. Lære å klatre i trær og svømme og ikke gå inn i fremmede biler...
    Det vanskeligste er bekymringene når de små har det vondt. Når livet er for vanskelig og vondt. Beinbrudd er langt langt enklere...

    SvarSlett
  4. slike opplevelser ligger alltid i bakhodet. Fornuftig av dere å ha barna i barnehagen da, så redselen ikke blir bragt videre til dem:)
    Må ha vært en utrolig vond opplevelse å se opplivningsforsøk på søstra si.
    Ha en strålende lørdag, fru Storlien:)

    Klem fra Trine:)

    SvarSlett
  5. BestemorsHage: Det skal også sies her at jeg er heldig som har en mann som er veldig flink til å ta med ungene på alt det jeg kvier meg for, og som forstår min tidvis noe irrasjonelle reaksjon på selv de minste fall.
    Pia: Vi har vel alle en eller annen iboende skrekk, miner for fall. Andre er redd edderkopper. De søte små vandret ikke rudnt i en vattert hverdag, det meste er ok så lenge jeg slipper å se potensielle fallgruver...
    Underveis: ja! beinburdd er det enkleste, de synlige sårene kan vi behandle mye lettere.
    Trine: ja, det var ikke særlig stas....Men, samtidig ville jeg ikke valgt det bort. jeg vet at alle prodesyrer ble fulgt, og at intet mer kunne vært gjort. Det har hjulpet.

    SvarSlett