Gratulerer med dagen!

I dag fyller far 83 år, og kan vel regnes som en gammel mann. Likevel holder han på, i hagen og på fjellet. Han må en tur til bygden hver dag, for å handle litt og treffe folk. Legen har sendt ham til fysioterapeut for å myke opp stive skuldre og vurderer hofteoperasjon for å bevare livskvaliteten hans. Det er klart at en mann som er vant til å gå på jakt og jobbe ikke skal la en utslitt hofte sette en stopper for viktige aktiviteter. Dette er den andre hofteoperasjonen, den første ble skiftet høsten etter at Storesøster døde.
Far er en av elleve søsken, i kveld skal en av søstrene feire sin 90-årsdag med utallige etterkommere, søsken og svigersøsken. De lever lenge i den familien.
Far forteller lite om oppveksten sin, det var mange barn og lite mat. Lang vei til skolen gjorde at de ventet et år før de begynte, og på kalde vinterdager måtte de være hjemme. De bad Fader vår hver kveld, og når bestemor kom med tranflaska var det en liten gutt som rømte inn under en seng. Han var liten og tynn, likte ikke å slåss men løp fort.
Da han var ferdig med folkeskolen fikk han jobb som gårdsgutt, og bonden ville koste på ham utdannelse. Den flinke gutten med det gode håndlaget med dyr burde komme seg ut og bli dyrlege mente bonden. Far syntes ikke det gikk an, det var bedre å jobbe og tjene penger for å hjelpe foreldre og småsøsken.
Og jobbe har han gjort, snille far, som reingjeter morgen middag og kveld, hverdag og helg. han dro til fjelles med mat for en uke i sekken og en bok eller to fra folkebiblioteket. I ledige stunder laget han kniver.
Godt voksen var han da han fikk barn, og selv om enkelte trodde han var bestefaren vår , skjønte vi aldri at han var eldre enn de andre fedrene. Ingen andre fedre orket å gå så mye å ski, grave snøhuler i timevis, lese De tolv villsvaner.
Far hadde gledet seg til å bli pensjonist. De to døtrene var voksne og skikket seg vel, han og mor skulle endelig bo sammen på heltid og alt var bra. Så døde Storesøster, og man kan vel si at lyset gikk for oss alle. Da Woody ble født, fire år senere, ble lyset tent igjen. Og på fars 75-årsdag fikk han vite at barnebarn nummer to var på vei. Da smilte han godt og lurte på om det var jenta som skulle komme.
Noen ganger føler Fruen at det beste hun har gitt sine foreldre er barnebarna. Og Fruen håper inderlig at hennes barn vil tenke tilbake på barndom og oppvekst med like mye kjærlighet og glede som hun gjør, og hun håper de søte små vil ha like stor glede av å være sammen med sine foreldre i voksen alder som hun har.