Om å være tilstede

Det å være mor, eller far for den saks skyld, er en kilde til glede, inspirasjon og noen ganger frustrasjon. Som nevnt i forrige innlegg, og ved andre anledninger her hos FruStorlien, går ikke alltid hyggestunder og rolige middager helt som planlagt. Da gjelder det å
a. telle sakte baklengs fra 2100
b. stue munnen full med mat
c. spille blind, døv og utilgjengelig
d. ta tyren ved hornene
Fruen veksler mellom disse fire alternativene, og vurderer i enkelte sammenhenger å spille død for å unngå konfrontasjoner. Likevel må det sies at punkt d er favoritten, når de søte små spør fortjener de et svar.

Selv vokste man opp med en mor som mente at både det ene og det andre med fordel kunne forties, og at ubehagelige temaer kunne vente på ubestemt tid. Det var derfor på et svært tidlig stadium i livet klinkende klart for Fruen at enkelte ord, uttrykk og bevegelser man observerte utomhus ikke nødvendigvis skulle refereres til innomhus. Ei heller falt det seg naturlig, når man nærmet seg voksen alder, å snakke om et og annet som opptar ungdom.
Det ville sikkert ikke blitt færre feilskjær eller livskriser i tenårene om man hadde snakket om alkoholen, kjærestesorger og andre traumatiske hendelser, men det hadde kanskje redusert følelsen av å være alene om alle slike opplevelser. Nå vet man jo at dette er en helt normal del av det å vokse opp, men akkurat det står dessverre ikke skrevet noe sted...
Fruen har derfor valgt å være tilgjengelig for spørsmål, og om selvsagt ikke alt skal tværes ut i detalj så går det fint an å svare barn når de spør. Noen ganger må man ty til bøker, aviser og internett for å finne løsninger, andre ganger er livserfaring og sunn fornuft det eneste som gjelder.
Ideen er at ved å være tilgjengelig nå, mens de er små og relativt uskyldige, vil de fortsette å komme hjem med sine spørsmål, tanker og problemer når de gror til. Så gjenstår det bare å se, om teori og praksis stemmer overens!