I Barndommens dal var vi drevne på pakkeklemming. I ukene før jul og bursdag snek vi oss jevnlig inn i skuffer og skap for å fundere på hva som befant seg der, skjult i gavepapir. Etter skolen stakk vi innom bokhandelen for å sammenligne bredde og tykkelse på de bøkene vi ønsket oss, og håpet det var de som befant seg i skapet.
Nå er man mer voksen og verdig og bør tilpasse pakkeklemmingen deretter, og dessuten føles det som om utvalget av bøker er mye, mye større enn for noen tiår tilbake.
Likevel er det stas når postkassen i tillegg til vinduskonvolutter og reklame inneholder polstrede konvolutter som inneholder pent innpakkede gaver i bokfasong...Og siden man kjenner seg selv og sin tidvis dårlige impulskontroll er det duket for en forandring i tradisjonene;
nå er det barna som gjemmer gavene, ikke mor...
jeg greier jaffal IKKE å holde fingrene vekke fra gavene:) Ingen av mine gaver ble lagt under treet Lillejulaften...alle de andres ble det?
SvarSlettKlem fra Trine:)
Heime har me tradisjon på at eg og bror ligg på kne føre juletreet og kjenner til me er såre i fingre og kne. Me må finne ut kva som er inni, men me må ikkje sei det til kvarandre. Det er slik spelet er.
SvarSlettOm det er bøker eller konvolutter, mjuke pakker eller pakker som rasler. Det speler inga rolle. Det viktigaste er at me kjenner. Gjetter.
Det er fyrst då det er jul.
Hihi! Så deilig barnslig :)
SvarSlettDere altså, klemme pakker....Har jeg aaaaaaaaaaldri gjort. :P
SvarSlettsnikåpne en med dårlig tape derimot...........