Noen ganger presenterer Fruen seg ganske enkelt som sydame. Om da rullegardinene går ned hos enkelte som mener den slags yrkesvalg er for de sløveste kniver i skuffen og nye landskvinner, det får så være. Bevares vel, det er ikke alle yrker man selv kunne tenkt seg heller!
Andre ganger passer det seg å være bunadtilvirker, eller medlem i prøvenemnda, eller kurslærer.
Noe sjeldnere trekker man frem buntmakerutdannelsen ved første møte, det finnes tross alt enkelte mennesker som ikke er jublende positive til bruk av pels.
Mor, kjæreste, kone og yngstedatter kan man også titulere seg, viktige felt av livet dette også.
Men hvem forteller man hva, og hvor fort? Noen ganger, når man skal fortelle raskt om seg selv, da gjør Fruen akkurat det. Hun forteller raskt om seg selv og det man tror er relevant. Og så sitter man der som en trestokk etterpå, og hører person etter person renne over av spennende saker de har gjort, og man selv føler seg som en attgløyme fra Barndommens dal.
For noen uker siden stod man ringside på en fotballkamp og kom naturlig nok i snakk om neste cup og hvem som kan stille som heiagjeng. I den anledning dukket det opp at Fruen skal holde kurs, og er opptatt hele helgen. En av de andre mødrene lurte på hva slags kurs det var, og så kom det jo fram, litt etter litt, at man kurser i bunadbrodering og -montering, samt basis sømkunnskap.
Dette var nytt for de andre, som muligens tror at Fruen
a. er en luksuskvinne som underholdes av sin mann
b. sitter hjemme og syr og syr
Åkkesom, enden på visa ble en seriøs forespørsel om å holde kurs for ungdom som vil lære å sy, en halvveis bestilling av bunad og lett fleip om at enkelte mødre også burde kurses i bruk av symaskin...
Så, kanskje burde Fruen bli litt råere på å presentere seg? Dog, uten å bli hva mor i Barndommens dal så friskt omtaler som like glad i oppmerksomhet som far din!
Søm og bunad vet jo folk i det minste hva er, verre er det når det kreves en lang avhandling om hva man har som lønna arbeid. Så flott at du fikk sånn positiv oppmerksomhet på fotballbanen, sykurs for ungdom høres nyttig ut. Det har jo vært en oppblomstring av heklende unge, ingen grunn til at det samme ikke kan skje med sømarbeid eller hva? Lappeputer i retrostoff er jo kjempepopulært f.eks.
SvarSlettDette kjenner jeg meg såå igjen i. Når jeg forteller at jeg er bibliotekar blir det alltid helt stille. Jeg tror kanskje de blir sjokkert over at jeg ikke har foldeskjørt, fotformsko eller knute i nakken, eller kanskje de er redde for at de skal avsløres fordi de ikke har lest ei bok den siste tida. Dersom noen drister seg utpå med oppfølgingsspørsmål, blir de enda mer forvirra når jeg forteller at jeg ( ialle fall nå) jobber mest med webutvikling og den slags.. ;-)
SvarSlettVeldig gjenkjennelig. Og hvorfor er det alltid den "betalte jobben" folk spør etter når de spør hva du "gjør" eller hva du "er". Jeg - og alle - er så mangt. Noen av oss tjener ikke særlig mye penger for tida - men vi gjør da litt av hvert allikevel. Det blir ofte komplisert. Også er det den tausheten da.... den har jeg møtt både når jeg har "innrømmet" at jeg arbeider med en doktorgrad ("hjelpe meg, hun er sikkert høy på pæra og superkjedelig tørrpinn...") - eller når jeg sier at jeg er "husmor og trebarnsmamma "i skogkanten"/drabantby i Oslo. ("hjelpe meg, har hun ramlet helt av lasset..."). Så velger man modifiserte versjoner av presentasjoner - og lurer på hvorfor en ikke bare kan være seg selv! Og det er jo det vi må være. Hurra for alle!! Og sydame synes jeg er veldig flott!!
SvarSlettElisabeth: Ja, jeg e rheldig for jeg har en jobb det er lett å snakke om, og som de fleste har et positivt inntrykk av. Jeg jobber litt med dette prosjektet "sykurs for ungdom", jeg må finne noe de har lyst til å sy som samtidig er nyttig og kan spore til videre syglede.
SvarSlettHH: HVA? Har du ikke foldeskjørt og hårtopp:)
Underveis: Ja, den stillheten...Jeg føler ofte at de da lurer på hva Høvdingen tjener siden jeg kan være hjemme.Grrr!