broderi-brodera-trallala

Det tar tid å brodere en bunad. Sånn sett er det ikke spesielt lønnsomt ettersom de færreste er interessert i å betale standard timepris for den slags jobb. Noen ganger lurer Fruen på om det kanskje hadde vært smart å velge en helt annen karrière, og vie sin tid til mer lukrative aktiviteter.
For noen år tilbake, mens man var en brunhåret lærling, tilbrakte man enkelte dager på stand for å markedsføre sitt geniale yrkesvalg. Det hender det jo forsåvidt at man gjør ennå, men det er nå en gang slik at ungdom heller snakker med noe ungdomslignende enn mødregenerasjonen om hva man bør bli her i livet...En av disse dagene møtte man en gjeng unge håpefulle frøkner, som etter de innledende spørsmål om utsiktene for penger, ære og berømmelse lurte på følgende:
- Hvorfor utdanner du deg til å sy bunad, det er jo sånn bestemødre gjør?
Godt spørsmål, helt klart. Rundt omkring i vårt langstrakte land er det fremdeles en del eldre kvinner ( og da mener man atskillig eldre enn Fruen altså) som syr bunad til slekt og venner og andre de kjenner.
Mye av faget har overlevd takket være disse tradisjonsbærerne.
Men hva skjer når de etter hvert går av med pensjon eller det som verre er? Vil mange av vår tids mødregenerasjon ta nåla i egen hånd og tilegne seg broderilærdom nok til å kle barnebarn i hjemmebrodert stas, vil vi flagge ut siste rest av broderitradisjonene eller ( o lukrative tanke) vil vi skinnhellige idioter som broderer bunad kunne unne oss et aldri så lite oppsving i timepris?

Det vil sikkert ikke overraske noen at Fruen håper på en kombinasjon av egeninnsats og økt fokus på bevaring av håndverk. Uten forkleinelse for brodøser i andre land så synes man noe bør holdes i hevd her hjemme.