om å være

Alt fra tidlig barndom blir de fleste tillagt visse kjennetegn som blir hengende ved oss. Noen er matglade, noen utforsker verden med stor innlevelse og atter andre motsetter seg overnatting hjemmefra på det sterkeste. Og samme hvor voksen og forstandig man blir vil mange av disse egenskapene, disse detaljene , være med og forme oss i familiesammenheng. Anekdoter vil bli fortalt og fortalt, og holde ved like en oppfatning av hvordan hver enkelt av oss er.
 Etter hvert som vi blir eldre og utvider horisonten blir vi tillagt andre egenskaper, andre særtrekk som definerer oss. Man kan være brilleslangen, den som løper fortest og lengst, den alle guttene liker, den alle jentene vil være venninne med, eller man kan være nerden som leste hele bibelen ( minus Apostlenes gjerninger) i tredje klasse. Fritidsaktiviteter velges og påvirker ytterligere hvordan andre oppfatter en. Akkurat hvilken aktivitet som er mest spennende og hvilken som er minst spennende vil skifte, avhengig av tid og sted. Det vil også avhenge av hva de mest populære i en klasse velger.
Og slik vokser vi opp. Hvem vi er inni oss er ikke alltid i samsvar med hvordan andre oppfatter oss. Noen ganger er det en lettelse å skifte miljø, treffe nye mennesker og selv velge hvordan man vil fremstå. Det legges lokk på gamle sannheter. Inngående bibelkjennskap forties, år med heldekkende tannregulering forbigås i stillhet og sjenansen fra barneskolen er et tilbakelagt stadium.
Men samtidig som man kan føle at andres oppfatning av en selv ikke stemmer, og vite at man egentlig er en helt annen person enn hva omverdenen tror, så er det en helt annen sak å innse at dette også går motsatt vei. For når man i voksen alder møter igjen disse stjernene man så opp til, de som var flinke i sport eller de mest populære på klassetrinnet, så er det ikke alltid den sannheten de husker.
Kanskje var de innerst inne dødelig sjenerte, kanskje husker de aller best hvordan det var å sitte i skoletimene og ikke ane hva de skulle svare.
De som virket overlegne er plutselig de hyggeligste, og de man ønsker man kjente for mange tiår siden.

Å vokse opp er ikke alltid en dans på roser, og å finne ut hvem man skal være er heller ikke lett. Da er det godt, når man når skjels år og alder og har et hav av erfaring å øse av, å skjønne at alle de andre var like usikre. Men tenk, tenk om vi hadde visst det da? Hvor mye frustrasjon, hvor mange timer foran speilet mens man øver på å smile så nesa blir mindre  og øynene større, hadde man ikke spart seg?

Liv Ullmann sa en gang noe slikt som dette " da jeg var ung følte jeg meg som en klumpedeise. Nu ser jeg at det ikke var sant, men nu når jeg vet det, nu er jeg klumpedeise".
Hun sa sikkert mye annet og mye som er enda mer fornuftig, men dette ble stående. Vi bruker så mye tid på å fokusere på det dårlige, det vi ikke liker ved oss selv. Og så blir det slik. Hva hadde hendt om vi isteden brukte samme mengde tid på å være vagt fornøyd med oss selv? ikke slik kvalmende oppblåste over egen perfeksjonisme, men bare litt mer fornøyd.