Fruen har en viss forkjærlighet for strikkegarn fra Rauma ullvarefabrikk. Det kan delvis skyldes tidligere arbeidsforhold, men også det faktum at særlig finull har et avsindig godt fargeutvalg. Dessverre selges ikke godsakene i Barndommens dal, så for å komme til nærmeste garnhimmel må man kjøre et par-tre mil. Helt ok det, når man kan etterlate de søte små hos besteforeldre, spille dårlig musikk høyt i bilen og tro man er ung, fri og kul. Det må tilføyes at den følelsen gjerne krasjlander før man er halvveis, ved et raskt blikk i speilet.
Det var ny dame i garnsalget sist uke, eller ny og ny, Fruen hadde ikke handlet hos henne men samtidig frekventerer man jo ikke denne butikken særlig ofte. Da garnet var vel og vakkert valgt og betalt, kikket hun grundig på Fruen og spurte forsiktig om Fruen ikke var søsteren til Storesøster? Det var veldig overraskende, veldig hyggelig og litt trist. Fjorten år har gått, og hun nevnes så sjelden. Det er så lenge siden nen har påpekt likheten, sagt at det er noe over øynene, og kanskje smilet minner litt også. Og så tenker man at det andre kanskje synes er vanskelig, trist og leit, det er jo det som er så viktig - nemlig at de som ikke er blant oss mer også kan nevnes. Ikke nødvendigvis i lange avhandlinger, men bare sånn i forbifarten. Så kan man heller snakke litt om at, ja det er lenge siden, huff ja det var ( og er ) forferdelig, og jammen kom snøen tidlig i år.
Og så kan man kjøre hjemover, stoppe på kirkegården, gå til Storesøsters grav og si til henne at det er mange som fremdels tenker på henne.
Trist på en fin måte,er vel den mest treffende overskriften jeg har sett på lenge. Det du beskriver, dekker akkurat også mine følelser om temaet. Jeg er veldig lik min mamma og det er ni år siden hun døde. Det som ofte hender meg er at jeg tar til tårene, fordi jeg er uforbredt på at kommentaren kommer og rørt over at vedkommende husker på mamma. Jeg er nok en lettrørt person, for jeg sitter her med tårer i øynene i skrivedne stund..
SvarSlettHilsen fra Kari Anne
Jeg skjønner veldig godt hva du mener.
SvarSlettSandefjord er ingen små by lenger, men alikevel kjenner mange hverandre på kryss og tvers.
Og det er som du sier rørende og igrunn trist på en fin måte når noen spør om ikke jeg er barnbarnet til Fru Samuelsen? joda, kan jeg melde også begynner vedkommende som regel å fortelle om et eller annet ang. henne.
Og da blir jeg sånn deilig og varm i magen.
Veldig fintrist! Veldig.
SvarSlettSå vakket skrevet. Blir rørt.
SvarSlettÅh. Sliter med å finne frem til det jeg ville si. Men det har med at dette er fine viktige tanker som jeg setter pris på å få lese.
SvarSlettTakk for at du er du.
Kjære, kjære fru Storlien!
SvarSlettSå vakre ord! Så vakkert skrevet! Minnene mine etter de som er borte er det mest dyrebare jeg sitter igjen med. At andre også minnes de, har egne minner, og deler dette med seg er også dyrebart. Og kjærkomment.
Varme klemmer herfra.
Ja, trist på en fin måte. Du skriver så godt og "ledig" om sorgen deres. Og det er alltid fint at noen husker, noen andre enn de nærmeste, og at de tør si det. Mange kvier seg sånn for å nevne navn og alt. Først da blir det bare trist på en trist måte. Takk for godt formidlede ord.
SvarSlettKariAnne: jeg blir også blank i øynene når dette skjer. En kombinasjon av sorg og glede.
SvarSlettHKH: Jeg liker også godt å være barnebarnet til Fru Hammer!
Mykstart: Takk
Anonym: Takk til deg også.
Citten: Og takk til deg også! jeg tror det er viktig å inkludere sorgen i livet, det er derfor jeg kaller disse innleggene om Storesøster "sorgen og gleden" - det er slik det er.
Husmorvikaren: Enig - det er ikke leit å bli minnet på de som er borte, det hjelper. Om det har gått et år eller flere, minner er verdifulle.
Neglecta: jeg ønsker å på en måte ufarliggjøre sorg, å gjøre det lettere å snakke om. Det er jo slik at død er noe de aller fleste blir berørt av, og det er egentlig mye lettere å snakke om dette vanskelige emnet enn å prøve å fortie det.