prøv da vel!

Fruens første forsøk på klessøm til seg selv istedenfor til dukkesamlingen ble endevendt av mor. Sømmonn skulle være rette, sømmene perfekte og alt skulle stemme. Det var ikke alltid like moro, og definitivt ikke noe man gledet seg til. Etter hvert gikk det bedre, sømmene rettet seg opp og man lærte å finne løsninger underveis om det skulle være nødvendig.
Slik har det også vært med strikking, og med broderi. De første prøvelappene i strikkefaget var et samarbeid med håndarbeidslærerinnen. Vi strikket annenhver omgang, og hun hadde helt klar den verste jobben...
Broderiene fra tidlig barndom kan man også si et og annet om, ingen fagjury ville tatt bølgen og gitt dem tjue i stil, og salgbart er det definitivt ikke.
Men det viktige er progresjonen, det at man lærer, finner løsninger som fungerer og får sting og masker til å føye seg sammen til en helhet.
Derfor bør vi bli flinkere til å prøve noe nytt, gi seg selv lov til å feile og tillate noen mindre heldige løsninger underveis.
Håndarbeidsopplæringen i skolen var strengere før, kanskje var den bedre også. Men i dag lærer de søte små å utfolde seg, de leker mer enn vi gjorde. Kanskje vil nettopp dette gi dem en mer åpen tilnærming til det å drive med håndarbeid i voksen alder?
For selv om et broderi skal være fint på vranga, så er det ikke nødvendigvis slik at det første, eller det andre, eller for den saks skyld det femte er beundringsverdig vrengbart. Men med trening og motivasjon blir det slik. etter hvert skjønner man at det å bruke tid på vranger, trådfester og trimming av stubber lønner seg.
På bunadkurs oppmuntrer Fruen de mindre øvede til å begynne med broderiene på stakken. De synes best, mens ryggstykket tas til slutt. Det er tross alt det folk flest ser på når man står i pølsekø på 17.mai.
Dagens oppfordring fra systua er å være litt mindre kritisk til egen innsats, finne frem stoff og tråd og slippe løs sin indre brodøse!

Og du, de prøvelappene vi så etter i håndarbeidstimene...tror du at det var førsteutgaven?