Stor kar og lita jente

I sommer satt Queenie og en venninne og diskuterte Tour de France, og var skjønt og hjertelig enige om at det skulle de absolutt aldri delta i. Men da Fruen sa, i forbifarten, at det kan de ikke heller ettersom de er jenter, ja da fikk pipen en ganske annen lyd. For en side av saken er å velge noe selv, men å bli fratatt det valget på grunn av det kjønn man tilhører - det skulle niåringene ha seg frabedt. Virkelig.
Og det er et tankekors for oss foreldre det der; hvilke verdier vi skal gi dem basert på kjønn. For selvsagt vil vi gi Woody og Queenie lik oppdragelse og like verdier og ikke minst - vissheten om at de kan velge å bli hva de vil. Deres fremtidige valg skal gjøres ut fra evner og interesser, ikke om de er mann eller dame.
Kanskje er det spesielt viktig for Fruen dette å vektlegge valg og muligheter? For når man sitter hjemme og syr de fleste dagene føler man seg ikke akkurat som en kvinneaktivist, og når arbeidsdagen brytes opp av klesvask, henting og levering føler man vel heller ikke at man bidrar til å fremme kvinnesak og likeverd. Men dette er et valg vi har tatt i fellesskap. En har muligheten til å jobbe hjemme, den andre jobber et annet sted. Det hele er basert på utdannelse og hvordan vi skal få hverdagen til å gå opp, og et ønske om å være til stede for de søte små mens de er nettopp det. Derfor snakker vi også om dette, viktigheten av å velge selv og ikke la seg styre av kjønn og skjønn. Noen ganger føler man at det er et visst gehør, andre ganger er de mest klar for å få mor ut av huset slik at de kan innta sofaen i ensom majestet uten tanke på lekser og andre forpliktelser. Så nøyaktig hva de sitter igjen med av holdninger er man nokså usikker på.

Men her en kveld kom Queenie marsjerende hjem fra speidermøte og sa seg ferdig med denslags aktiviteter. Ikke fordi hun syntes det var kjedelig ( som hun sa først). Nei, det var fordi hun av hele sitt hjerte synes det er blodig urettferdig at gutter kan sykle av sted og overnatte i skogen, mens småpikene skulle innlosjeres trygt, tørt og varmt i speiderhuset. I hennes hode er det ingen forskjell på gutter og jenter, bortsett fra at hun synes guttene sutrer mye mer, og som hun sa Hvis vi skal sitte der og hekle og sånn, da kan jeg likegodt være hjemme.
Da har kanskje noe av alt man sier gått inn?

ps. Tittelen på innlegget er lånt fra en bok i Barndommens dal, om to barn som vokser opp sammen. Boka er et par generasjoner gammel, og da man leste den som barn var den håpløst utdatert. Kanskje er den ikke det likevel?