om en bestevenn

Vi trenger alle en bestevenn, en å dele sorger og gleder med, en man kan få gode råd av og som lyser opp tilværelsen. Jeg har vært så heldig å ha en slik venn, en som var noen år eldre enn meg og som dermed hadde en helt annen ballast enn det jeg hadde.
Han sa fra når jeg ble for vill, han roet meg med et myndig blikk eller en liten klaps i nakken. Han viste meg gleden i å bade i bekker og vann, han fikk meg til å spise gulrot og lærte meg hvordan man stille og uskyldig inntar forbudte steder.
At han også prøvde å lære meg et og annet av den mer unevnelige sorten skal vi forbigå i stillhet, da var det min tur til å stirre ham i senk og legge meg pannekakeflat på gulvet.
Han kom inn i livet mitt da jeg var helt ung, bare barnet faktisk, og hver gang vi møttes var det stor glede og vilter dans over gulvene. Noen ganger overnattet vi hos hverandre. Da slet vi hverandre ut og så sov vi som steiner etterpå.
Men etterhvert som jeg ble voksen ble han også eldre, og på sensommeren fikk jeg vite at vi aldri skulle møtes igjen.

Nå tror dere kanskje at siden jeg er en hund så betyr ikke det så mye? Dere tror kanskje at i mitt lille hode så er en hund en hund? Men det er ikke slik. Den første gangen vi skulle besøke familien hans etter at han døde ble jeg helt fra meg av lykke da vi nærmet oss huset. Og da vi kom inn lette jeg overalt, men han var ikke der. Til slutt tok jeg en løpetur rundt i nabolaget for å se etter ham, men han var ikke noe sted.
Og til slutt skjønte jeg at bestevennen min faktisk ikke kommer tilbake. Men likevel, hver gang matmor nevner navnet hans løfter jeg på hodet og ser etter ham. For tenk så fint det hadde vært å sitte mellom labbene hans en gang til. Da hadde jeg blitt så glad at han skulle fått beholde maten sin selv ( kanskje ).

Men så tenker jeg også på hvor heldig jeg har vært. For ved å kjenne vennen min har jeg fått slipt av meg noen unoter, jeg har lært å leke og jeg har lært å være sammen med andre selv om de er mye eldre og mer erfarne enn meg. Og det er veldig viktig. Vi trenger alle sosial omgang utenfor husets fire vegger, vi trenger noen å snakke med, noen som kan ruske litt opp i oss og vise vei når vi selv har gått oss fast.
Derfor vil jeg gjerne takke fine Mick for all glede han har gitt meg og de andre her i huset. Og så tenker jeg på familien hans, de savner han enda mer enn vi.