Det alle andre har

Det hendte vi snek oss rundt i huset før jul og jaktet på julegaver. Storesøster som var musikalsk og observant hadde finutviklet teknikken med å riste på gaver som kunne tenkes å inneholde lego en kveld og så rusle innom lekeavdelingen i butikken og sammenligne lyder. Fruen klemte på bokformede pakker og gikk innom bokhandelen for å sammenligne tykkelse.
Men den eneste gangen man kan huske at disse utslagene av barnlig optimisme vakte irritasjon var en gang vi hadde gjennomsøkt kjelleren og mor trodde vi hadde funnet alle møblene til dukkehuset hun holdt på å innrede. Dessverre hadde vi gått rett forbi de rød- og grønnmalte møblene, for barn som vi var, tenkte vi ikke over at det som ikke var pakket inn angikk oss.

En av de store drømmene i barndommen var å få dukkehus. Og ikke et hvilket som helst, men et ekte. Altså et Lundby-hus, slik som noen av venninnene hadde. Imidlertid vokste man opp i et hjem der det å kjøpe ting som kunne lages var fullstendig uaktuelt og da dukkehuset ble en virkelighet var både hus og det meste av møblene hjemmesnekret.
Ok, litt skuffet ble man...

Nå står huset på systua, fullt møblert slik det var i Fruens barndom. Tanken på å pusse det opp, tapetsere noen vegger og skifte ut det relativt fargestreke badet var til stede, men nei. Huset er en del av oppveksten, det skal få være slik det alltid har vært.
Og det er et minne, ikke bare om utallige timer med lek og en fantasiverden med storebror, kosehund og kongebilder på veggen. Det er også et minne om en oppvekst der det, kan man kanskje si, var mer tid enn penger og der mor etter beste evne innprentet oss dette med at hva alle andre har ikke er en mal for lykke. Det er en viktig lærdom, og en lærdom vi også prøver å videreføre til de søte små. Men lett er det ikke. Det sammenlignes, det vurderes og måles og stort sett følres det som om det alle andre har er så mye bedre og finere. De er på kulere ferier, de har mer spilletid, de får mer lommepenger og ikke minst - de har foreldre som forstår dem og oppfyller alle deres behov.
Da er det lett å føle seg sliten og grå, lett å føle at man kommer til kort og er en dårlig mor som bevisst fører sine barn på veien mot sosial fortapelse og fratar dem alle muligheter til å lykkes i livet.
Og det kan være vanskelig å snakke om dette, fordi det går på den grunnleggende usikkerheten som går på det å være god nok, flink nok, lyttende nok.
Men så kan man se bort på dukkehuset, se på de små møblene, de broderte veggteppene og tenke på alle timene som er lagt ned i arbeid og planlegging. Og i bakhodet tenker man på de utallige loppisene man har saumfart, og tenker på at de dukkehusene vi har sett der - de var da vitterlig ikke hjemmelaget?
De var vel kjøpehus? Nå kan det selvsagt hende at de andre stakkarene som ble avspist med hjemmesnekret i finér har hugget opp sine i frustrasjon, brent de opp og således forgiftet hele nabolaget. Men en annen, og hyggeligere tanke, er at de, som Fruen, etterhvert har begynt å se gleden og verdien i det å bruke tid på å lage noe.
Bare så synd at det skal ta et halvt liv å opparbeide den gleden...