Som tidligere nevnt ( og nevnt og nevnt) skulle det egentlig vært en Storesøster til stede her i familien. Ikke Woodys og Queenies, de er akkurat riktig antall, men Fruen skulle gjerne hatt sin Storesøster tilgjengelig for søsterlige råd og vink.
Nå er jo ikke alltid livet slik vi kunne tenkt oss, og de siste femten årene har man levd et liv som fungerende enebarn, og med et savn som er en del av hverdagen. Sorgen endrer seg, den har vært vond og sår og Fruen har vært usigelig sjalu på andre som er velsignet med sprell levende søsken. Slik sorgen er nå, eller savnet, vil den sikkert være resten av livet. Det er en sårhet i dette å ønske et annet menneske tilbake i livet, en sårhet i å ikke ha noen å dele minner og opplevelser med. Og en sårhet i vissheten om at man en gang vil være eneansvarlig for de gamle i Barndommens dal når de vil trenge mer hjelp.
Samtidig som vi har levd med savnet og sorgen har vi også brukt mye tid på dette med å ha sin tilmålte tid på jorden og å fylle denne tiden med noe verdifullt. Dette har vært en trøst, men det har også vært vanskelig, for hvem kan forstå, eller vil forstå, at en som er snill og god og pliktoppfyllende skal måtte avspises med fattige 27 år mens andre får leve i nær sagt det uendelige? Og Fruen tenker, hvem hadde jeg vært om Storesøster var i live?
Kanskje har dette å stå midt i en så altoppslukende sorg samtidig som alt formelt skal ordnes i to land ha hatt en innvirkning på eget liv og modenhet? For når sant skal sies så var man vel aldri så lite egoistisk i ungdommen og vant til å tenke på seg selv. Kanskje ble man et bedre menneske av å miste Storesøster?
Og hvem vet, hvis vi skal møtes igjen, kanskje er hun bittelitt stolt av hva lillesøster har fått ut av livet sitt? man kan jo håpe...
Dette var vakkert og nydelig skrevet, fru Storlien, takk for at du delte det med meg! Jeg er velsignet med en lillesøster og en lillebror, og i tillegg har jeg to halve jeg ikke har kontakt med. Du fikk meg til å tenke, til å gråte en skvett, og til og bestemme meg for å ta kontakt med dem. Takk! :)
SvarSlettJeg ønsker deg og dine en god helg, jeg skal sette litt ekstra pris på søstra mi i dag, sånn for alle tilfellers skyld.
Og jeg er sikker på at din søster følger med deg og er stolt av deg, noe annet er helt umulig!
Klem!
Kloke tanker. Jeg mista faren min da jeg var 11 og har også ofte tenkt på hva som kunne vært annerledes, om jeg hadde vært en annen osv. om han hadde levd. Å tro at de som ikke er med oss lenger, likevel kan se oss, er en vakker tanke, men innerst inne tror jeg ikke at det er noe slikt etter døden. Ønsker deg og dine en riktig god helg.
SvarSlettTakk for et fint innlegg om sorg. jeg har sørget over min pappa i snart åtte år nå, og kjenner meg igjen i beskrivelsene dine om at sorgen som endrer seg i årenes løp. Den mildner, men savnet er like sårt allikevel.Slik opplever jeg det.
SvarSlettSom enebarn har jeg aldri fått opplevd å stå så nær et menneske i min egen generasjon, men tenker at det må være være bånd som nok er anderledes enn mellom barn og foreldre.
Ha en kveld!
klem
Hvis en fikk velge, så ville en jo aldri velge sorgen og savnet. Men en får jo ikke velge - og må jo leve det livet en får med de savn som er der. Og en blir nok annerledes med sorgen enn uten. Hvordan vet vi jo ikke. De en mistet får også en spesiell posisjon - de blir evig de de var. En vet jo ikke hvordan livet hadde vært med dem videre - hvordan de hadde utviklet seg videre, hvordan en hadde hatt det sammen.
SvarSlettJeg har i ti år levd med min kjære mann som mistet sin svært nære mor et par måneder før vi møttes. Jeg kom inn i livet hans midt i sorgen og nummenheten. Og hun har dermed alltid vært med oss på en helt spesiell måte. Barna har et nærmere forhold til denne bestemoren enn enkelte andre som er i livet. Men denne nærheten, dette nærværet - det vet jeg jo ikke om hadde vært slik om vi hadde vært så heldige å få beholde henne. Jeg vet jo ikke om jeg hadde vært i dette livet med mannen min heller - om han og jeg hadde møttes uten at han var i denne spesielle fasen.
Du deler viktige tanker med oss. Takk for det.
Det var fint, og tankevekkende å lese. Du skriver så godt at jeg forstår selv om jeg aldri har opplevd å miste noen slik. Jeg vet jo jeg vil, men ... mmmm ....
SvarSlettI helgen skal jeg møte søstrene min, og du har gitt meg mye å bringe med til dem, tenker jeg. Takk for det:-)
God helg fra Mammadamen:-)
FruPerez: Takk for fine ord!
SvarSlettelisabeth: Jeg har valgt å tro at det er noe etter døden, men det er vel mer styrt av håp enn av religion. Å miste en far så tidlig må være tøft, før man har begynt å forholde seg til dem som "mennesker" og bli kjent med andre sider av de enn de rent foreldremessige. ( sånn var ihvertfall jeg)
Eirin: Jeg skjønner godt at du savner ham fremdeles! For meg er det ikke noe mål at sorgen skal gå over, men at jeg skal lære å leve med den.
Underveis: Jeg kjenner meg igjen! Vi har vært bevisst på å gjøre Storesøster til en del av livet til de søte små, på godt og vondt. Samtidig er vi heldige siden Høvdingen kjente henne, og de likte hverandre. Det båndet dere fikk da dere møttes må ha blitt sterkt nettopp på grunn av den livsfasen han var i!
SvarSlettMamamdamen: Takk! Jeg håper at jeg ved å skrive om savnet etter Storesøster kan bidra til at andre blir enda mer bevisst på å sette pris på sine nære og kjære!