fredag 20. mai 2011

mer om barn i bunad


Noe av det man husker aller best fra 17.mai i Barndommens dal var alle råndastakkene. For den gang Fruen var et barn, var dette bunaden "alle" gikk med. Nå er det flere innflyttere der, og i tillegg har de broderte festbunadene blitt atskillig mer vanlige. Men, barndommens bunad er og blir råndastakken.
Den ble brukt med svarttrøye, eller med svart sjal, med votter når det var kaldt og for det meste - uavhengig av vær ; uten stivatørkle på hodet.
Det å komme til Oslo som sånn passe voksen og oppdage at egen tradisjon ble brukt som serveringsantrekk med hvit blondebluse inni, at småjenter gikk i en bomullsvariant og at, etter hvert, kunder ønsket å ha en slik stakk til å slenge på seg på hytten med en festlig jumper inni, det gjorde noe med opplevelsen av å gå i lokal bunad.
Kanskje er det dette som har ført til en viss motvilje mot festdrakter? Helt uten å være bunadpoliti eller vaktbikkje brukte Fruen litt tid på å se på barn i festdrakt da 17.maitoget marsjerte forbi. Og det må sies, det finnes mange fine drakter. Det finnes mange drakter som kan brukes år etter år, og det finnes mange barn som er overlykkelige over sine festdrakter og ikke interesserer seg en døyt for om de via påkledning viser tilhørighet til et sted eller ikke.
Muligens har man fremstått som en bunadsnobb når man heier ivrig på bunader med stedlig tilhørighet også til små barn? Det kan derfor være på sin plass å nevne dette:
Fruen har selvsagt en viss faglig interesse her, og er opptatt av at bunadtradisjoner ivaretas. Men om dette skjer ved at barn opplever gleden i å gå med bunad som ikke klør og som er lette å klatre i klatrestativ med, så er det ok. Det man ikke liker, er festdraktene som er sterkt forenklede varianter av eksisterende bunader.
For noen år tilbake solgte en butikkjede en festdrakt som, hvis man plukket av et bånd, var prikklik Hardangerbunaden. Sånn rent bortsett fra at den var i en polyesterblanding og hadde limte sidesømmer slik at den ikke kunne syes ut. Eller, den kunne syes ut, men da ble de mindre pene stripene av stoff med lim i sidene svært iøyefallende.
Det er heller ikke stas å gå i råndastakk og bli spurt hvorfor man ikke har en skikkelig bunad, men fremdeles går rundt i en nasjonal barnebunad.
Det blir litt det samme som med Kinabunadene. Hvis man av forskjellige årsaker ikke vil ha den originale varianten, finn noe som er ditt eget. Mye, mye heller en helt egen festdrakt enn en wanna-be-bunad! Bruk andre stoff, bytt ut litt her eller der og lag noe eget. Det er mye morsommere!

3 kommentarer:

  1. Vi gikk i rondastakk da vi var barn. Men alle piker og damer i vår familie hadde det. Vi hadde ikke blodstilknytning, men følelsesmessig tilknytning til en sidedal i dalen og det var en naturlig variant for oss. Jeg fikk en som skulle vare i mange mange år, som ikke gjorde det, men de gikk i arv. Tanter, mødre, bestemødre, mellom kusiner og søsken. Ok, det var en rimeligere variant, men vi hadde hvite, stivete bunadsskjorter og hvite forklær, vi jentene og var kjempefine! Den gangen var det ikke så vanlig med bunadsko til barn, så jeg brukte alltid de nye hvite sommersandalene mine til...
    Akkurat når det gjelder rondastakk (som jeg i mange år trodde het det fordi den var tilhørende i Rondane-området) så irriterer det meg mest at piker bruke sorte forklær. Frøkner skal ha hvite... fruer sorte. Sånn lærte vi det i hvert fall.

    SvarSlett
  2. Enig, heller noe som ikke gir seg ut for noe det ikke er, enn billige kopier:)
    Trine:)

    SvarSlett
  3. Siri; Åh, følelsesmessig tilknytning er vel så viktig som blodsbånd. Og enig i det med forklærne, selv om jeg etterhvert anbefaler alt annet enn de tverrstripede i ull.
    Og du kan kanskje tenke deg hvorfor jeg skriver råndastakk med Å...
    Trine: :)

    SvarSlett