om søstre og venninner

På svarte dager føles det som om hver avis og hvert blad man åpner inneholder oppslag om sammensveisede søstre. Facebook flommer over av søstre som lunsjer, som sender hverandre hilsener og planlegger helgeaktivteter. Det føles som om alle andre har en søster, eller to, som man kan hygge seg sammen med, snakke med og finne på ting sammen med. Og man kjenner den lille ormen gnage i hjerterota
 - alle andre, bare ikke jeg.
Det er ikke det at man ikke unner andre denne lykken, men man savner den selv.
Men så ringer en venninne, ikke fordi noe spesielt har skjedd, men fordi vi ikke har snakket sammen på en stund. Eller en annen tekster og spør om vi skal ta en tur på loppis på lørdag.
Og så kjenner man at den lille ormen, som alltid er der og som gjerne sprer svartsinn og misunnelse, den skrumper sammen og blir, om ikke borte så iallfall mindre.
For det er jo ikke sikkert vi heller hadde vært perlevenner, det er ikke sikkert vi ville synes det var naturlig å gjøre alt mulig sammen, snakke om fødsler og ektemenn, gått på kafé eller på tur. Det er heller ikke brått sikkert vi hadde bodd i samme land, eller samme verdensdel.
Den første tiden etter at Storesøster døde var tung. Det krever mye energi å bevare vennskap når man står midt oppe i en sorg, og det krever mye energi å fortsette å nærme seg en sørgende som stadig avviser forslag om kaffe, kino, middager og andre sosiale hendelser. Etter hvert slutter mange å ringe, og ettersom tiden går forsvinner flere og flere fra nettverket.

Etter Storesøsters død var hovedfokuset å overleve selv, være sammen med foreldrene i Barndommens dal og Høvdingen og å komme gjennom de lange dagene og de enda lengre nettene. Og så , når man begynte å bli klar for å møte verden igjen, var det ikke så mange å ringe til.

Først var det sårt, det var lett å skylde på de andre, de som ikke forstod hva man hadde vært gjennom og som ville prege en resten av livet. Men i ettertid kan man se at skylden lå nok ikke bare hos de andre, men også hos en selv. For vi var så unge, vi var ikke vant til å takle sorg på nært hold og mye som ble oppfattet som ren og skjær ondskap ble egentlig sagt i beste mening.

Men de som holdt ut og som fortsatte å ringe, de som holdt ut med en mutt og selvsentrert Frue, de er fremdeles med.

Og selv om man ikke gjør som den oppvoksende slekt og fører opp venninnene som søster, eller mor, eller tante på facebook så er noen av disse venninnene, de som holdt ut, de som har sett Fruen på den svartetse dagene i et liv, de er som søstre.

Livet ville vært tungt og trist uten dem. Og mye, mye kjedeligere.