om å velge

Ikke har man høy utdannelse og ikke har man sagt fra seg muligheten til å klatre i hierarkiet. Men har livet jogget forbi, iført kule sko og dyr drakt? Ikke egentlig...Her er det stille og rolig, de søte små som vi først valgte å få, er fremdeles førstevalget.
For når man velger å få barn, og det er tross alt et valg, bør man fortsette å velge sine barn. Dag etter dag.
For hva er en karrière, hva vil vi oppsummere som det viktigste i livet når vi sitter gamle og avfeldige og tenker tilbake? Vil vi huske de lange arbeidsdagene, bonusene og de daglige, faglige utfordringene? Vil vi huske lykken av å krølle seg rundt et sovende barn og dorme videre, det første møtet med en sandkasse og turer med en tannløs skoleklasse?
Vi er forskjellige. Noen klarer å balansere dette til fullkommenhet og er både foreldre og toppsjefer, mens andre ikke makter denne kombinasjonen.
Av en eller annen underlig årsak skal dette alltid henges på kvinnens knagg. For det er jo oss det er noe galt med, det er vi som svikter kvinnesak og likestilling når vi velger våre barn fremfor en toppjobb. Men hvorfor kan man ikke snu litt på det og spørre hvorfor ikke flere menn gjør det? Eller, er det kanskje det? For, o skrekkelige tanke, er vi kanskje et folkeslag som liker tid med familie og venner? Kanskje er det mange av oss som vokste opp i samfunn der dette var en selvfølge og derfor ønsker vi å gi dette videre til våre egne barn?
Men se, det snakkes det ikke om.

Akk og ve, her kommer del to...av et innlegg som skulle vært lagret, ikke publisert før man forlot hus og hund for å gå en tur ut.

Som barn trodde man at det å bli voksen innebar å skulle stå inne for egne valg, og ta ansvar for egne handlinger. Og selv om dette er vanskelig til tider og man har mer lyst til å skylde på arv, miljø og andre ytre faktorer, så er det slik at de valg vi tar må vi stå til rette for.
Kvinner som velger tid med barn er ikke nødvendigvis knehøner som lar seg styre av husets herre og dagens interiørtrender. Det finnes kvinner som synes det å oppdra barn og tilbringe tid med dem er en like viktig måte å forme morgendagens Norge på som ved å fatte vedtak og jobbe sene kvelder og tidlige morgener. Disse kvinnene bidrar til samfunnsvekst, men får ikke full uttelling i pensjonspenger.

Et samfunn trenger mennesker på alle plan. Kan vi ikke nøye oss med det, og la folk innrette seg som det passer hver enkelt familie?