torsdag 4. juni 2009

tilbakeblikk

For fjorten år siden var det to søstre. Lillesøster var hjemme i barndommens dal og planla bryllup. Storesøster var nesten ferdig med studieåret i USA og hadde reist rundt med tog der i to uker. På denne vakre junidagen skulle storesøster bort fra storbyer og museer og oppleve en av de vakreste nasjonalparkene i USA, Yosemite. Hun stod tidlig opp, pakket tursekk med kamera, klesskift og niste. Lillesøster sov lenge, og i anledning storflommen som raserte dalen skulle hun og Høvdingen på tur og beskue vannmassene. De kjørte av sted, men etter en kilometer kom de på at far i huset nok også ville se vannmasser så bilen ble snudd og far som akkurat hadde blitt pensjonist ble hentet. Mor i huset ble hjemme og stelte hage og tenkte bryllup. Vi hadde en fin tur, kom hjem og spiste middag og så tegnet fruen 44 bryllupsinvitasjoner. Det var en fin dag, vi snakket om storesøster som skulle komme hjem og som nok ville mene både det ene og det andre om meny, bordplassering og blomster. Fruen skrev 44 bryllupsinvitasjoner og solen skinte.
Samtidig skinte solen i Yosemite, på storesøster som var på fjelltur, men det visste vi ikke. Hadde vi visst at hun var i fjellet akkurat denne dagen ville vi vært fornøyde med det. Det er ikke lett for foreldre å slappe av når et av barna toger rundt i USA alene, det er mye å engste seg for. Mye kan skje i store byer, fjellet derimot er ikke farlig. Fjellet vokste vi opp med, og vi visste hvor vi skulle gå, hvor det var løsstein og hvor viktig det er å hvile og tenke seg om.
Den siste invitasjonen skulle bli ekstra fin. Den skulle storesøster få. Men hver gang lillesøster begynte på den invitasjonen, begynte fyllepennen å lekke. På tredje forsøk ga hun nesten opp, det ble en stort blekkflekk ved siden av navnet til storesøster. Vi ble enige om å lage en ny neste dag, og så gikk vi til sengs. Det hadde vært en fin dag, og snart skulle storesøster komme hjem. Men mens invitasjonene ble skrevet og livet var godt i barndommens dal, skjedde en meningsløs ulykke i denne vakre amerikanske nasjonalparken. Vi vet nesten hva som skjedde, men ikke helt. Det er ikke alltid vitner til de store tragediene i livet. Storesøster falt, hun slo hodet og selv om hun ble funnet i løpet av veldig kort tid og redningsmannskap ble tilkalt var livet hennes over. Og mens solen gikk ned over to nasjonalparker, en norsk og en amerikansk, sovnet en storesøster inn for alltid og en lillesøster sovnet for natten uten å vite at det skulle bli henne siste natt som lillesøster.

11 kommentarer:

  1. Kjære deg - jeg tenker på deg i dag!

    SvarSlett
  2. Har tenkt veldig på deg når jeg har lest de andre innleggene dine, man skjønner jo at det ligger noe bak. Livet er så ufattelig brutalt noen ganger. Mistet selv i løpet av kort tid min mor, deretter en av mine beste venninner og nå er min mormor syk. Jeg tror rett og slett ikke mormor tålte å overleve datteren sin. Historien din er veldig gjenkjennende for meg på mange måter og det ble tørket noen tårer underveis. Trøsten min har vært minnene og et håp og en tro om at et eller annet sted der ute følger de fortsatt med på oss og passer på oss. Varme tanker herfra.

    SvarSlett
  3. Trist å lese dette... godt vi ikke vet. Veldig godt.

    SvarSlett
  4. Så ufattelig meningsløst er livet noen ganger. Det var en sterk historie å lese, dette. Takk for at du ville dele den med oss. Det kan være lurt å bli minnet på hvor skjørt livet er - slik at man kan stoppe opp og kjenne hvor glad man er i de man har rundt seg.

    SvarSlett
  5. Mykstart har sagt det så fint til oss begge - så veldig godt at vi ikke aner hva som venter oss bak neste sving. Vi har da nemlig ingen forutsetning for å ta disse sorgene på forskudd, eller å kunne planlegge rundt dem.

    Mine tanker går til deg.
    Mylian.

    SvarSlett
  6. Så vart og fint du forteller om disse dagene, nydelig ført i din penn. Sterkt å se hva livet har gitt deg å bære - vi kan alle relatere til det. Akkurat nå, rett etter å ha lest begge innleggene, sitter jeg her og sender deg kjærlighet og gode tanker. Takk for at du fortalte om denne delen av ditt liv, din varme og godhet skinner igjennom.
    Klem

    SvarSlett
  7. Takk alle sammen. Det er godt å få litt medlidenhet innimellom!

    SvarSlett
  8. En sterk historie som gjør meg dypt rørt. Jeg fryser litt på ryggen når jeg tenker på det med blekkflekken, og tenker at livet er så uendelig mer enn det vi vet om..

    SvarSlett
  9. Det med blekkflekken plager meg fremdeles(invitasjonene ligger ubrukt i skapet).

    SvarSlett
  10. Nå har jeg lest alle tilbake blikkene dine så langt, jeg skjønner at jeg har gått glipp av litt av hvert mens jeg lå på sykehus.

    Du skriver utrolig flott, så jeg sitter her å griner jeg da...

    Trøste klem fra Tonje

    SvarSlett
  11. Har lest igjennom alle innleggene, og tårene trillet. Sjønner at du savner søstren din. Vakkert skrevet

    SvarSlett