mandag 10. oktober 2011
vis dem ryggen
Det var første arbeidsdag som lærling i bunadtilvirkerfaget, og Fruen ble presentert for en materialpakke som skulle ende opp som en bunad fra Øst-Telemark, modell Prinsesse.
Den faglig ansvarlige holdt opp de ulike delene, fortalte hva vi skulle pakke vekk inntil videre ( altså det som ikke skulle broderes, men bare benyttes under monteringen). Og så satt man der da, ved et bord som svømte over av stoffbiter av ulik størrelse, plansjer og broderigarn og lurte på hva man egentlig hadde begitt seg ut på. For en ting er å sy litt i ny og ne, brodere litt på eget initiativ og fuske litt på barnebunader. Noe helt annet er det å faktisk skulle tilegne seg nok kunnskap i løpet av en to års periode til å skulle ende opp med et svennebrev i skapet.
Samtalen forløp som følger:
Faglig ansvarlig: Her har vi alle delene. Hvilken vil du begynne med?
Fruen kikker utover bordet,velger en bit som fremstår som passe liten og overkommelig og holder den spørrende opp
F.A.: Nei, nei. Det er ryggen. Den tar vi til slutt. Vi begynner nede på stakken. Da kan vi montere slik at det første broderiet er i en fold midt bak. Husk på pølsekøa!
F: Pølsekø?
F.A.: Ja, du vet på 17.mai. Da står man alltid i pølsekø og stirrer inn i ryggen på bunaden foran. Ryggen må være aller aller finest. Alle og enhver kan skille et stygt broderi fra et fint.
Og slik ble det. Stakken ble påbegynt og i løpet av læretiden ble alle deler brodert, bunaden montert og levert og siden har man ikke sett den...
Men lærdommen sitter i, og når man har nye kursdeltakere eller konsulenttimer får alle streng beskjed om å begynne nederst, bakerst på stakken. For hvem av oss vil vel utsettes for den vanskjebne å kjenne et stivt blikk i nakken, mens man står der svett og utkjaset og knuger på småpengene som skal omsettes i pølser, is og lunken kaffe, og tenke at de franske knutene kunne visst vært litt jevnere...
Og så lærte man noe annet også den dagen, nemlig det å forklare slik at folk forstår. For det å gi et klart og tydelig bilde på hvorfor noe gjøres slik eller slik, det er viktig. Hun kunne sikkert snakket i timevis om hvorfor stakken er det beste sted å begynne, men det var ikke nødvendig. For om ikke bunadkunnskapene var helt på topp så hadde man i det minste tilbrakt en del tid i diverse matkøer og visste utmerket godt hvor man fester blikket.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
So so true!
SvarSlettSmart! Det tipset skal jeg ta med meg dersom det blir bunadsbrodering på meg.
SvarSlettMen når jeg tenker meg om; det er ikke broderi på stakken på vår bunad. Hvor begynner man da? Nederst på forkleet? Det som blir løftet opp og vist fram? Lommen, som også er lett å vise fram? Jeg vil i allefall ikke begynne på sjalet...
Tidligere begynte alle her jeg bor på lua, "for den er det ingen som bruker likevel"... Men de unge nå tar (heldigvis) lua i bruk, så da er det ikke godt å si hvor man skal begynne... Kanskje rett og slett lage en prøvelapp?
SlettFin historie:)! Ska aldri glæm pølsekøa som pedagogisk knep.
SvarSlettHei!
SvarSlettDet var jo et kjempefint råd, og selvfølgelig, når man først har kommet på tanken! Pølsekø, ja, der sa du noe! Har ikke tenkt på det før, men det er notert!
Ønsker deg en flott fredag, og god helg!
Klem Cathrine :-)