Hun hadde ikke vært så verst om hun bare lydde navnet sitt, sier far i Barndommens dal om lystige Laika. Og sannelig har han rett... For alle spådommer er brakt til skamme, vår Jack Russell har vokst seg stor og forstandig og viser ingen tegn til å glefse etter små barn og innpåslitne katter. Dager og kvelder tilbringes helst på mykt underlag mens hun drømmer om fallende kjøttboller og andre lekkerier.
Men selvsagt, om vi er aldri så fornøyd med den firbente så stikker det jo litt i hjertet når man ser andres hunder gå fint, sitte ned og gi labb eller rulle rundt. Vår kan til nød sitte ned, men ligger noe tilbake når det gjelder mer avansert dressur. Sånn sett hadde det nok vært på tide med et aldri så lite dressurkurs igjen, nå som hun er voksen og kanskje mer mottagelig for innspill om god oppførsel.
Det kurset vi hadde med henne da hun var en liten valp var ingen suksess, det trodde den lystige var mer å regne som en lekeplass hvor andre hunder skulle beundre henne...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar