jakten på sygleden

Noen oppdrag er enkle. En bunad skal syes inn åtte cm i livet, fire cm over bysten. En skjorte skal ha nye mansjetter; påtegnet stoff og oversiktlig broderiplansje ligger vedlagt. Slike oppdrag går på rutine og kunnskap. Ferdigstillelsen er en glede, men underveis kan det noen ganger oppleves som litt lite utfordrende. Da er det godt å få andre oppdrag, hvor man må utfordre seg selv.
Akkurat nå er Fruen mest av alt grundig irritert på seg selv ettersom hun tidlig i høst sa ja til å holde foredrag om syglede i anledning et kurs som skal holdes senere i sesongen. Som vanlig er det lett å si ja, man er da hyggelig og positiv, og så bruker man bra mange timer på å ergre seg over hva man har sagt seg villig til og enda flere timer på å grunne på hva man skal si.

Hvordan skal man formidle syglede og inspirasjon på best mulig måte?

Fruen tenker og tenker, syr og spretter opp, gremmes og er svart til sinns. For kan syglede læres? Eller er det noen man tilegner seg selv, ved egen tilnærming til symaskin, nål og tråd? Øker sygleden av å kunne fråtse i fjær, bånd og glitrende paljetter, eller er gleden like stor om man syr i stødig ullstoff og får et bruksplagg?

Gleden i å mestre er lik samme hva man jobber med. Men i dag som i går, føler Fruen seg usedvanlig lite inspirerende og egentlig ganske sur. Bare tanken på å skulle sprudle og fortelle og få andre til å ønske å sy fremstår som en dårlig spøk. Tiden brukes til alt mulig annet..Løse knapper syes i, småoppdrag går unna og kaffe inntas med jevne mellomrom.
Og en gang i blant kikker man bort på de små redene med inspirasjon man har dandert her og der; noen bånd, noen ferdige strikkerier, et par lekre bøker med et lønnlig håp om at den gode ideen skal utkrystallisere seg. Veldig snart og helst i løpet av kvelden, slik at helgen kan brukes til å sette nål i stoff og tanker på papir.

Det er ikke utenkelig at trofaste lesere har vært borti lignende utsagn tidligere...Frustrasjonen er like stor hver gang man skal ut og snakke blant folk. Og selv om man synes salige Paulus var en mannssjåvinist av de store, er det på dager som denne man er hjertens enig i hans fyndord om at Kvinnen skal tie i forsamlinger.