Hvorfor?

Om man deler summen man får på antall timer det tar å brodere en bunad viser det seg fort at dette ikke er spesielt lønnsomt. Spesielt spennende er det ikke heller, ihvertfall ikke når alle farger har sin faste plass og hvert sting sin posisjon. 

Likevel sitter jeg her, time  etter time, sting etter sting - og broderer lysegrønne stilker og blader mens jeg venter på å begynne på neste grønnfarge, og så den tredje grønnfargen. Og når blader og stilker er på plass kan jeg begynne på blomstene, de gule, de blå og til slutt de røde. 

Men jeg undres innimellom hvorfor jeg gidder.

Jeg kunne gjort andre jobber, tatt andre oppdrag der jeg ville sittet igjen med noe høyere timelønn. 

En av årsakene er selvsagt ren og skjær egoisme, jeg liker å brodere. Jeg liker å se stingene føye seg sammen i en helhet, la fargene gli over i hverandre tilsynelatende uanstrengt og jeg liker det systematiske i å fullføre en og en farge, en og en rapport til alt går sammen i en helhet. Og som kurslærer er det viktig at jeg har erfaring i det jeg skal undervise andre i, for om jeg bare hadde en og annen prøvelapp på samvittigheten; hvordan skulle jeg da snakket om motivasjon og viktigheten av å ikke sitte i fem timer i slengen? 

Og så er det tradisjonen, dette med at de norske bunadene bør broderes her i landet. For om vi alle gjør knefall for mammon og markedskreftene og sender påtegnede materialer til det fjerne Østen, da mister vi noe viktig på veien. Det tar så forsvinnende liten tid å kvitte seg med en tradisjon, men så uendelig mye mer tid å bygge opp igjen den kunnskapen som går tapt underveis. Om vi noen år frem i tid oppdager at det ikke lenger er lønnsomt å sende arbeid utenlands, hvordan skal vi da få det utført hvis alle som en gang hadde kunnskapen ikke lenger er i stand til å lære bort?

Men om det er mitt ansvar? Har jeg en større plikt enn andre til å sitte her og stikke opp fingertuppene mine? Svaret er nei, jeg har ikke det. Likevel gjør jeg det. Jeg sier ja til å brodere bunader, ja til å montere skjorter, og en gang i blant sier jeg ja til å skifte en glidelås eller to. 

Lønna er viktig, den som ikke kommer rekende inn på konto den 15.hver måned, men den som kommer litt her og litt der, litt nå, og litt mere da. Jeg nyter friheten i å være min egen sjef, kunne bruke en dag på å brodere stilker og svinger, og jeg trives i visshtene om at det jeg gjør er viktig. Ikke i det store verdensbildet, ikke for den norske økonomien ( gudene skal vite at der bidrar ikke vi tradisjonshåndverkere særlig sterkt) og kanskje ikke for det nasjonale fellesskap. Ingen som ser en bunad vandre forbi 17.mai vil tenke på om den er brodert i Shanghai eller Skien, og ikke er det lett å se heller. 

Men et sted inni meg, der den evige optimismen bor, der lever håpet om at vi en gang skal bli bittelitt stoltere av det norske, den kulturarven vi omgir oss med, og at det igjen skal føre til at flere ser verdien i at norske tradisjoner videreføres her hjemme. Og da, vet dere, da står jeg klar med nål og tråd og regningsblokk!