torsdag 5. mai 2011

om sangglede

Sangstemmen er ikke hva den burde vært, og i barndommen fikk man ved et par anledninger fortalt følgende anekdote fra morfars oppvekst:
De håpefulle på den lille grendeskolen startet første skoledag med en sang, stående ved pultene. Etter sangen smilte lærerinnen til morfar og sa noe slik som Du kan heller sitte og tegne du, mens vi andre synger. Resultatet var at morfar aldri mer sang, men han ble flink til å tegne.
Fruen har også holdt seg avholdende innen sangens verden, med et lite unntak på ungdomsskolen da man desperat ønsket å være med de kule og valgte kor i musikktimene. Det gikk som det måtte gå, dårlig karakter og oppfordring til å spille et instrument.
Likevel har man med stort pågangsmot sunget for de søte små, barnesanger, skillingsviser og annet som måtte ligge lagret på den mentale harddisken. Og man undres om et spedbarns musikksmak sier noe om deres personlighet. For mens man gikk og gikk med den evig søvnløse Woody, brekte fram sang etter sang uten beroligende resultat og håpet på et mirakel, da fant man ut at en eneste sang fungerte. Hver gang man oppløftet sin slitne røst og sang Blåmann, blåmann, og helst samtlige vers, ble den håpefulle stille. Storøyd kikket han opp på sin mor, og levde seg tilsynelatende fullstendig inn i den lille guttens triste opplevelse av å miste killingen sin.
Så da Queenie kom noen år senere var det ingen tvil i morshjertet og fra dag en dro man friskt til med nye gjennomganger av Blåmann, blåmann. Med det resultat at barnet fikk side munnviker og så heller lidende ut. Sang etter sang ble utprøvd, og til slutt landet vi på en lett og lystig versjon av Tango for to, som helst skulle synges mens man danset rundt i stuen med barnet i armene. Om man i tillegg avsluttet med et dypt tangosveip ( med barnet holdt trygt og godt) var lykken fullkommen.
Kanskje er det slik, at den ene som er en stille og rolig gutt trengte en lavmælt liten sang, mens den andre som er noe mer rastløs av sjel og sinn måtte ha litt mer fart?
Nå er dette mange år siden, og det er også mange år siden Queenie målte sin syngende mor opp og ned og ytret følgende Det er rart at du aldri synger den melodien vi lærer i barnehagen.
Og derfor har man med lett hjerte overlatt sangen til neste generasjon, og til de som kan det. Selv nøyer man seg med fordekt nynning på systua.

3 kommentarer:

  1. På skolen kunne jeg bare bevege munnen da vi sang, det var det ingen som merka.
    Men så ble jeg lærer, og måtte synge foran klassen. Og etterhvert så venner man seg til det, og det går greit. Finner ut at jeg har en grei nok stemme. Jeg sang (for gutta) og synger (for vesla) mye. Man finner de sangene som funker, ja. Og det er rart hva som slår an. Vesla vil at jeg skal synge "dagn gyyyj" ("Når dagen gryr" - en av de mindre kjente sangene fra Sabeltanns verden...)

    SvarSlett
  2. Så kjekt at du i alle fall fann kvar sin song som borna likte;) Blåmann er veldig fin, den likte den rolige jenta mi også... Eg har ein mann som nok har opplevd det same som deg, den einaste gongen eg har høyrt han synga var då han faktisk song til meg i bryllupet vårt! Det var einaste gongen eg grein den dagen;) (Ikkje for at det var stygt, men for at han faktisk turde det for meg!)

    SvarSlett
  3. Pia: Jeg synes alltid lærerne synger fint, men har noen ganger lurt på hvordan det kan være å stå foran en hel klasse og synge...
    Røsslyng: Åh, så fint! Ikke at du gråt altså, men at han gjorde det!

    SvarSlett