onsdag 9. juni 2010

perletid

Det er avslappende å sy perler på plagg; et sting, en perle, et sting, en perle med gjentagelsens makt til man kommer i mål. Etter noen sting sitter avstanden så godt i nål og fingre at man kan la tankene fly mens arbeidet går sin gang.
I dag har man brukt perletiden på å fundere på hvor lett det er å binde seg til det man synes man kan, og si nei til utfordringene man får. For det er jo ikke alle utfordringer som er av den onde sorten, noen er ganske spennende også. Denne er ganske spennende. Ikke selve perlesyingen altså, men plagget perlene syes på.
Fruen er mer vant til stødig ull og lodden fløyel enn fjærlett organza som flyr sin vei når man nyser.

4 kommentarer:

  1. Åja.
    Veldig lett å holde på det en kan, og det en gjorde i går, og det en tror en må.
    Og så går nå åra og livet....
    Der er jeg. Underveis til noe annet, noe mer, mer meg, nye muligheter, nye sider ved meg selv. Håper jeg. Håper at jeg tør. Ikke bare tviholder på det jeg gjorde i går...

    Takk for inspirasjon.

    SvarSlett
  2. Uten en tråd: Takk:)
    Anita: Ikke langt unna.
    Underveis: Der er jeg også, men prøver å utfordre meg selv en gang i blant. Noen ganger går det bra, andre ganger synker jeg som en stein...

    SvarSlett