Sykle og sy

Vi er vel mange som har galoppert krumbøyd bak et barn som skal lære å sykle. Vi holder en hånd på sykkelen, kommer med oppmuntrende tilrop og børster sand, støv og pollen av den håpefulle etter diverse bråstopp blant busker og kratt. Vi heier og klapper og forsikrer om at alt kan læres, men ikke nødvendigvis på en og samme dag. For når det gjelder våre barn er vi tålmodige og forståelsesfulle og forventer en pen stigning i mestringen. Vi ville ikke finne på å slippe dem rett ut på sykkelstiene med et værsågod, sykle til butikken du som optimistisk hilsen.
Kanskje burde vi bli flinkere til dette når det gjelder egen mestring også?
Som vi alle vet ble ikke Rom bygget på en dag, og alle svadaens mestre er enige om at øvelse gjør mester og at veien blir til mens du går.
Men bruker vi denne visdommen på oss selv? Det gjør ihvertfall ikke Fruen. Ved første utfordring legger man seg flatt ned, tenker at nei nei dette får jeg aldri til. Og så holder man seg til det trygge og vante. Fordi det er flaut å ikke få til, andre kan tro man er dum eller muligens, en liten redsel for at alle andre skal fikse og forstå mye fortere.

Selvsagt kan man lære seg å strikke ved å gå løs på en fasongstrikket kjole med perler og paljetter, man kan lære å sy ved å gyve løs på en brudekjole og man kan lære å lage mat ved å kjøpe en halv kalv og finne opp og ned og inn og ut på den. Eller, man kan stille og rolig begynne med et hyggelig og overkommelig prosjekt. Ikke nødvendigvis noe som er gjennomført praktisk, nyttig og prektig, men noe man kan avslutte i løpet av anstendig tid. Omtrent som vi ville oppmuntret avkommet til, ikke gape over for mye på første forsøk.

Fruen ligger langt etter skjema når det gjelder å tilegne seg heklingens finesser. Enten får man finne seg i at heklet kant rundt luer er så langt man noen sinne kommer, eller så får man bite tennene sammen og hekle en firkant etter oppskrift. Det er sikkert en dukke her i huset som fryser på magen...