om pølser og medhundelighet

Jepp, jeg er en kompakt liten hund. Men det skyldes ikke spekk, bare muskler og jernvilje. Så om dere skulle treffe meg i skiløypene, i ujevnt trav og med tunga som et slips, så er jeg lykkelig der jeg er fremst i båndet. At jeg hveser og peser skyldes at jeg blir så ivrig, så ivrig, for hvem vet hva som befinner seg bak neste sving. Jeg er slettes ikke noen sprengt pølse, eller en sofagris på tur , jeg er bare lystige og lykkelige Laika som utforsker skog, snøfonner og gjenglemt mat.
Det eneste som kan hindre meg i min bredbente galopp er sånne superfamilier som har bål og pølser like ved siden av skisporet. For disse familiene mangler en ting for at idyllen skal være fullkommen; de mangler meg.
Og da kryper jeg opp på et fang eller ned i en sekk. Ikke fordi jeg er frekk men fordi jeg så hjertens gjerne deler av min omtanke og medhundelighet. Dessuten er jeg redd de skal forspise seg på pølser og kjeks. For alle vet at det er tungt å gå med en mage fylt med mat. Så slik jeg ser det gjør jeg dem en tjeneste. Ikke en bjørnetjeneste, men en hundetjeneste. Så snill er jeg! Dessverre er ikke alle enige, og da er det godt å være i bånd og bare bli korrigert inn i skisporet igjen, vennlig men bestemt. For det skal de ha, denne gjengen min, de passer på meg... Så husk det, om du plutselig har en kjekk og grei og stutt-tjukk hund på fanget, det kan være meg. Og jeg er grei.