Om motivasjon

En av lærerne der oppe i Barndommens dal kom med ujevne mellomrom med det forslitte utsagnet man lærer så lenge man har elever. På gode dager humret vi høflig, men vanligvis bare rullet vi med øynene og syntes dette var et latterlig og krampekult utspill som vi ikke verdiget noen som helst reaksjon. 

Nå har man jo etter hvert kommet til skjels år og alder, og det er vel ikke utenkelig at egen alder nærmer seg det nivået denne læreren, som vi selvsagt syntes var utgammel, var på. Derfor er det skremmende å ta seg selv i å tenke samme tanke. For det er sant, man lærer av å ha elever. 
Man lærer av å ha motiverte kurselever, og man lærer av å ha skoleelever som er hakket mindre motivert for å tilegne seg kunnskap. 
For det første lærer man, hvis man er heldig, å formidle faget på en vettug måte, slik at mottager skjønner hva man vil oppnå. Det som er en selvfølge for noen, er gresk for andre. Og om læreren entusiastisk snakker om passepoilerte knapphull og eleven får et glassaktig blikk, skyldes det ikke nødvendigvis at elev holder på å sovne men at h*n ikke skjønner hva du snakker om. Da lønner det seg å spørre!
For det andre lærer man, om man er villig, nye innfallsvinkler til faget. For det er forskjell på å undervise en som skal gjøre et fag til yrke og en som ønsker seg en ny hobby. Begge skal ha god opplæring, men hva som er viktig vil variere. Det er forskjell på å brodere bunad til barnebarn og til kunde, og klær som skal selges skal være enda penere enn de man syr til seg selv. Men, her kommer motivasjonen inn. For kanskje er det den som har hobbyvirksomhet som mål,som plutselig finner en glødende lidenskap i det man driver med og virkelig ønsker å lære, lære, lære. 
For det tredje, og det er kanskje der Fruen er aller heldigst siden hun for tiden er velsignet med utrolig motiverte elever, lærer man selv å finne nye løsninger. Ved å lytte til elevens spørsmål kan man finne løsninger som er minst like gode som de oppleste og vedtatte sannhetene som har festet seg. Og ved å se elevens entusiasme over egen mestring får man faktisk lyst til å selv skynde seg hjem og lage, lage,lage. For det er slik når man sitter alene og jobber at inspirasjonen tidvis tørker inn og alt man gjør er plikt og produksjon. 
Så, takk til fine kursdeltagere, med og uten blogger, dere gir meg inspirasjon og pågangsmot. Fruen har lovet Queenie å sy pose, takket være denne damen, og vurderer å lage strømlinjeformet sømbyste takket være denne damen. 


Og bare for å nevne det, det blir flere kurs utover vinteren. Og siden det har vist seg å være riktig så hyggelig, og ikke det minste farlig, å treffe bloggdamer i levende live, skal Fruen bli flinkere til å skrive om kursene sine!