om det verste skjer

Å tenke tilbake på oppveksten i Barndommens tid, er vemodig. Den uskylden som rådet, som lot oss gå på vennebesøk gjennom mørke skogholt, ake kjelke midt i veien og ha kniv hengende i klasserommene, den er over. Nå kjøres barn hit og dit, veier er for biler og kniver er skumle våpen og kan kun bæres offentlig sammen med bunad. Å henge en kniv i et klasserom, om den er aldri så mye ment for blyantspissing ville garantert ført til foreldrestorm...
Vi vokste opp i en verden der døden var for gamle mennesker og dyr, og intet ondt kunne fatte oss.

Vi hadde foreldre som gav oss frihet, under ansvar selvsagt, men likevel frihet.
Det er av mange årsaker vanskelig å gi de søte små samme frihet. Verden har endret seg, når man leser aviser virker det som om ondskapen rykker stadig nærmere og vi vet inderlig vel at ulykker kan skje.
Her i huset sliter man også med den personlige angsten for at noe forferdelig skal inntreffe. Kanskje skjønte man ikke før Woody begynte å gå hvor mye Storesøsters død har forandret tankesett og reaksjonsmønster.
Synet av et lite barn på kanten av et bord, klar for å hoppe ned i en snøhaug, eller et barn med forslått ansikt etter en av de utallige sykkeluhell man må regne med som foreldre til utforskende barn, kunne være nok til å gjøre mor skjelven og gråtkvalt.
Det viste seg for oss å være mest fornuftig at de søte små var i barnehage, rett og slett for å få utfolde seg fritt. Ikke fordi de vokste opp i et hjem med polstrete bordhjørner og nulltoelranse for fysisk aktivitet, men fordi mor oppdaget en skrekk for fall og hodeskader som man ikke ønsket å gi videre til sine barn. For det er ikke skrekken i seg selv som kan lamme en ellers avslappet mor, men angsten for å stå der hjelpeløs mens noe skjer. Om de søte små selv skulle fått denne angsten ville vi endt opp med pinglete barn som aldri turte noen ting, og som derfor av ren skrekk for hva som kunne skje ville vært mer utsatt for uhell enn barn som av ren livsglede lot det stå til nedover bakker og oppover trær.
Nå som de er større, de søte små, skjønner de mer og de vet at mor kan reagere uventet når de fylt av overmot bestiger borgmurer og klatrer i stiger. Etterhvert har vi også kommet dit at mor i slike situasjoner snur seg vekk, setter seg på en benk eller bare ser en annen vei.

Men likevel, selv om de er oppvakte vesener og oppfører seg ordentlig kan man kjenne hjertet stoppe når de kommer hjem senere enn avtalt, når man blir oppringt fra skolen fordi den ene har falt og slått seg eller når jamring høres fra hagen. Da raser Fruen femten år tilbake i tid, til et rom hvor hun ser bildene av gjenopplivningsforsøkene som ble gjort på Storesøster.
For selv om det man frykter mest skal skje sjelden skjer, så ligger det i bakhodet.