Det hender livet er litt trått, og man føler seg som en liten lort. Da henter Fruen frem dagbøkene fra gymnastiden og gjenopplever en periode i livet hvor man følte seg uslåelig.
For selv om man definitivt ikke svevde på en rosenrød sky hele tiden, så preges disse tettskrevne sidene av en voldsom optimisme og en ukuelig tro på at livet blir slik man vil det skal bli.
Og selv om livet er bra nå, og mange av målene er nådd, så sitter man igjen med et spørsmål;
hvor ble denne jenta av?
Hva ble borte på veien, hva måtte man gi avkall på for å komme dit man er i dag, og hvem hadde man vært om jernviljen hadde holdt seg på noenlunde samme nivå som for godt og vel tyve år siden?
Kanskje er det på tide å trekke på army bootsene igjen, dra alpelua godt nedi panna og gå ut i verden bevæpnet med ungdommelig optimisme (og noen gode ord fra frøken Storlien anno 1988 i bunnen av veska).
Psssst: for å føle deg lettere kul, gjør ikke følgende:
Hvis du blir oppringt fra skole fordi du har glemt det yngste barnets turdag, ikke trekk tidligere nevnte sopp ned over ørene før du ankommer skoleområdet medbringende turutstyr. Det resulterer i traumatisert barn, to stk stirrende venner av traumatisert barn og en flirende mor - så det er du som er Fru Storlien.
He-he! Kanskje jeg også skulle hente frem igjen den alpelua... :) Selv var jeg også temmelig suveren i den alderen, hvertfall i egne øyne. Men jeg var temmelig rasende også. Og ikke egentlig så veldig lykkelig. Så selv om optimismen har bleknet med åra, er jeg ganske glad for å ha blitt voksen. :)
SvarSlettJeg er også glad for å ha blitt voksen! Men jeg savner optimismen innimellom.
SvarSlett