fredag 21. oktober 2011

kjærlig omtanke


De vokser opp de søte små. Og alt det man trodde man skulle nyte friheten fra er plutselig et savn. Myke, små og pysjkledde kropper på fanget når man egentlig vil lese avis. Tassende føtter midt på natta, henting og levering og følge inn og henge opp tøy. Å lese Lillesøster går til barnehagen høyt for hundrede gang.
Nå er det ikke her lenger, og man savner det ( bortsett kanskje fra dette med å lese samme bok om igjen og om igjen...).
Nå er vi over på hyggelig veileding, munter påminnelse om å ta med gymtøy hjem. Ikke fullt så munter påminnelse om det samme i dag da det viste seg at samtlige av husets hårbørster befinner seg i diverse gymposer i gangen på skolen og Queenie derfor så seg nødt til å gre håret med en engangsgaffel.
Vi oppmuntrer til å gjøre leksene pent og ordentlig, ikke skumlese tekster og svare i hytt og gevær for å kunne styrte ut av huset, uten nøkler og mobil, for å henge med venner. Vi minner på innetid, ringe-hjem-tid, arbeid før lek og ansvar for eget liv.
Tidvis føler man seg som en frådende furie uten gjennomslagskraft, og minst like ofte fremstilles man som en frådende furie med et mål for øyet - å torpedere sine barns mulighet til et sosialt liv i frihet.
Man trøster seg med at en gang vil de skjønne det, en gang når de blir voksne vil de huske tilbake med et snev av takknemlighet for at vi engasjerte oss og skjønne at vi gjorde dette av kjærlighet og omtanke og for å gjøre dem til mennesker andre har lyst til å være sammen med.
Til den tid biter man tennene sammen, teller til ti på tre språk, og fortsetter sitt mammaløp.

Og så lister man seg inn på rommene deres mens de sover , klapper litt på myke kinn og varme never og forteller dem alt det de rødmende vrir seg unna for å høre når de er våkne.

6 kommentarer:

  1. For en god beskrivelse! Stå på, de vil helt sikkert takke deg når de blir litt større!

    SvarSlett
  2. Fantastisk skrevet! <3
    Klump i magen og tårer i øynene, og jeg tror jaggu jeg skal knusekosel litt ekstra på mine småtroll når de nå om litt kommer styrtende inn fra skole og barnehage. Jeg vet de kommer til å slenge skolesekker fra seg i gangen, sparke av seg sko og "forsøke" å henge opp jakken på knaggen, men ooops - det gikk ikke visst?, men jeg skal overse alt dette og bare knusekose de. TAKK fine du for fine ord!

    SvarSlett
  3. Nydelig beskrevet, kjenner meg godt igjen. Ha en super helg, her håper jeg å få sydd litt.

    SvarSlett
  4. Så hyggelige dere er! jeg er jo så inderlig glad i disse to,( selv om jeg må av sted og kjøpe hårbørste i morgen ettersom gafler ikke gjør susen på mitt hår og gymposene fremdeles befinner seg bak låste dører på skolen) og da er det godt å kunne dele litt av det.

    SvarSlett
  5. Så vakkert skrevet! Etter at jeg ble mamma selv har sett alt min mamma har gjort for meg gjennom tidene, i nytt lys. Alt jeg tidligere tok som den største selvfølgelig. Men slik skal det kanskje være:) Har lagt meg til som følger hos deg jeg, fru Storlien, og lurer på hvorfor i all verden jeg ikke har gjort det tidligere!

    SvarSlett