Det er så mange ord! Vi snakker og skriver, vi tenker og føler og mener og tror. Ord etter ord leveres, til lydhøre mottakere og til mindre engasjerte mottakere. Noen ganger kommer budskapet helt feil ut, andre ganger mottas det med full jubel. Det rare er at samme ord, samme budskap kan oppfattes helt ulikt.
Det hender Fruen drømmer om et tidligere liv, et steinalderliv, der man ikke gasset seg i adjektiv og tankerekker, men heller bare klubbet rundt seg med en høvelig stein, eller klasket ned motstand med fysisk kraft istedenfor ordets makt.
De siste dagene har ord gått ut og inn, og ord som går inn har den elendige egenskap at de blir sittende klistret i hukommelsen. Da er det godt å ha muffinsbakende barn, bikkje som puster tungt på akkurat riktig tidspunkt og en mann som lar frustrert Frue smelle litt med dører ( bare litt) og heier akkurat passe masse. For det skal ikke være for mye medlidenhet heller når Fruen er i slett lune, da smeller det lett.
Og så ytrer man noen grimme gloser i ensomhet, sparker litt i snøfonner og murvegger og føler seg egentlig sånn passe dum. Og så spiser man en muffins til, og føler seg ikke bare dum men også stuffet som en kalkun, og så må man le litt, og så er livet egentlig ganske bra.
He-he! Jeg tipper steinaldermammaene også sparket i huleveggen og tok seg en ekstra neve nøtter og bær når det røynet på. Og jeg er ikke sikker på at en real klubbe mellom ørene på rette vedkommende egentlig er bedre enn ord... Allmennmenneskelig frustrasjon tror jeg alltid har forekommet. Godt vi kan le av det også.
SvarSlettENIG!!!
SvarSlettKlem fra Trine, som nok er lik deg:)
Jeg tenker det samme noen ganger. Og blir lei av alle ordene selv. Jeg tenker også at det skrives og sies altfor mange ord, og lurer på om jeg kanskje burde være stille litt - på bloggen for eksempel ...
SvarSlettKarianne:-)
Godt skrevet. Selv satser jeg på bannord, som jeg mener er et godt kompromiss mellom ordordord og fysisk avreagering. Det er nesten like deilig å banne skikkelig høyt for seg selv som å kaste noe i veggen for seg selv. Og like skadelig å lire av seg ei saftig lekse rettet mot noen, som å kaste en vase på noen. Same, same. Only different.
SvarSlettHuff da. Sende deg bittelitt medlidenhet (så det ikke blir for mye), og banner litt på dine vegne.
SvarSlettHåper det hjalp :-)
... hmm, som jeg forstår det, er jeg en som fortsatt klubber rundt meg, selv når jeg ordlegger meg - altså fortsatt steinaldersk. For det kommer helt an på hvilken side av fjellet man ser det fra! Og står man ikke på samme side av fjellet, kan det uttalte være kaudervelsk ... og man kunne like gjerne klasket ned motstanden. Uuuææh - frustrasjonen har bølget også her! Med ønske om gode dager :)
SvarSlettKommunikasjon har alltid vært, og kommer alltid til å være vanskelig. Håper du har fått ut frustrasjonen nå!
SvarSlettDet er nå godt å ha de orda også - for å ordne med både det ene og det andre. Men jeg kjenner igjen følelsen og frustrasjonen.. - og hvor inderlig godt det er å bare gjøre noe, fysisk og direkte, bysse barn, male en vegg, strikke en sokk, løpe en tur. Gjøre ordløst, men allikevel fullt ut meningsfylt og verdifullt.
SvarSlett