Rosemalt oppvekst?

Det kom en kommentar om at Fruen bedriver skjønnmaling av gamle dagers rosenrøde oppvekstvilkår. Og ja, det er sant. Det rosemales friskt her, det gjør det. For selvsagt var det ikke slik at vi alle løp rundt og var lykkelige og harmoniske hele tiden. Vi visste om hjem der ikke alt var lutter idyll. Vi visste om den gutten som akte akebrettet sitt i elva og druknet. Det var en skummel mann i grenda og noen ganger var vi redde.
Vi hadde foreldre vi stolte på, men kanskje hadde vi ikke foreldre vi kunne snakke fritt med. For det er slik at de søte små har noe friere kommunikasjon med de voksne her i huset enn hva man selv hadde. Mye var usagt, det var ord vi ikke spurte om betydningen av og et og annet vi spurte om hvor vi ble avfeid med at denslags ikke var for barn.
Vi visste at det for ikke mange år tilbake, ikke var noen selvfølge å spise seg mette hver dag og at det i en søskenflokk ikke alltid var nok varme sko til at alle kunne gå på skolen hver vinterdag.
Vi visste det. Men når oppveksten i Barndommens dal likevel rosemales i pene pasteller, er det fordi det for Fruen finnes et skille i livet. Det skillet kom da Storesøster døde. Og ja, det finnes helt opplagt mer traumatiske måter å miste sine nære og kjære på, det finnes tragedier større enn at en søster dør og det finnes mennesker som ikke har et støtteapparat rundt seg som fanger opp sorg, savn og apati.
Likevel, og selv om man hadde opplevd død i familie og nærmiljø før dette skjedde, så står Storesøsters død for Fruen som et tidsskille. Derfor forsvinner mye av det grå fra Barndommens dal, og tilbake står en oppvekst hvor man var to søstre som stod sammen, last og brast.
Og ja, det er naivt. Det er det. Men noen ganger velges minste motstands vei.