Det var så opplagt den gang man var ung, Barndommens dal var ikke noe blivende sted. Og så flyttet man ut og vekk, gikk på skole og traff en Høvding fra annen kant av landet. Nye vennskap kom til, jobber og muligheter som ikke fantes der oppe blant fjellene.
Men så blir man eldre, bygda endrer seg og det samme gjør vi. Og nå kunne man faktisk tenke seg å bo der oppe, gå på butikken og treffe kjentfolk, ha fjellene lett tilgjengelig og de gamle enda mer tilgjengelig. Men, så var det disse jobbene da, og livet vi har her.
Og paradokset er jo at det man jobber med nå, det kunne man fint tatt med seg og flyttet hjemover med.
da er det kanskje bra at Høvdingens jobb ikke er egnet for innlandet, og at de søte små overhodet ikke vil flytte på seg. For hva var livet om man ikke hadde noen drømmer, en utopi om et annet og roligere liv?
Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Men for vår egen del, tror jeg drømmene har et nostalgisk slør over seg, og at virkeligheten slik vi har den nå, slettes ikke er så verst. Men litt roligere kunne det ha vært!
SvarSlettHH: enig, det nostalgiske sløret er absolutt til stede. Og jeg tror innerst inne at Barndommens dal ikke akkurat er Bakkebygrenda nå lenger heller.
SvarSlett