Julen - et hundeliv

Hei dere tobeinte der ute!
Nå synes jeg det er nok jul og mer enn nok juleferie. De skjønner visst ikke det disse folkene mine at jo mer fri de har jo mindre fri har jeg. Sengene er opptatt til langt på dag, deler av stuegulvet er dekket av teppe jeg ikke får ligge på og all denne julematen som lukter så godt, så godt, den får jeg ikke en bit av.
Og likevel sier de at julen er en høytid for de små! Hallo, jeg gjør meg så liten jeg bare kan men får jeg pinnekjøtt kanskje? Eller ribbe? Og hvor var julegavene mine? For et år siden hadde de i det minste kjøpt valnøtter jeg klarte å knekke selv, men ikke en gang den gleden unner de meg.

For å ta det fra begynnelsen;
Jeg kom hit 1.desember for tre år siden. Det snakker de masse om, mens de teller kalendergavene sine. Men tenker de på at det nesten er som en bursdag, og at jeg hadde fortjent en liten kjøttkake? Er det liksom meningen at jeg bare skal gå rundt her som en hund?
Og så baller det på seg. Matmor og matfar kommer hjem med bæreposer med gaver, mat og sånn fint papir som jeg er verdensmester i å strimle opp. Jeg gjør meg så lekker jeg bare kan, og det er faktisk ganske lekkert om jeg skal si det selv, men alt de sier er fløtt deg, ditt dyr.
Er det rart jeg blir flat i ørene og legger meg i et hjørne?
På julaften hadde jeg håpet på en liten sløyfe i halsbåndet, eller litt glitter på klørne. Men nei, alle de andre fikk fine klær på og satt til bords og spiste god mat. Til slutt tok jeg saken i egne labber og forsynte meg litt fra kakefatet. Jeg tok bare en liten kake med nesten ingen glasur på, men likevel ble matmor gretten. Og vet dere hva hun gjorde med resten av kakene? Hun kastet dem. Hva gir dere meg! De kunne jeg spist så fort som bare det. Ikke fikk jeg gnagebein heller. For å være helt ærlig så er det et år siden sist jeg ble sånn skikkelig dårlig i magen av  menneskemat. Jeg tror jeg har mye sterkere fordøyelse nå. Vi kunne i det minste ha forsøkt?
Sånn har det vært, dag etter dag. Masse mennesker som tar alle de gode sofahjørnene, underlige lyder ute sent på kvelden ( er det noen som skyter?) og en evinnelig servering av mat som jeg bare ser sveve forbi over hodet mitt.
Som om ikke det er ille nok så tok matmor meg med på langtur i går, og da skjedde det noe helt forferdelig. For det er sånn at når vi går tur og møter folk, så trenger ikke alle klappe meg men de kan da i det minste smile til meg og si at jeg er fin. Men i går, da møtte vi en dame og hun så ikke på meg en gang. Jeg gjorde meg myk og lekker, jeg snudde faktisk og gikk etter henne men hun ville ikke hilse på. Hvor uhøflig går det an å bli?

Nei, nå er det nok. Jeg gleder meg til i morgen, da skal Woody og Queenie på skolen. Jeg håper matmor rydder ut jula, Aller mest gleder jeg meg til juletreet blir borte, for under det har disse rare meneskene plassert et brodert teppe og det er i sånn stikkestoff som det er ekstra godt å rulle seg på. Men får jeg lov til det? Nei, de synes jeg kan gå ut og rulle meg i snøen. men den er kald, og i går  rullet jeg et sted det var kjempeglatt og da kom jeg meg nesten ikke opp igjen. Da hadde jeg i hvertfall fortjent litt snadder etterpå, men fikk jeg det. Særlig...

Jeg er lei, lei,lei av at de tar meg på fanget, holder forlabbene mine og sier alvorlig - Laika du er en hund.
jeg vet jo det. Det er bare det at jeg er helt sikker på at jeg kunne blitt et aldeles ypperlig menneske også.

Må det være sånn?

Laika vil med ujevne mellomrom dukke opp som gjesteskribent her. Håpet er at hun ikke vil være like sutrete hele tiden, men akkurat nå var det en del oppspart lidelse.