Puter eller snuter

I bestestua hos mormor og morfar var sofaen fylt med korsstingsbroderte fløyelsputer. Til hverdags stod de med broderiene vendt mot sofaryggen slik at motivene ikke skulle falme. Når det kom besøk av den sorten som slapp inn i det aller helligste ble putene plassert med pensiden ut. En gang, mens kvinneforeningen satt benket i stua og mormor var på vei inn med kaffe hørte hun sin mellomste datter skjelle og smelle der inne:
dokk må itj tru dokk kan komm hit og snu putan nei. Ka dokk tru ho mor hadde sagt om ho såg ka dokk ha gjort?
Etterfulgt av en ilsk romstering når femåringen brøytet seg bak damene for å sette putene slik de pleide være. Mormor sendte barnet på dør, snudde putene atter en gang og serverte kaffe. Mest sannsynlig forklarte hun også hvordan barnet, som vanligvis snakket østlandsk, hadde tilegnet seg trøndersk som hun brukte i situasjoner som medførte sterk agitasjon.

Her  lever vi for tiden i en puteløs tilværelse i påvente av at noen skal orke å sy nye i et stoff som
a. ikke tiltrekker seg hundehår
eller
b. ikke tiltrekker seg hunder i det hele tatt.
Problemet med alternativ b er at vi i så fall ville endt opp med voksdukputer, og det liker egentlig ingen av oss. Ergo, vil vi ha puter må bikkja ned fra sofaen.