Det morsomste med krevende kunder er å fortelle om dem i ettertid. For en del år tilbake, mens man soignert og fornøyd var diskenspringer i Tigerstaden kom det en gang en pent kledd kunde inn i forretningen, en mann man hadde sett på fjernsyn og i aviser som forsvarer for enkelte av landets mindre sympatiske innbyggere.
Denne mannen skulle kjøpe en kniv, en julegave. Fruen kjente at dette salget lå langt inne, ettersom man kunne tenke seg både den ene og den andre denne mannen definitivt ikke burde gi en kniv til. Imidlertid følte man at den slags advarsler lå et stykke utenfor det man sier til en kunde.
Derfor gikk man for ren overtro mens gaven ble pent pakket inn, og Fruen nevnte den gode tradisjon å gi en symbolsk sum når man får en kniv i gave, for å ikke skjære i stykker vennskapet.
Den velkledde syntes dette var aldeles hårreisende latterlig, og ga klart uttrykk for det.
Dessverre klarte ikke Fruen å stagge seg, og la til Du kjenner sikkert en del som liker deg nå, men som du ikke vil bli uvenn med når de slipper ut.
Vi så ikke mer til denne kunden, men avisoppslag tyder på at han er fremdeles still going strong.
Åh, fru Storlien :) Når du nå først ikke skulle klare å holde tann for tunge, så var nå dette slett ikke det verste, syns jeg da. Bare det rene faktum :) hehe, og vel gode ord å merke seg ... sin historie å flire litt av - takk! Klem :)
SvarSlettEmbla: Han skjønte sikkert hva jeg mente(og kanskje hvem jeg siktet til). Men man skal liksom aldri være familiær med kunder, eller gi til kjenne at man utmerket godt vet hvem de er. En kollega klatret over disken ved kassa for å få autografen til Arne Hjeltnes. Det var kleint.
SvarSlett